Visuell fattigdom eller kreativ rikdom?

Foto: Morten Thomassen

Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.

Som MGP- og ESC-fan har man mange forskjellige innfallsvinkler på hvorfor man liker dette arrangementet og jeg er vel kanskje først og fremst mest opptatt at låten selv og hvordan den fremføres.

Kvalitet på låt og vokal fremføring kan trekke opp, men når man har et stort musikalsk hjerte kan man faktisk ta seg i å like noe som ikke akkurat skriker kvalitet verken på det musikalske eller det vokale, men man liker bare låten og for å eksemplifisere dette kan denne melodien være er godt eksempel:

Hadde jeg vært norsklærer og skulle rette denne stilen hadde det nok kommet mange røde streker fra den faglige delen av hjernen min, men den litt mer frisinnede delen av samme hjerne bare elsker dette hemningsløst og jeg lar av og til den delen av hjernen bestemme.

Men, over til dagens tema, helt siden starten har dette vært en TV-sendt affære og selv om noen tviholder på at det er kun musikken som skal bedømmes sitter vi igjen med masse visuelle inntrykk også, kanskje er det noe som skjedde i fremføringen, hva vedkommende artist hadde på seg, eller rett og slett hvordan låten generelt fremstod og sto ut på TV-skjermen.

Hvis man faktisk mener at det visuelle i en fremføring av en melodi i vår elskede konkurranse er uvesentlig kunne man bare sendt den på radio og da tror jeg ikke denne konkurransen hadde overlevd mange år er jeg redd.

Men, MGP og ESC er egentlig bare en av mange underholdningsprogram og må kjempe om å få oppmerksomheten mot andre TV-programmer og da må de stå ut og det er jo her viktigheten av den visuelle delen av dette programmet kommer inn.

Og det er jo liten tvil om at de som lager både nasjonale finaler og den internasjonale finalen er veldig klar over dette og bruker mye tid på at det de lager skal legges merke til i konkurransen mot andre TV-program.

Nå som sesongen med nasjonale finaler er godt i gang vil jeg fortsatt påstå at de norske sendingene fremstår som litt visuelt fattige, så vidt jeg har kunne se er vi det eneste landet der LED-skjermer er totalt fraværende og man har måtte bruke andre virkemidler for å få en låt til å stå ut på TV-skjermen.

Men, er nå det egentlig så farlig da, savnet vi egentlig litt mer visuelt liv på scenen på de fire MGP-programmene vi fikk se?

Det er nemlig litt åpenbart at de som bestemmer hvordan LED-showet skal være kanskje av og til tar litt av, flotte solnedganger, svære rose hjerter og dronningkroner passer nødvendigvis ikke inn i den sangen som fremføres og det vil jo aldri kunne dekke over det faktum at låten og fremføringen kanskje ikke oser overveldende mye kvalitet.

Det kan kanskje av og til bli litt for mye av det gode, det er nok de som lager TV klar over så de som jobber med slik og er de beste i bransjen er alltid ettertraktet i oppkjøringen til ESC og det kan kanskje være litt bekymringsmessig at noen land er mer opptatt over hvem de får tak i til å lage deres show enn låten de skal sende.

Da er det kanskje bedre at man har en dedikert person som Mona Berntsen som jeg mener fikk frem det beste i alle låtene i årets MGP selv om verktøykassen hun hadde ikke nødvendigvis var av det store slaget, hun lagde magi ut av de verktøyene hun hadde og det gjør henne til en fremragende fagperson innenfor hennes yrke.

Dog var det ikke kun Mona og hennes team som bestemte hvordan er låt skulle se ut på TV-skjermen, en av de tingene noen fans reagerer på ved MGP er at mange av låtene skjer i fargene, blå, hvit og sort, noen jeg til tider finner ganske så kjedelig.

Vel, jeg traff TV-fotografene til NRK på flyplassen på vei hjem fra Trondheim og de hadde lest om denne misnøyen og kunne avsløre at de veldig ofte foreslo at artisten skulle bruke andre fargen, men av en eller annen grunn falt mange ned på den før nevnte fargekombinasjonen og vel artistene må jo få viljen sin all den tid det er deres låt som skal vises frem på TV.

Og det kan jo virke som om den alminnelige norske TV-seer som stemmer kanskje ikke bryr seg like mye om det visuelle som enkelte fans, flere av årets mest visuelt fargerike bidrag kom seg jo ikke til finalen, så veldig kjekt at de som stemte faktisk muligens gjorde det på musikalsk grunnlag og ikke visuelt grunnlag, men uansett var jo bidragene som gikk til finalen flotte visuelle selv uten LED-skjerm og det hadde ikke skjedd uten en skikkelig fagperson som ansvarlig for akkurat dette.

Om det er skjebnen eller ei vites ikke, men etter min mening vant den låten om både var best musikalsk og visuelt og det må man jo være glad for og jeg bare håper at når «Ulveham» entrer scenen i Malmö har Mona Berntsen sjekket innholdet i den verktøykassen som finnes der og gir fremføringen det løftet som gjør at de som ser på og stemmer kanskje vurder å stemme på Gåte.

For en ting er sikkert, skal man vinne ESC må «alt» stemme, en bra låt skal underbygges av et show som passet låten som hånd i en hanske, først da kan en låt stå så mye ut at den har vinnersjanser, slik at dagens situasjon og man må ule med ulvene i denne konkurransen.

Det blir spennende å se hvordan denne låten vil se ut på scenen i Malmö, jeg gleder meg og har vel innsett at kreativ rikdom er viktigere enn visuelt mangfold på en fattig måte.

Del:
Relaterte artikler