Hvem er ‘De fem store’ i Eurovision?

Foto: Canva. Montasje: ESC Norge

Hvem er ‘De fem store’ landene som alltid er direkte kvalifisert til Eurovision-finalen, og hvorfor er det sånn?

Vi må skru klokka tilbake til årene 1995 og 1996 for å finne svaret på hvorfor enkelte land slipper å kvalifisere seg til den store finalen i Eurovision Song Contest.

1995

På denne tiden fungerte resultatlistene som en tabell der landene med dårligst plassering måtte stå over det kommende året. De syv landene som gjorde det dårligst i 1994 måtte stå over konkurransen i 1995.

I 1995 var det rekordmange land med i Eurovision. 25 sanger i finalen ble for mye og EBU så seg nødt til å kutte ned på antall deltakere fra 25 til 23 i 1996, for å få sendingen ned på 3 timer.

1996

I 1996 holdt EBU for første gang en forhåndskvalifisering for å avgjøre hvilke 22 land som skulle delta i finalen. Norge var allerede forhåndskvalifisert etter seieren i 1995, men 29 land kjempet om de resterende plassene.

Kvalifiseringen ble gjennomført ved at hvert land hadde en nasjonal jury som hørte gjennom de andre sangene på bånd og stemte i ESC-stil med 1-8, 10 og 12 poeng. De 22 beste landene kvalifiserte seg til finalen i Oslo 18. mai. Blant landene som ikke kvalifiserte seg, var Danmark, Israel og Tyskland. Sistnevnte mistet sin første finale noen sinne og dette skulle bli startskuddet for avtalen om ‘De fire store’.

Leon med Planet of Blue overbeviste ikke juryen i ’96 og dermed måtte Tyskland se Eurovision-finalen hjemmefra for første gang.

Starten på ‘De fire store’

I kjølvannet av Eurovision 1996 kom det kritikk mot kvalifiseringsmetoden, spesielt fra Tyskland, som er en av de største økonomiske bidragsyterne til konkurransen. I årene etter forsøkte EBU en kvalifikasjon basert på hvor bra landene hadde gjort det på resultatlistene de foregående årene, men etter hvert ble det utarbeidet en avtale som skulle gjelde fra Eurovision 2000.

Etter Eurovision 1999 ble det innført en regel som sikret unntak fra nedrykk for de høyeste betalende EBU-medlemmene, som i betydelig grad finansierer konkurransen. Regelen omfattet derfor Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Spania. Disse ble kjent som ‘De fire store’-landene.

2000-tallet

En stor tilstrømning av nye land søkte om å bli med i konkurransen i 2003, dette resulterte i at vi fra 2004 så Eurovision gå fra å være en stor finale, til å bli en to-dagers begivenhet. De ti landene som gjorde det best i finalen året før, fikk automatisk plass i finalen året etter, sammen med ‘De fire store’. Alle andre land måtte konkurrere i en semifinale om de resterende ti kvalifiseringsplassene.

I 2007 kjempet hele 28 land om de resterende plassene, og året etter innførte EBU semifinale 2.
Fra 2008 var det kun vertsnasjonen og ‘De fire store’ som var forhåndskvalifiserte til finalen. Alle andre måtte kjempe om 10 plasser i hver semifinale.

‘De fem store’

Den 31. desember 2010 meldte Italia at de ønsket å komme tilbake til Eurovision, etter en 13 års pause. Som en av de største økonomiske bidragsyterne til konkurransen fikk de bli med i gruppen av land som er sikret en finaleplass hvert år. I Eurovision Song Contest 2011 var det allikevel bare fem forhåndskvalifiserte land i finalen, siden Tyskland, som er blant ‘De fem store’, tok seieren i Oslo 2010 og var vertslandet for finalen som fant sted i Düsseldorf.

Ordningen har dog skapt mye diskusjon opp gjennom årene. Tyrkia er blant de største motstanderne av regelen og har derfor ikke deltatt i Eurovison Song Contest siden 2012.

Hva syns du om denne regelen? Bli med i vårt diskusjonsforum for å ytre din mening om ‘De fem store’ og andre Eurovision-relaterte saker!

Del:
Relaterte artikler
Eurovision 2022
2022: Alle låtene
Intervjuer
2022: Bekreftede land
Vi teller ned til Eurovision 2022
Dager
Timer
Minutter
Utforsk historien