Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.

To land endte på 47 poeng og i finalen avgjøres da rekkefølgen på grunnlag av hvem som fikk flest poeng i televotingen og mens danske Sissal var lite populær hos folket klarte luxembourgske Laura Thorn å spre sine mottatte poeng bedre med 23 poeng fra juryen og 24 poeng fra folket er det ikke mulig å spre seg mer jevnere og takken for det var altså å bli best av de låtene som endte på 47 poeng.

«La Poupee Monte Le Son” het låten, en hyllest til deres bidrag som vant i 1965, men på norsk betyr tittelen «Dukken Hever Lyden» som vel i grunn betyr at mens unge damer på 60-tallet stort sett gjorde det de ble bedt om så har nåtidens unge damer tatt tilbake bestemmelsesretten sin og det skulle vel bare mangle.

De beste poengsummene Laura fikk var fra folket i Montenegro og Albania som mente hun hadde den tredje beste låten i finalen, nå hadde riktig nok låten startnummer 2 som mange mener er muligens det dårligste startnummeret man kan ha, men det var nok andre årsaker til at denne låten fengte bare sånn passe.

Først av alt hadde muligens Laura en av de svakeste vokale innsatser denne finalekvelden, det ble nok ganske så mange røde streker i den karakterboken, men hun tar igjen noe av det tapte på ganske så sjarmerende fremføring.

For visuelt er dette så sukkersøtt som man burde forvente det av en låt som handler om dukker og her tror jeg vi fra Norge har mye å lære av hvordan en låt bør pakkes inn når den skal serveres et ESC-publikum som skal stemme på dette.

Våre luxembourgske venner har fått finaleplass begge gangene etter at de kom tilbake etter over 30 års fravær og de kan dette med å servere oss et flott show på en ESC-scene så de bør vel bare fortsette i den leien.