Dette er et blogginnlegg skrevet av skribent Anders M. Tangen, og representerer kun skribentens egne synspunkter.

Så er vi veldig nær finalen i årets MGP-turnering. 19.februar i 22.30 tida har vi en vinner som skal representere folk og fedreland i Torino i Mai. Først skal den gjennom en semifinale tirsdag 10.mai. Dersom det går som det pleier å gå for Norge, så er vi i finalen 14.mai.

Da semifinalene ble trukket i går, så ble det sagt at vi er i en semi med veldig mange land som pleier å kvalifisere seg. Heldigvis så er jo Norge et av disse landene selv. Jeg er blant de som fikk en litt laber start på årets sesong. Men, nå ser jeg lyset i tunnelen. Det lyset er kraftig. Kraftigere enn noen pyro jeg har sett i Eurovision.

Vanskelig timing

Jeg føler med MGP-redaksjonen i år.

Utfordringene har virkelig stått i kø i denne sesongen.

For det første har de jaktet på artister og låtskrivere i en musikkbransje med et helt annet fokus enn en Europeisk låtskriver-konkurranse. I 2021 regnet hele bransjen med at nedstengningen fra 2020 nok ville vare inn i det nye året. Dermed var det nok mange som tenkte at de like gjerne kunne gjøre MGP, siden planene om å turnere og lage musikk for å fylle opp den tomme kassa gikk vasken. Inn mot 2022 tror jeg at bransjen var mer sikker på at 2022 ville bli et mer normalt år, hvor det igjen var mulig å spille konserter, festivaler og tjene penger. Dermed var det ikke like lett å takke ja til MGP når Stig Karlsen og co ringte for å spørre om de var klare for MGP og mulig Eurovision. Det har nok gjort at det i år er litt for få virkelig kjente artister som er med å trekke interessen opp.

Trøsten for meg er at det å være kjent artist i Norge på ingen måte er noen garanti for suksess i Eurovision. Jeg vil heller ha en erfaren, men ukjent artist som virkelig vil dette, som har tid til å gjøre PR, og har sulten i seg til å ikke bare vise seg fram og styrke egen fanbase, men faktisk gjøre det bra i Eurovision. Det kan virkelig skje i år.

Null publikum

Den andre utfordringen som MGP-redaksjonen har vært nødt til å møte er nye, og ganske uventa smittevernregler for publikum. Billetter ble lagt ut for salg, men pengene er for lengst refundert til ivrige fans som ville sikre seg denne store festen live i H3 arena. Stjernekamp gikk på lufta i August med et ivrig publikum som veivet med plakater, hoiet og skapte nerve i sendingen. Vi har sett Maskorama med 1000 elleville publikummerer helt inn mot tiden var for å pynte husene med nisser og glitter til jul. Så kom nedstengningen som en overraskende julepresang. MGP som kaller seg «alle festers mor» er det første TV-showet på et halvt år som må la artistene opptre for en tom arena, og i beste fall håpe på et smil og et blikk fra en TV-fotograf og kanskje litt applaus fra en innspillingsleder. Det er ikke lett å få nerve i en sending av dette formatet uten publikum.

Selv lever jeg delvis av å underholde publikum med foredrag. Min erfaring er at når publikum uteblir og foredragene skjer digitalt kun i møte med kameralinsen, så blir nerven i opptredenen erstattet med nervøsitet. Nervøsitet gir bare en utrygg, litt vaklende følelse over et show som MGP. Mens nerve skaper spenning, og den magiske Grand Prix stemning. MGP framstår i år litt for ofte som uten nerve, men med nye nervøsitet. (Et apropos her; Artistene får gjennomgående for lite prøvetid i MGP. I Melodifestivalen har de én dag mer)

Selve viruset rammer også produksjonen ved at Subwoolfer ikke kan vise fram låta si på lørdag som planlagt. De bytter plass med Northkid.

Som ikke det var nok har MGPs sendinger i år slåss direkte mot en uvanlig sterk line-up i «Hver gang vi møtes», Håndball VM og viktige fotballkamper.

Best case scenario

Men i enden av denne tunnelen er det lys. MGP er i år en følgesvenn ut av mørket og inn i lyset. En lysere årstid, en lysere sosial framtid der vi kan klemme hverandre og nyte festivaler sammen. Og ikke minst mot en fantastisk Eurovision-uke i Italia. Vi må alltid forberede oss på best case scenario, og være «Optimist- for sikkerhets skyld» som er tittelen på et av mine foredrag. Jeg tror vi allerede i finalen av MGP får se og oppleve publikum i salen, og det kan være starten på noe stort.

Give that wolf a banana

Jeg øyner virkelig et håp i år om at Norge kan sende en låt til Eurovision som kan skape fest-stemning, dans og glede blant TV-seerne og publikum. I forgårs spilte jeg låta «Give that wolf a banana» med Subwoolfer på bra anlegg og fikk fullstendig gåsehud. Jeg så for meg en fullsatt arena i Torino og at det norske flagget fyller skjermene i postkortet før vi skal opptre. Så kommer Subwoolfers inn på scena og gjør første vers, rolig med gitaren. Så eksploderer salen i ellevill allsang :» Give that wolf a banana before he eats my grandma…….yum yum». Før droppet i låta kommer, trøkket tar seg opp i bassen og titusener av fanse danser ellevilt med på «Subwoolfer» dansen som alle har lært via Tik-Tok, YoutTube eller Instagram. Så ser jeg for meg avstemningen der folk går bananas, og juryen har skjønt at det å skape feststemning, trøkk med et originalt uttrykk også er en kvalitet som skal belønnes. Så ropes Norge opp som vinner av Eurovision 2022.

Det europeiske folket er ulven som trenger noe å glede seg over; Give the audience a banana, before it eats itself!

Jeg ser ingen grunn til å være mer realistisk enn det. Da blir prosessen mot lysere tider mye lettere for meg. Når en forventer det beste så forbereder man seg på det beste, og da øker sjansen for at det beste kan skje. I alle fall er det håpet mitt, og min visjon. Og jeg skiller helt ærlig ikke så mye mellom tro og håp.

Så, det beste av alt; Om vi så ikke skulle sende «Give that wolf a banana», så har vi flere låter i årets MGP som jeg mener vil kunne gjøre det bra i Eurovision i 2022.

Et godt resultat er beste PR

Når vi har en norsk deltaker med seiers-troféet over hodet i Torino, eller en god plass i topp ti, og når sola skinner og vi har sommer-bading og hagefester foran oss, så er hele den litt mørke tunnelen MGP er i akkurat nå helt glemt!

For da gleder alle seg til MGP 2023 med full pupp!

Trondheim Spektrum skaligjen fylles med 13 000 elleville publikummere i salen……

Seerne kommer tilbake i hopetall tilbake også.

Alt dette kan skje faktisk! Jeg er «Optimist – for sikkerhets skyld».

Anders M. Tangen, skribent escNorge