Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.

Vanligvis er det våre italienske venner som klarer å klatre høyest på resultatlisten av de såkalt 5 store, i år måtte de se selg slått av nabolandet Frankrike og den 7-plassen Angelina Mango fikk er faktisk deres dårligste plassering siden 2016 så liten tvil om at de er ganske så bortskjemt med gode plasseringer, men det er jo ikke veldig rart siden de velger artister og låter fra øverste hylle kan det virke som nesten hvert år.

Det geniale trekket man gjør i dette landet er at San Remo-festivalen der låtene hentes fra ikke er en uttakning til ESC, men kun en italiensk konkurranse og det er først når man har vunnet at man blir spurt om man kan tenke seg en tur til ESC som ekstra premie, det er derfor dette landet vel aldri har sendt det mange vil kalle en typisk ESC-låt, men i stedet noe som er 100% italiensk tvers gjennom.

Ikke uventet var det også hos juryene dette landet hentet mest poeng, 164 poeng for å være nøyaktig, mens folket mente at 104 poeng fikk holde for en låt, som til å være italiensk, var ganske så spretten og dansbar.

Fremføringen formelig oser av latinsk kvinnelig tøffhet og attitude og Angelina har stor og god hjelp av sine kvinnelige dansere som viser at også de, som kvinner flest, kan ha kropper som kanskje ikke alltid passer inn i supermodell-formen.

Dette sammen med den litt fandenivoldske vokalen gjør at jeg faller for låten og det som skjer på scenen og det hele føles som noen ekte og ikke et slags skuespill for å passe inn i låtens budskap og det skader heller ikke at damen har tonnevis med sjarme på lasset også, da blir det meste likandes.

Og det er vel all grunn til å tro at også neste år sender våre italienske venner noe som vil bite fra seg i nabolandet Sveits, sjelden våre italienske venner har kort reisevei til ESC.