Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.

Som MGP- og ESC-fan synes jeg det er veldig stas at vår elskede konkurranse nevnes i norsk media, stort sett er det jo bare saker i forbindelse med den norske eller den internasjonale finalen som får oppslag og skulle det dukke noen nordmenn opp i andres nasjonale finaler blir det omtalt, men så er det stort sett slutt på oppmerksomheten.

Derfor er det passe oppsiktsvekkende at resultatet av valget av artist i Israel ble nevnt i stort sett det meste av de største mediehusene i Norge, Eden Golan heter kvinnen som ifølge seg selv stolt skal representere hjemlandet sitt i Malmö.

Vel, det er vel slikt man skal si når man har fått æren av å representere sitt hjemland i ESC, men om hun virkelig mener det må man jo lure på, selv ikke hun kan være uvitende om all den motstanden det er mot Israel sin deltagelse i år og man kan jo lure på hvorfor man vil utsette er 20 år gammel artist for de mulige ubehageligheter hun vil kunne møte hvis hun møter opp i Malmö i mai.

Jeg kan ha en viss forståelse for at når man som land er i den situasjonen Israel er i grunnet konflikten med Hamas og dermed Palestina at man gjerne vil ha noe som er normalt og ved det gode gamle og med over 50 års deltagelse i ESC vil jeg anta at en deltagelse her er noe man føler er det gode gamle og noen som kan gi litt glede og adspredelse i en vanskelig tid, men er det virkelig verdt det spør nå jeg.

Jeg var til stede i salen i København i 2014 og Wien 2015 da den russiske artisten ble utsatt for en pipekonsert grunnet både annekteringen av Krim-halvøy og Russlands holdning til skeive mennesker og jeg tør ikke tenke meg hvilken mottakelse Eden Golan vil få i salen i Malmö hvis hun kommer seg dit og opptrer.

Det er vel også tenkelig at noen finner ut hvor hun bor og at det hotellet vil få demonstrasjoner utenfor seg og hva med selve åpningsseremonien til ESC – Rød Løper-arrangementet, vil hun tørre å delta på det, her står jo publikum og presse forholdsvis nært artistene?

Med andre ord mange muligheter til å fortelle den israelske artisten hvor lite man liker vedkommende og selv om man kanskje under selve utsendelsen av semifinalen og eventuelt finalen hvis Israel skulle ta seg dit kan man kanskje skjule mye av pipekonserten for de som ser på TV, dog vil vel uansett artisten kunne føle den på kroppen.

Av disse årsakene håper jeg for artistens skyld at Israel innser at dette ikke er året de bør delta, de bør vente til situasjonen i regionen er tilbake til noe som kan kalles normal før de kommer tilbake og vil kunne delta uten altfor mange komplikasjoner og ubehag.

Jeg forventer at det vil være noen i salen som støtter Eden Golan, men tror nok de vil være i lydmessig undertall og deres støtte vil dermed drukne, størst støtte vil nok Israel få under avstemmingen all den tid man bare kan stemme på det man liker og ikke stemme på det man ikke liker og mange som støtter Israel vil nok benytte den muligheten og stemme uavhengig av hva de måtte mene om låten.

I en konkurranse som i utgangspunktet skal være upolitisk er den en skjebnens ironi at denne konflikten som akkurat nå er på sitt aller verste faktisk har blitt sunget om i ESC.

Samme år som Alexander Rybak feide alle sine konkurrenter av banen stilte Israel med duoen Noa og Mira og de sang en låt med en tittel som hadde vært aktuell lenge og i dag fortsatt er ufattelig aktuell: «There Must Be Another Way», Noa er israelsk og Mira er palestiner og denne låten skal ha vært en respons på en israelsk offensiv i Gaza noen måneder tidligere.

Fremføringen deres i Moskva er noen av det sterkeste jeg har sett på en ESC-scene faktisk og sammenfatter vel det som alle vel føler, at det må burde finnes en løsning på dette, en løsning som alle kan leve med, det er vel dessverre lettere sagt en gjort og den konflikten som pågår nå legge en skygge over ESC-2024 uansett om vi ønsker det eller ei.

Så får de neste månedene vise hvor mørk den skyggen endre opp med å bli.