Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.

Ikke nok med at dette landet ikke lenger var det mestvinnende landet i ESC alene så gikk man inn i 2024 med kun en finaleplass siden 2013 og denne tidligere stormakten i vår elskede konkurranse kunne kan nesten snart kalle er ESC-U-land.

Heldigvis fikk man inn en låt i den irske finalen som var totalt annerledes enn noe annet man har hørt fra den kanten og heldigvis for dem så klarte den låten å vinne og få seg tur til Malmö og vel fremme der var det på forhånd kanskje ikke så store forhåpninger til Bambie Thug og om hun skulle klare å gjøre noe med den begredelige irske ESC-historien etter år 2000, det var nemlig det året dette landet sist gjorde det så bra som 6.plass.

Til tross for en god del utfordringer på bakrommet der den figuren Bambie skulle representere fikk sin del at drittslenging og andre ufinheter klarte Bambie Ray Robinson som hen heter å virkelig ta showet sitt på scenen til noen høyder vi sjelden ser i ESC.

Ikke uventet blir slike låter en elsk-hat-låt, men låter som man ikke klarer å være likegyldig til klarer veldig ofte å få til et bra resultat og det skyldes kanskje i stor grad at de som elsker dette virkelig elsker det med stor E.

Her var folket og jury veldig samstemte, det skilte bare 6 poeng mellom de to poengsummene de separat gav og det skyldes rett og slett en ganske så perfekt fremføring av en slik type låt, stemningen i låten kom frem på fantastisk vis, vokal var det akkurat såpass skremmende som låten fordrer og jeg finner egentlig ingenting å utsette her, annet enn at dette ikke en for alle, men som sagt får, noen ganger taper ikke en låt på det.

Personlig var ikke dette helt i min gate, men elsker anderledesheten i dette og vel, neste års irske artist skal få jobbe hardt for å nå opp til det nivået denne låten var på så mange områder.