Så har jeg kommet til topp 10 når det gjelder låtene som sitter igjen hos meg etter sesongen 2020. Som ved de tidligere innleggene så er dette høyst variert hva sjangre og musikalske uttrykk angår.

10. We All Poop – All the Blood (Positive Song Actually) – Tsjekkia

Musikalsk er dette meget spennende indierock, tekstmessig har låten et vegansk budskap der mennesker blir satt inn i dyrenes sted i matindustrien. For mange meget kontroversielt og det er ikke noen lekker video akkurat. En video som på et punkt er tydelig inspirert av Manic Street Preachers video til sin monsterhit If You Tolerate This (Your Children Will Be Next) med mennesker uten øyne i en butikk. Uansett blir dette en totalpakke som gjør skikkelig inntrykk, men jeg kan også forstå tsjekkerne som ikke stemte fram denne som sin vinner.

9. Bad Habits – Sail With You – Latvia

27 låter kjempet om de 9 finaleplassene i Supernova, og at den interne juryen som gjorde det valget landet på finaleplass til Bad Habits var for meg en positiv overraskelse. Jeg er svak for denne typen folkrockaktige musikk, og jeg kan høre at Bad Habits er inspirert av Mumford & Sons. Teksten er også fin, om det å huske på de som har støttet deg og bygd deg opp gjennom livet og glemme de som har tråkket deg på tærne. Dessuten bare elsker jeg den raspende stemmen til vokalisten, den passer perfekt til denne type musikk.

8. Revals – Kirjutan Romaani – Estland

Jeg er blitt en fan av de baltiske landenes uttakinger til Eurovision, de par siste årene har jeg funnet veldig mye fin musikk der. Og når Estland gir meg Revals og skikkelig countryrock, da blir det en innertier hos meg. Dette er fengende, dette er framført med humør og glede og det er rett og slett kult å se at dette er en sjanger som ikke kun er amerikansk eller norsk, den vinner gjenklang i flere land enn vi tror. Sangen handler faktisk om å skrive en roman. Revals kom ikke til finalen i Eesti Laul, men de ga meg likevel en knallåt som jeg spiller ofte.

7. Sonja Aldén – Sluta Aldrig Gå – Sverige

Dette er den sangen i årets sesong som traff meg mest personlig. De første verselinjene er i prinsippet livet mitt de siste drøye to årene. Om det å oppleve det som aldri skulle ha skjedd, alt du har sett for deg videre i livet pulveriseres og du må prøve å finne en ny retning i livet. Alt dette summerer Sonja Aldén opp i noen få verselinjer. Det er akkurat som de som skrev teksten har sett livet mitt de siste to årene og vil be meg om ikke å gi opp, men fortsette å gå. Da blir det sterkt, og da blir det en låt som berører noe aldeles inderlig.

6. The Roop – On Fire – Litauen

I år var det flere land som ikke har vunnet før som var de største favorittene før hele konkurransen ble avlyst pga. coronaviruset. Blant de var Litauen som sendte dette mildt sagt spennende bidraget. En låt jeg ble hekta på og med en dans som har gått som en farsott også utenfor fansegmentet. Dette er så intelligent laget at jeg er sikker på at The Roop hadde kjempet helt inn om en pallplass. Lekker pop kaller jeg dette, sammenholdt med et råkult sceneshow.

5. Anna Bergendahl – Kingdom Come – Sverige

Jeg har vært en fan av Anna Bergendahl helt siden Eurovision 2010, at hun ikke kom til finalen da er for meg komplett uforståelig. Jeg elsker alle sangene hun har stilt med i Melodifestivalen, så også årets Kingdom Come. En råfengende og litt smådramatisk låt der hennes vokalegenskaper kommer meget godt fram. Dette er også rett i hjertet av min musikksmak og jeg simpelthen elsker denne låten. Og at Anna Bergendahl ved siden av artistkarrieren studerer medisin gjør at min respekt for henne bare blir større.

4. Iva – Oculis Videre – Island

Da jeg hørte årets islandske låter fikk jeg den samme følelsen som da jeg ble eksponert for Hatari ifjor. «Denne bare må jo vinne!». Ivas far er nederlandsk, så jeg tenkte at det var skrevet i stjernene at hun skulle representere Island i Rotterdam med denne sangen som er så vakker at jeg knapt har ord. Sånn ble det ikke. Hun kom til finalen, men ble der slått av Dadi og DIMMA. Der og da var jeg skikkelig skuffet, men har kommet meg av det nå da jeg ser at Dadi hadde noe helt eget ved seg selv om det var en type musikk som ikke er helt min stil. Uansett, unge Iva er et kjempetalent som har alle muligheter til å nå langt med sin inderlig vakre stemme.

3. Ulrikke – Attention – Norge

For 2. år på rad vant min favoritt i Norge, og det etter at andre enn mine favoritter vant alle år fra 2010 til 2018. Jeg jublet da også hemningsløst i Trondheim Spektrum da Ulrikke ble utropt som vinner 15. februar. For dette er bare en aldeles strålende vokalprestasjon. Ja, jeg synes det tar litt tid før sangen tar helt av, men det er egentlig bare småpirk for dette er ren nytelse fra start til slutt. Jeg er overbevist om at Ulrikke ville ha gjort oss stolte i Rotterdam og jeg er rimelig sikker på at vi hadde fått en bra plassering, noen harde konkurrenter til tross.

2. Madara – Maras Zeme – Latvia

Dette ble både sesongens første WOW-opplevelse og sesongens første skuffelse. Det positive først: Latvisk folkemusikk med latviske folkemusikkinstrumenter med en artist som har som sitt kall å fremme sitt lands nasjonale musikkarv. Du ser på denne framførelsen at dette betyr mye for Madara, dette er noe hun brenner for. Det gikk rett til hjertet mitt og jeg ble inderlig berørt. Jeg regnet med at dette var bankers finaleplass. Overraskelsen og skuffelsen var derfor mildt sagt stor da nyheten om hvilke ni låter som hadde kommet gjennom nåløyet for finaleplass av en intern jury. Madara var ikke med på den listen. Fortsatt skjønner jeg det ikke, for jeg er sikker på at dette er musikk og en framføring som hadde berørt Europa. Ihvertfall berørte den meg langt inn i hjerterota, og Madara er en artist jeg vil prøve å følge framover.

1. Achille Lauro – Me Ne Frego – Italia

Så til slutt, artisten jeg ble blodfan av under San Remouka. Multitalentet Achille Lauro la jeg merke til ifjor da han deltok i San Remo med Rolls Royce, men det var i år han slo ut i full blomst for meg. Låttittelen betyr «Jeg bryr meg ikke» og var faktisk et mye brukt uttrykk av fascistene under Mussolinis styre. Achille Lauro fikk kritikk for å bruke det, men jeg tolker denne låten som et ønske om å ta tilbake dette uttrykket og la det bli et slags mantra om ikke å bry seg om storsamfunnets krav om å være et A4-menneske. Det handler om å være den en ønsker å være hele tiden, uten å bry seg om storsamfunnets konvensjoner og forventninger. Achille Lauro viste det også under sine opptredener denne uka, der han kledde seg opp som historiske personer. Jeg vet ikke hvem han ikledde seg klærne til de to første kveldene, men coverkvelden var han David Bowie/Ziggy Stardust og finalekvelden var han dronning Elizabeth I. Jeg innrømmer det glatt, da stod jeg foran TV-en og rådigga!

Denne låten og budskapet tar meg helt, jeg ser opp til personer og artister som tør å være seg selv, uansett. Og etter San Remo har Achille Lauro vist at han er en multikunstner. I begynnelsen av april kom han med låten 16 Marzo, som omhandlet et brudd, og like etter ga han ut en bok med samme tittel med tekster knyttet opp mot låten.

Ifjor var det Hatari som tok meg helt, i år Achille Lauro. Jeg er full av forventning om hvem det blir neste år!

Videoen er en collage fra Achille Lauros opptredener under San Remo samt låtens video. Kan forøvrig nevne at coverlåten han tok sammen med en artist ved navn Annalisa var en kvinnefrigjøringslåt som Mia Martini hadde i San Remo på begynnelsen av 90-tallet. Jeg skjønte ikke teksten, men hele framføringen var som et lite teaterstykke der jeg lett forstod hva den handlet om, før jeg leste meg opp om låten.

Da håper jeg at dere har likt å følge med på min nedtelling av de 40 låtene som har berørt meg i årets Eurovision-sesong. Jeg har så smått begynt å glede meg til 2021-sesongen og all den nydelige musikken vi da vil bli eksponert for.