Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.

Av og til kan man jo lurer på hva som skjer i vår elskede konkurranse og i denne serien skal jeg kommentere noen episoder og hendelser som så absolutt fortjener tittelen «Hvorfor».

Jeg avslutter denne serien med den gangen jeg ikke bare sa «Hvorfor», nei i dyp fortvilelse skrek jeg vel nærmest ut:

Vi skal tilbake til det herrens år 1980, datoen er 22.mars, Åse Kleveland var programleder og MGP-redaksjonen hadde invitert 10 komponister innenfor populærmusikk-feltet til å konkurrere om å representere Norge i den internasjonale finalen i Haag i Nederland.

Denne måten på å finne låter til en MGP-finale har etter min mening vært en av de beste, man har fått låter med en ganske stor variasjon i utrykket sitt og vi har fått med komponister som ellers nok neppe hadde brydd seg om å sende inn en låt til MGP.

Av denne grunnen stod altså bautaer i norsk musikkliv som Radka Toneff, Åge Aleksandersen, Henning Sommero, Ketil Bjørnstad og Sverre Kjelsberg på komponistlisten og det i seg selv er faktisk litt av en bragd fra NRK sin side.

Nå synes nå jeg at navn som Anita Skorgan, Jahn Teigen, Arne Schulze, Svein Gundersen og Jan Eggum også fortjener betegnelsen bautaer, men de føler jeg vel hørte mer hjemme i MGP-folden.

Den 15 år gamle versjonen av meg hadde nok en god del sans for komponistene i den siste nevnte gruppen og kunne vel i grunn styre min begeistring for de låtene som kom fra komponistene i den første gruppen, i ettertid når min musikksmak har vokst og utvidet seg ser jeg helt klart hvilke perler disse låtene også var og er.

All den tid NRK hadde bestemt seg for å ha en profesjonell jury på 9 personer som allerede jobbet innenfor musikk-feltet var det vel i grunn ikke så rart at kampen om seieren skulle ende med å stå mellom låtene komponert av Åge Aleksandersen og Sverre Kjelsberg, til min store fortvilelse naturligvis.

Jeg kunne ikke skjønne hvorfor og hvordan det var mulig at noen rufsede karer fra Trøndelag og en kar fra Nord Norge og en som joiket skulle liksom være kveldens beste låt og den som skulle sendes utenlands, direkte pinlig syntes jeg det var.

Min favorittlåt var den som var komponert av Svein Gundersen og sunget av Alex, en artist jeg likte fra første gang jeg hørte den.

En kjempekul og dansbar låt fremført av en kul dame og for første gang i norsk MGP-historie ble det vel brukt «spesialeffekter», vel hun snurret rundt i sakte film så plagsomt avansert var det vel ikke og programmet gikk i opptak så dermed var det mulig.

Nok om det, dette var låten for Norge og et internasjonalt publikum etter min mening og gleden var stor når den første dommeren gav min favoritt 10 poeng og full poengfangst, men hvor lenge var Adam i paradiset?

De to neste dommerne gav låten «Univers» 1 poeng og når hele avstemningen endte med at låtene «Bjørnen Sover» og «Samiid Ædnan» slo min favoritt med 3 usle poeng ble det rett og slett litt for mye for meg.

Den ene dommeren som gav poeng var Kari Diesen den yngre (intet mindre), hun fremstod som en person uten pop-peiling, så den var vel grei, men at Ivar Dyrhaug var den andre dommeren med Alex på sisteplass var det totale sviket sett fra min side.

Ivar Dyrhaug var nemlig i 1980 en av de kuleste på TV, han var programleder for ungdomsprogrammet Halvsju og etter min mening burde han dermed ha peiling på hvordan en skikkelig MGP-slager skulle våre, i stedet gav han altså sin toppscore til jazzlåten til Radka Toneff, hvor tonedøv kan man være liksom.

At denne MGP-finalen hadde tidenes mest spennende avstemming med to låter som lå likt etter at avstemningen var ferdig og det dermed måtte omstemming til var noen jeg vel knapt nok brydde meg om den gangen, sviket fra Ivar Dyrhaug sin side var totalt og når det hele endte med at vi sendte joik ut i Europa var skuffelsen min til å ta og føle på.

Tiden leger alle sår heter det og vel dette såret er helet og bare så det er sagt, vi må mer enn gjerne sende mer joik til ESC, det er en fantastisk måte å utrykke musikk på og ingen hadde heiet mer på det.

Men, fortsatt spør jeg meg hvorfor vi ikke kunne sende «Univers» og Alex til ESC i Haag i 1980, da tror jeg vi kunne ha gjort det ganske så bra resultatmessig og helt klart blitt bedre enn nummer 16.