Blogg: Koselig knippe med musikk

Foto: Julia Marie Naglestad / NRK

Dette er en blogg. Bloggen gir uttrykk for skribentens egne holdninger.

Alle 21 kattene er ute av MGP-sekken. Nå springer de rundt og skal markere sine revirer. Så skal vi den 19.februar finne ut hvem som er den tøffeste katta i gata. Wenche Myhre sang en gang om en katt som var gatas skrekk. I årets sekk med artister finner jeg ingen slik skrekk-katt. Men jeg får lyst til å kose med dem alle sammen, og ta dem inn i varmen. Også de som forsøker å vise klør. Programlederne Mikkel Niva, Annika Momrak og Kåre Magnus Bergh gjorde meg supertrygg gjennom pressekonferansen nå, på at de holder styr på kattene på avslappet og tilstedeværende vis.

Ingen elefant i glassmagasinet

I årets startfelt er det ikke den ene store pop-stjerna opp mot alle de andre. Derfor er vi tilbake til det som tross alt er normalen i MGP. Noen trenger å gjøre seg relevante igjen etter noen år utenfor det store rampelyset. Vi har de som trenger å vise seg fram for å bli kjent nok til å leve av eventjobber rundt omkring. Så er det de som trenger å bli spilt på radio og oppnå høye strømmetall.

Så har vi også de som ser ut til å ha et genuint ønske om å vinne MGP, og har det som mål alene.

Personlig ser jeg fram til et år der det hele ser ut til å ligge an til et åpent løp inn mot finalen med tanke på hvem som vinner. I fjor var det to store fangrupper som delvis sto mot hverandre. Vi hadde Norges største popstjerne med sin allerede store fanskare, uavhengig av MGP og Eurovision. Så var det KEiiNO og deres «Monument», som etter å ha vunnet folkestemmene i Eurovision 2019 var favoritt hos store deler av Grand Prix-fansen. Klinsjen var ikke til å unngå, og var litt slitsom for alle. Det hjalp heller ikke at de to antatt sterkeste låtene ble fyrt av samtidig i første delfinale. Kruttet føltes som ganske vått i de neste delfinalene. Alt dreide seg om å få tida til å gå til vi fikk den endelige, store duellen mellom TIX og KEiiNO.

I år ligger det ikke an til en elefantmarsj i glassmagasinet, men heller en sesong der vi i ro og mak kan høre, og nyte alle 21 låtene. Etterhvert skal vi glede oss over å se hver enkelt av låtene blir framkalt til et visuelt TV-nummer gjennom fire delfinaler, en sistesjanse og en stor finale.

Favoritter

Jeg er veldig spent på om det blir en, to eller tre av årets låter som allerede i startgropa blir favoritter hos bookmakerne, hos alle Eurovision-bloggene i inn- og utland og på strømmelistene. Eller er alle like åpne som det jeg er akkurat nå.

Med tanke på at vi står i en pandemi og i et Europa på randen av krig, er det påfallende lettbeinte tekster som kjærlighet, sex og lengsel. Det er bare Frode Vassel sin låt «Black Flowers» som våger å røske tak i den ubehagelige virkeligheten. Det skal den låta ha ros for.

Siden dette er et personlig blogginnlegg, så skal jeg tydelig flagge hvilke av årets låter som jeg tenker at kampen om seier står mellom akkurat nå. De direktekvalifiserte fortjener å være direktekvalifisert i år. Det betyr likevel ikke at en del av de andre også hadde fortjent en automatisk finaleplass.

Min umiddelbare kort-liste

Dette er min kort-liste over låter som jeg tenker ligger et katte-hode foran de andre, etter min smak.

  • Elsie Bay: «Death of Us». En sterk følsom, nedpå ballade med spennende melodilinjer og et stort nok crescendo uten at det blir slitsomt eller påtatt
  • Anna-Lisa Kumoji: «Queen Bees». Er tiden kommet for 20 talls inspirert, fengende cabaret med lekent tempo og blåsere. Anna Lisa er jo som blåserekke i seg selv, så denne må vi se opp for. Bred apell tror jeg.
  • Subwoolfer: «Give That Woolf a Banana». Årets snakkis. Blir det mulig å danse på euroclubber så vil denne fylle dansegulvet. I påvente av et slik koronamirakel tror jeg denne vil ta av på TikTok. Den er som skapt for det. Og de siste to årene har det blitt en viktig arena for lansering av musikk. Enten vi liker det eller ikke. Jeg tror Norge nå etter to balladevinnere to år på rad er klar for fest, tull og tøys med trøkk.
  • Northkid: «Someone». Denne er som skapt for radio, slik også «Done fighting» er. Dersom denne lykkes visuelt på scena, så vil denne ha apell til både bestemor som har fulgt Bilal i Stjernekamp, ungjentene, bygdingene og byfolka. Ingenting å hate her. Men er det nok å elske for at det blir seier? Kanskje. Refrenget er uforskammet smart bygget opp med rytmiske gjentakelser som setter seg rett på hjernen.
  • Sofie Fjellvang: «Made of Glass». Kjetil Mørland gjør det igjen. Lager en låt som bygger, og bygger, og bygger. Sofies stemme kan komme til å knuse det som er av glass på bordene foran TV-en. En utfordrer dette.
  • Christian Ingebrigtsen: «Wonder of the World». Dette er etter min mening den sterkeste melodien i årets startfelt. Dette vil så klart gå rett hjem til den voksne delen av folket. Men blir det for traust til seier? For min del blir dette nok den jeg kommer til å høre mest på, siden jeg verdsetter en god melodi framfor en rytme.

Boblere rett under denne kort-lista er for meg Lily Löwe med «Bad Baby», Maria Mohn med «Fly», Daniel Lukas med «Kvelertak», Steffen Jacobsen med «With me Tonight» og Alexandra Joner med «Hasta la vista», som for øvrig er den min seks år gamle datter Marie elsker og elsker og elsker, og danser og danser og danser til.

Du som leser dette har helt sikkert din liste som er annerledes enn min. Muligens er også min annerledes om fem uker. Uansett, la oss i år glede oss over musikken. Snakke fint sammen om hvilke låter vi liker best og hvorfor, for så til slutt samle oss rundt den som til slutt står med troféet over hodet 19. februar.

Jeg må jo tippe litt

Skulle jeg våge å satse penger på noen av disse som vinner av MGP 2022 allerede nå, så faller valget på Subwoolfer og «Give that wolf a banana before it eats my Grandma». Den skiller seg nok ut til også å kunne bli lagt merke til i Torino i Mai. Siden jeg ikke ser én åpenbar mulig vinner av Euorovision blant de andre kan vi like gjerne kose oss med denne, og la det stå til. Jeg skulle bare så innmari ønske at den hadde hatt levende publikum å spille for. Låta er litt avhengig av den stemningen. Vi får håpe Omikron er såpass grei med luftveiene våre at det blir mulighet for publikum i finalen 19.februar. Det er slett ikke umulig i følge NRK.

Likevel, jeg er vidåpen for overraskelser underveis. «Give That Woolf a Banana» kan «floppe» visuelt og dermed miste favorittstatusen hos meg. Mens en annen får det løftet som trengs for å overbevise.

Who let the cats out?

Del:
Share on facebook
Share on twitter
Share on email
Relaterte artikler
MGP 2022
2022: Alle låtene
Intervjuer
2022: Bekreftede land
Vi teller ned til Eurovision 2022
Dager
Timer
Minutter
Utforsk historien