Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.
Av og til kan man jo lurer på hva som skjer i vår elskede konkurranse og i denne serien skal jeg kommentere noen episoder og hendelser som så absolutt fortjener tittelen «Hvorfor».
En ting man ikke kan beskylde NRK og de som har bestemt i MGP-redaksjonen der er å ikke tørre å prøve ut nye ting, det har ikke stått på ideer der i gården.
Mange av dem har vært vellykket og andre kanskje mer kuriøse som finalen i kvinneåret 1975 som var ledet av en kvinne og hadde en mann som styrte poengtavlen, det motsatte hadde liksom vært standarden i mange år der i gården.
For mange av oss fans skal liksom MGP og etterpå ESC være en høytidsstund og til høytidsstunder pynter man seg og tar fram det fineste man har av pynt og sånn har det så å si alltid vært og blitt gjort også.
Men, for noen fans er det kun melodien og fremføringen av den som teller og alt annet rundt er i grunn unødvendig staffasje og for dem ble MGP-finalen i 1979 virkelig oppfyllelsen av deres våte drøm i så tilfelle.
10.februar 1979 var Studio 2 i NRK-huset ribbet for alt av staffasje og studio så vel ut som det gjør mellom TV-sendinger og som ikke dette var nok ble artistene bedt om å stille i hverdagsklær så hele showet så ut som første øvelse på et show og ikke en påkostet TV-sendt finale.
Når man ser på rulleteksten etter showet er det litt underlig at en scenograf blir kreditert for å ha gjort en jobb, tidenes letteste jobb vil nå jeg si.
(Foto fra TV-sendingen)
Anita Skorgan som gikk hen og vant en av MGP-historiens korteste sendinger på bare 41 minuttet var ikke snauere at hun i tillegg til å synge sin egen melodi og dermed ble litt historisk siden hun dermed ble Norges første kvinnelige komponist i en ESC-finale også koret på andre låter, raus dame det der.
En annen raus dame som var med var Hanne Krogh, hun hadde etter seieren i 1971 bestemt seg for å ha flere ben å stå på, hun tok skuespiller-utdannelse, en utdannelse som sikkert kom til nytte da hun var med i den legendariske filmen «Reisen Til Julestjernen», et must for mange på julaften.
I 1978 tok hun opp artist-karrieren og da var muligens en deltagelse i MGP en helt grei greie for videre satsing på musikken og heldigvis lot hun seg ikke slå i bakken av sisteplassen hun fikk i 1979-finalen med låten «Når Vi Er Barn».
Senere husker vi at Hanne tok på seg en glitterjakke og sammen med en venninne i samme jakkestoff tok Norge til musikalske høyder vi ikke ante var mulig.
Det var bare litt glitter som skulle til og man kan jo spørre seg om hvorfor ikke MGP 1979 ikke også hadde fortjent en mer glitrende innpakning enn den fikk, musikken fra den finalen glitrer enda.
