Dette er et blogginnlegg skrevet av Anders M. Tangen og representerer kun skribentens synspunkter.

Det er første gang jeg er på reise for å oppleve en hel Eurovision-uke i utlandet. Jeg føler meg så heldig at det er akkurat Liverpool som er min første pilegrims-stopp. For Liverpool er som skapt for Eurovision. Byen er en arbeidklasseby uten snobberi. Det er folkelig hele veien. Akkurat som Eurovision. Og det er innbyggerne i byen her, som sammen med tilreisende fans som skaper et fellesskap som påvirker meg, og helt sikkert alle.

Stressende reise

Men det var ikke bare lett for meg å komme meg hit. Reisen var helt syk. Flyet ifra Brüssel til Manchester dro i fra meg, fordi passkøen var for lang og tok nesten to timer.

De booket meg til et fly klokka 20.45. Men jeg sitter ikke i et fly den dagen det er Eurovision med Norge på scena. Det skjer ikke. Etter mye og men ble det en spontan togreise fra Brüssel til London, og deretter London Liverpool.Alt med så knappe marginer som overhodet mulig. For eksempel femten minutters løping i London med bagasje mellom to stasjoner

Da toget tøffet inn på Lime Street Station i Loverpool en snau time før showstart, var det å hive meg i en taxi, kjøre til stedet jeg skulle lagre bagasjen, og håpe han kunne bringe meg til arenaen i tide. Akkurat da var jeg Lars fra filmen «Eurovision – fire saga», og ropte: «Take me to Eurovision!»

Det var en del trafikk. Men jeg var ved en inngang klokka 19.24, lokal tid.

Men det var ikke publikums-inngangen, men en inngang kalt «hospitality». Jeg sa som sant var at jeg ikke var en «very imortant person», og heller ikke funksjonshemmet eller noe. Men jeg gjorde øynene så søte jeg kunne, og jeg ble jeg sluppet inn og sto rett bak Måns Zelmerløw og en stor gjeng ukrainske gjester i sikkerhetskontrollen. Ti minutter før sendingen startet kunne jeg sette meg i setet. Og eventyret var i gang.

Folke-eventyr

Og det er et eventyr av møter med folk som forandrer meg litt etter litt. Et folke-eventyr. For eksempel et møte med en naken dame dockside i Liverpool endret alt. Hun sto ved en svær buss som lukter tjære. Det er en svær sauna-buss. En buss med navnet «Käärijä» på hele sidenDer sto Eeveliina Hhietakym. Jeg ville intervjue henne for NRK P1. Plutselig knekte jeg «Cha Cha Cha» koden. En låt jeg ikke hverken har skjønt eller vært glad i. 

Men nå har jeg også lyst til å rope «Cha Cha Cha» med skikkelig magadrag. Alt er dyrt og blir dyrere. Det er krig. Og vi har hatt pandemi. Jeg tror jeg, og alle, trenger å komme oss ut av vårs selv-snekra bur og hoje hysterisk «Cha Cha Cha» .Vi blir til i møte med hverandre 

I går arrangerte jeg og «Tangens Grand Prix Boble» den norske middagen på restauranten «Il Forno» der jeg spiste kyllinglever, biff og rødvin. Der hadde vi gjester fra Sverige, Australia og Storbritannias Som overalt ellers er vennskapet og fellesskapet mellom fans og seere fra alle land veldig lite preget av krig om poenger under finalen på lørdag, men gleden over å være sammen i Eurovision. I Liverpool

Subwoolfer

Så var’n far på party. Både på Eurofanclub og på Subwoolfer-konsert. Absurd å se en ganske svær klubb stappfull av briter som er der for å se Gaute og Ben. Med og uten masker. 

Merker nok at party-delen av ESC er det som interesserer og engasjerer meg minst. Jeg liker å skravle om musikk og sceneshow jeg. Likefullt. Det er »Queen of kings», «Tattoo» og «Cha Cha Cha» som fyller dansegulvet og skaper mest hopping og stemning. I alle fall på Euro-fanclub i går.

Ute på sokke-shopping i dag ble jeg tatt på senga av en gruppe godt voksne Liverpool damer i ukrainske klær som sang ukrainske folkesanger og samlet inn penger til Ukraina.

Som lederen av koret sa

: «We are here in the Eurovision festival to celebrate freedom and love. We are United by music. «You never sing alone»

Liverpool + Eurovision = Sant

Bloggen er skrevet av Anders M. Tangen