I forbindelse med at ESC Norge fyller 15 år i år, vil vi de neste ukene presentere alle i Team ESC Norge, slik at dere kan bli litt bedre kjent med oss. Hvordan ble alle sammen entusiastiske fans, hvilke land gjør oss litt ekstra varme om hjertet og ikke minst, hva er det beste minnet fra tiden i ESC Norge?
I dag har turen kommet til Knut Olav Halseth. Knut Olav ble med i teamet i 2020, da det var en del som gikk ut og det var behov for noen nye. Han har alltid likt å skrive, så han tenkte at det kunne være artig å få brukt sitt talent til å dele litt Eurovisionglede.
Slukte det jeg fikk servert med glupskhet
– Som 8-åring satt min mor meg foran TV-en til Eurovisionfinalen i Dublin i 1971, der Monaco tok sin eneste seier. Det var akkurat den våren jeg var i brytninga mellom barnemusikk og «voksen»-musikk, og jeg bare slukte det jeg fikk servert med glupskhet. Jeg trodde jo da at ESC var navet i den europeiske popmusikken. De første to-tre årene, før jeg skjønte at det ikke var så svart-hvitt tenkte jeg hver gang jeg hørte en hitlåt om den hadde passa i Eurovision.
– Året etter var jeg igjen på plass foran tv-skjermen for å se Eurovision-finalen, og der dukket hun opp, Vicky Leandros fra Luxembourg. Med sin Après toi sang hun seg rett inn i hjertet mitt, og jeg opplevde min første forelskelse. Jeg får fortsatt gåsehud av hennes opptreden fra Eurovision i 1972.
Flere gode minner!
– Når det kommer til mitt beste minne fra tiden i ESC Norge, vil jeg trekke fram et par ting. Intervjuet jeg fikk være med på med Jeangu Macrooy, Nederlands artist på hjemmebane i 2021 er et nydelig minne. Du er automatisk spent og nervøs før du skal snakke med en artist som skal representere sitt land i ESC, og du er redd for å si noe feil eller noe som kan bli misoppfatta. Men det gikk veldig fint, mye takket være en avslappet og lun artist som ga av seg sjøl og som gjorde at jeg ganske fort senket skuldrene.
– Ellers må jeg nevne seriene jeg bruker å kjøre på somrene der jeg tar et tilbakeblikk på Eurovisionsesongen og presenterer de låtene jeg likte best. Jeg har en litt annen musikksmak enn gjennomsnitts-fansen har jeg erfart, og derfor er det kjekt å kunne presentere gode låter som fans flest kanskje ikke har tenkt på som gullkorn fra sesongen. I det hele tatt, det å følge de nasjonale utvelgelsene tett kom ikke før i 2019 for min del, og jeg har nok tida i ESC Norge å takke for at jeg er blitt særs nerdete på det området der jeg samler på NF-låter omtrent som jeg samla på engelske fotballkort da jeg var guttungen!
HER er Knut Olavs topp ti fra de nasjonale utvelgelsene i år.
Favoritter
For Knut Olav varier det ofte hvilke land som er favoritter. Luxembourg ble en tidlig favoritt takket være Vicky Leandros og Anne Marie Davids seiere i -72 og -73. I moderne tid har han fått en forkjærlighet for Italia, Albania, Estland, Litauen og Portugal, mest pga. deres spennende nasjonale utvelgelser.
Første uka i februar er jo i Sanremos tegn, og Knut Olav ser hvert eneste minutt og elsker alt ved det. Ikke bare musikken, men også all slapstickhumoren som han ikke skjønner noe av, men som han synes er gøy å se på likevel. Albania faller også i smak for ham fordi de har en lignende nasjonal festival med fullt orkester, men han synes det er synd at de nesten aldri velger en av de mange kanonlåtene som er med. Estland og Litauen har mye spennende i sine utvelgelser, men Knut Olav mener at de også sliter litt med å velge de, i hans ører, beste låtene.
Den traff meg intenst!
– Aprés Toi er min nr. 1 ESC-låt herfra og til evigheten pga. det uutslettelige inntrykket Vicky Leandros gjorde på en 9-åring i Molde. Men en annen låt som også har gjort ett uslettelig inntrykk på meg, om enn på en annen måte er nr. 2 på den lista, Viszlát Nyár med AWS for Ungarn i 2018. Jeg får gåsehud bare jeg tenker på hvor intenst den låten traff meg. Rett og slett et metalmesterverk med en voldsom vokalprestasjon fra Örs Siklósi i symbiose med mektig musikk av en annen verden som understreket budskapet i låten. Det var bare så rått fordi jeg kunne relatere så til emosjonene og atmosfæren i låten, gjennom selv å ha opplevd samme året som Siklósi et ytterst traumatisk dødsfall i nær familie. AWS er blitt mitt nr. 1 metalband, og de kom i mai med et enormt bra første album etter Örs’ egen tragiske død av kreft i -21. Sjelden har uttrykket «hoppe etter Wirkola» passa bedre, men Stefán Tamás presterer så bra at jeg er sikker på at Örs ville vært mektig stolt.
