Dette er et blogginnlegg og representerer kun skribentens syn.

Dagen etter årets Eurovision-eventyr kjenner på en stor glede. En glede over mange ting.

God morgen på denne dagen derpå 

Det som er viktigst for meg å tenke på nå, og glede meg over, er at vi fikk et tilnærmet helt normalt Eurovision. To år etter forrige gang.

Et Eurovision som viser oss vei ut av pandemien.

Så gleder jeg meg veldig over at vi nå har et vinner-land som tilhører gruppen av de «fem store». Det er lenge siden et slik land har vunnet, selv om de betaler mer enn noen andre for dette musikk-showet.

Nå blir det finale i Italia, og det blir spektakulært, og kanskje ikke like strømlinjeformet som i år…. Vi husker 1991? En ganske vasete og rotete sending med mye surr. Men de har nok lært. Og om de greier å bringe noe av San Remo sjarmen inn i Eurovision vil det være en god ting!

Norge og TIX gjorde det for min del akkurat som forventet.

Jeg hadde tippet en 19.plass, og den endte på 18.plass. Så jeg hverken jubler, eller er skuffet over det resultatet. Jeg tror det norske teamet hadde en fantastisk opplevelse, og sangen har betydd mye for mange. Det gleder jeg meg veldig over.

Så gleder jeg meg også over at de aller fleste fikk til sine opptredener på best mulige måte. Samtlige har nå en video de stolt kan vise til barn og barnebarn. De nederlandske kringkasterne har laget et visuelt lekkert Eurovision. Det har vært stram regi, lekre bilder og gjennomgående god lyd. At de greide å gjennomføre et slik internasjonalt arrangement, med kun to, tre smittetilfeller er sensasjonelt og til å glede seg stor over.

Jeg gleder meg også over historien. Sterkt og flott å se hvor bra så mange av de tidligere vinnerne fortsatt synger. Jeg satt bare med Wow, wow, wow! Synd at det glapp for Rybaken når det gjaldt å opptre denne gangen.

En siste ting: Nå gleder jeg meg over at vi om kort tid får spennende nyheter om MGP 2022! Eurovisjon er «the story that never ends».

Takk for denne helt spesielle sesongen. Nå setter vi kursen mot Italia.