Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.

Det å være til stede på ESC involverer alltid masse følelser, enten om det dreier seg om Norge går videre til finalen eller ei, skjebnen til din favorittlåt og hvor fornøyd man er med den låten som til slutt vant.

Alle disse følelsene har man vært innom de siste dagene, men alt dette har vært overskygget av den mørke skyen som har hengt over hele arrangementet og som noen fryktet kunne være slutten, men heldigvis fikk vi en vinner som hadde koden til å slå av dommedagsprofetiene og litt skadeskutt seiler ESC videre til et land uten kystlinje.

Alle store arrangement fordrer mer sikkerhet enn man eller kan forvente at det er i en by, men det nivået de svenske arrangørene måtte legge seg på i år overgår alt jeg har sett i min over 30 år lange ESC-karriere, jeg tør ikke tenke på hvor store summer man har brukt på dette og jeg håper inderlig at fremtidige arrangørbyer av ESC ikke må ha samme nivå på sikkerheten.

Dette koster nemlig masse penger og skal jeg på noen måte forsvare dette må det være at jeg aldri følte meg utrygg under mitt opphold i Malmö, men når arrangørbyen nærmest fremstod som en politistat skulle vel det bare mangle, nå oppsøkte jeg heller ikke noen plasser der det ble demonstrert, jeg var ikke vanlig publikum og jeg oppholdte med bare på pressesenteret som jeg vil anta var ganske godt bevoktet.

Selv var jeg så heldig at jeg uten å vite det havnet på samme hotell som den norske delegasjonen og på tur er det jo alltid hyggelig å treffe andre landsmenn og når de i tillegg er så hyggelig som de fem i Gåte er den en ren fryd, foruten Norge befant også Tsjekkia, Belgia, San Marino og Kypros seg på samme hotell, samt diverse artister som opptrådde på EuroClub og EuroVillage, så her gikk man på både Raylee og Gunilla Persson.

Hotellet mitt var sentralt, og det var kort vei både til EuroClub og til togstasjonen der akkrediteringen min tok meg gratis til hallen, nesten alle forretninger i byen hadde ESC-logoen klistret opp og fra mange butikker strømmet det velkjent musikk, men byen var nesten merkelig tom så det faktum at halvparten av byens innbyggere hadde sagt at de ville holde seg unna både sentrum og området rundt arenaen viste seg å holde stikk, så dessverre ble dette ikke helt den store folkefesten man kanskje hadde håpet på i Malmö.

Hallen var den samme som i 2013 og pressesenteret som lå nesten vegg i vegg er samme sted som 1992-finalen ble arrangert så man var på historisk grunn kan man si, og ikke uventet var våre svenske venner gode verter og det virket som om alt gikk som det skulle, alt det tekniske virket, TV-showene var noen flotte godbiter som gav alle låten en flott måte å vise frem sine bidrag på så slik sett lå alt til rette for nok en smertefri gjennomføring av den internasjonale finalen, men der tok man jo grundig feil

Den konflikten som pågår hvor Israel er involvert la dessverre en veldig mørk skygge over mye her, her var det demonstrasjoner som heldigvis foregikk forholdsvis rolig, utesteder turte ikke å ha event forbundet med ESC og som tidligere nevnt, politioppbudet var veldig høyt hele tiden.

Inne på pressesenteret der jeg oppholdt meg mesteparten av tiden var det rett og slett en trykket stemning, redselen for hva som ville skje hvis Israel skulle gå hen å vinne var påtagelig og den ble ikke mindre de disse stemmetallene fra italiensk TV ble offentliggjort og jeg fikk også vite at det i delegasjonsboblen også ikke var stor stemning, alle var påvirket av at årets fokus dreide seg om nå annet enn ESC-låtene, det gikk rykter om ufin oppførsel fra medlemmer av den israelske delegasjonen og uansett hvor sanne eller usanne disse ryktene er hentet de ved til kaos-bålet som brente varmt og god en god stund.

Inn i dette kaoset kom så det som hendte med den nederlandske artisten som til slutt endte med å bli utestengt fra konkurransen, det i seg selv en historisk hendelse, bare tiden vil vise om denne utestengelsen var på sin plass eller om det var en overreaksjon som nederlandsk TV selv mente det var.

Og opp i alt dette hadde vi EBU som totalt sviktet sin rolle som lederen av dette, mangelfull og sen informasjon og manglende evne til å ta tak i og være på situasjonen gav bare grobunn til masse rykter og generell misnøye blant de som deltok, både i delegasjonene, i pressen og blant fansen.

Det var kanskje ikke så overraskende at vedkommende som fikk størst pipekonsert ikke ble Eden Golan, men EBU-lederen Martin Österdahl, ganske så fortjent etter min mening, hele denne sesongen har vært preget av et EBU med et hode plantet godt i sanden og helt uten forståelse for de negative konsekvensene deres holdning i kontroversielle saker har vært, dog skal det sies et jeg prinsipielt er motstander av pipekonserter, men akkurat den mot EBU-lederen kan jeg faktisk være litt ening i.

Joda, ESC skal være upolitisk så langt der lar seg gjøre, men noen ganger skader det ikke å ta hodet opp av sanden, se seg rundt og finne ut at, den måten vi når gjør ting på funker kanskje ikke helt, bør vi finne på noe annet.

Jeg spøkte litt på ettermiddagen lørdag av vi var ESC sitt svar på Titanic, vi hadde allerede truffet is(rael)fjellet, men skaden var foreløpig ikke så stor så hvis ikke for mange skott ble ødelagt kunne båten fortsatt holdes flytende og det klarte man til slutt.

Man kan faktisk tidfeste når man skjønte at båten ville holde seg flytende, da Israel fikk sin høye sum fra telefonstemmene, men bare ledet over Sveits med 10 poeng skjønte vi at det da måtte være helt umulig at Nemo ikke skulle klare å hente inn 11 lusne poeng på televotingen.

Derifra og ut var resten av sendingen en drømmeseilas, både Frankrike, Ukraina og Kroatia gikk forbi Israel på listen før vår sveitsiske venn som siste land som mottok poeng fra folket klarte å samle sammen nok poeng til å ta seieren hjem.

Låten «The Code» med flere nordmenn involvert på komponistsiden er en kul låt og med en ikke-binær person bak mikrofonen som ikke bare kan synge, men også fremføre en låt i et heseblesende show der balansenerven virkelig fikk kjørt seg er en absolutt verdig vinner og hen vil fremstå som et flott forbilde for veldig mange.

Så en ganske så humpete reise frem til vi hadde er vinnerlåt til tross, når alt kommer til alt tror jeg de fleste kan være enig i at det var en fin tur, men de ansvarlige i EBU har en jobb å gjøre, merkevaren ESC har fått noen skikkelig riper i lakken, her hjelper det ikke med litt polish, har må lakken repareres på flere steder og man kan jo lure på om det kanskje kan være lurt med en ny sjåfør neste år slik at man ikke får slik lakkskader neste år også.

For jeg håper at i 2025 er det mottoet «United By Music» som kommer til å gjelde, det fortjener denne konkurransen som vi elsker så høyt.

Takk til Malmö, dere leverte et bort i mot plettfritt arrangement og dere kan ikke ta skylden for at arrangøren av selve musikk-konkurransen rotet det veldig til på en del områder.