Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.

Dette landet har en tendens til å sende låter som blir tippet høyt oppe på resultatlisten, men vel fremme i finalebyen har de hatt vekslende hell med hvor gått låten har fremstått på scenen og dermed i TV-skjermen, så den endelige poengfangsten og dermed plasseringen til slutt har variert en god del.

Denne gangen funket det som bare rakker’n på scenen og dermed innkasserte Slimane en av de beste plasseringene dette landet har hatt siden årtusenskiftet og også for dette landet var folket og juryene ganske så enige, folket gav til sammen bare 7 stemmer mer til denne låten enn juryene gav, stor enighet med andre ord at store franske ballader av og til så absolutt kan være tingen.

Det er noe med fremføringer av slike ballader når vedkommende som fremfører den er stor, både fysisk og vokalt og det kommer spesielt godt frem i den delen av låten der han stiller seg metervis fra mikrofonen og fremdeles har en vokal som bærer herfra til evigheten har jeg nesten lyst til å si.

Den nærgående kameraføringen passer som hånd i hanske til den inderligheten og intensiteten denne låten innehar og man føler en nærhet til artisten som nesten grenser til invaderende, men jeg vil tro det var meningen siden jeg har forstått at låten ble sunget til han lille datter.

At forholdsvis unge herr Nebchi hadde en av kveldens sterkeste røster skadet neppe og sjekker man nøyere var vel han en av årets artister med flest låter som hadde vært innom listene i sitt hjemland, så kanskje våre franske venner skal lete i de samme kretsene når neste års artist skal velges, kvalitets-artister skuffer sjelden når de får velge låten de skal synge helt selv.