Dette er et blogginnlegg og representerer kun skribentens egne synspunkter.

Av Anders Martinius Tangen, Eurovision-entusiast og hobby-låtskriver

Et kontinent samlet gjennom musikk

 Debatten raser om Eurovision og om Norge bør trekke seg når Israel får delta.  Flere profilerte artister og kulturpersonligheter ber nå låtskrivere og artister om å melde seg av Melodi Grand Prix. Intensjonen er forståelig: å protestere mot Israels krigføring. Men midt i den moralske indignasjonen risikerer vi å glemme hva Eurovision faktisk er – og hva som står på spill.

Eurovision ble skapt etter krigen for å samle et kontinent som lå i ruiner. Musikk skulle bygge broer der politikken brøt dem ned. I snart 70 år har Eurovision vært Europas felles rom. Et sted der land synger sammen selv når de ellers skriker til hverandre. Dette prosjektet er for stort til at vi lett kan spille det bort.

Uten deltakere dør prosjektet

For uten deltakere finnes det ingen Eurovision. Ingen MGP. Ingen nye artister. Ingen ny musikk. Eurovision kan dø – ikke av bomber, men av stillhet.

Og da skal vi være klar over: det er krefter som ønsker nettopp det.

Putins våte drøm

For Putin og hans propagandaapparat er ESC et glitrende symbol på vestlige verdier: frihet, mangfold, åpenhet, regnbueflagg og techno med pyro. Det er alt han hater. I årevis har russiske troll-fabrikker jobbet for å skape splittelse i Europa – gjennom politikk, konspirasjoner, sport, pandemi og kultur. At Eurovision nå trues av boikott og intern konflikt? Det er ikke et feilspor i hans plan. Det er et av målene.

Boikott rammer først og fremst de små

Når artister i beste mening oppfordrer til at man ikke skal delta, er det verdt å spørre: Hvem rammer det egentlig? Rammer det staten Israel? Eller rammer det unge artister i Norge – de som kanskje aldri ellers får en sjanse til å vise musikken sin?

MGP og ESC er en av de få arenaene i Norge hvor nye talenter kan få sitt gjennombrudd. Mange av de som nå fronter boikotten har allerede solide plattformer, turnéer og karrierer. De står ikke uten scene hvis Eurovision forsvinner. Det gjør de nye.

Ansvar må tas av institusjoner – ikke unge artister

Jeg sier ikke at kunst skal være upolitisk. Tvert imot – kunst har alltid vært politisk. Eurovision har alltid levd i skjæringspunktet mellom musikk og makt. Men det er forskjell på kunstnerisk ytring og kollektiv still-legging. Boikott er et sterkt virkemiddel, men det bør være et institusjonelt verktøy, ikke et krav til unge låtskrivere som egentlig bare ønsker å få dele musikken sin med verden.

Det er kringkasterne og EBU, ikke enkeltartister, som må ta ansvar for de geopolitiske beslutningene. Skal Israel stenges ute? Skal sangen endres om den bryter regelverket? Skal det settes tydeligere krav til deltakende land? Fint, men la ikke ansvaret plasseres på skuldrene til en 19-åring med glitter-jakke og håp.

Israel har ødelagt nok

Eurovision er et rom hvor folk møtes uten våpen. Hvor kultur bygger broer der politikken river dem ned. Det er et rom vi trenger mer av – ikke mindre.

For kanskje er det viktigste spørsmålet ikke hvem som får synge i år, men hva slags Europa vi vil være når dette er over. Jeg vil ikke at krig, propaganda og polarisering skal få ødelegge også dette. Israel har ødelagt nok. Putin har ødelagt mer enn nok. De trenger ikke å få med seg Eurovision på kjøpet.

Et fredsprosjekt verdt å kjempe for

Vi kan mene flere ting samtidig. Vi kan fordømme krig, støtte menneskerettigheter og likevel forsvare en av Europas få kulturelle fellesscener. 

Det å ta vare på Eurovision, og å holde musikken i live, det eer i seg selv et fredsarbeid.

Når freden en dag kommer, og det skal synges om håp igjen, og da må det finnes en scene å synge på.

Dette var et blogginnlegg skrevet av Anders Martinius Tangen, og representerer kun skribentens egne synspunkter.