Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.

Et land som sjelden viker fra sitt nasjonale særpreg er våre portugisiske venner og slik sett var ikke Iolanda noe stort unntak og selv om det tok noen år før resten av Europa tok over seg dette unikt portugisiske virker det å ha slått rot nå.

Mens forrige tiår bestod av en seier, en sisteplass og ellers stort sett havari i semifinalen har det tiåret vi snart er halvveis inne i gitt strak vei til finalen det resultatet stort sett også har vært på den beste halvdelen av resultatlisten.

Det kan virke som om de har forstått at siden de veldig ofte synger på portugisisk, et språk de færreste av oss forstår så må det visuelle inntrykket av låten i stedet fortelle oss historien de prøver å fortelle og der har de vel rett og slett funnet en bra formel.

I sine skinnende hvite kostymer klarer artisten og danserne hun har med på scenen å skape den intensiteten den låten hun fremfører på ganske så upåklagelig vis vokal en slik låt trenger, og det gir ofte uttelling i denne konkurransen.

At jeg personlig finner denne låten litt kjedelig og uengasjerende gjenspeiles kanskje i det faktum at publikum bare gav denne låten 13 poeng og det skadet ikke så mye når poengfangsten fra juryene var over 10 ganger større, nemlig 139 poeng og de høye herrer, damer og andre i juryene falt nok for det jeg beskrev tidligere, er nummer som sitter på de fleste måter og da er det åpenbart ikke så farlig sett og hørt med deres hoder at selve låten ikke helt kan kalles verdig original.

Man kan nesten ikke annet enn å elske det faktum at dette landet er veldig tro mot det mange tror og kanskje synes burde være en viktig faktor i utvelgelse av en hver ESC-låt, nemlig noe med nasjonalt særpreg, blir vel ikke veldig overrasket om det blir noe i samme gate neste år.