Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter og tittelen henspiller til det østeriske bidraget tilbake i 1962.
Årets tur til Wien er fjerde gang jeg er i denne byen, siste gang jeg var der var de de arrangerte forrige gang, med andre ord 11 år siden og jeg skjemmes nesten å innrømme at jeg har glemt litt hvor fin denne byen er, for det er den og dagen ble nesten fri for ESC-artister, jeg så Danny fra den australske gruppen Voyager med mikrofon på en av hovedgatene her, han har avansert på til reporter kunne det se ut som.
De av dere som tenker å se på rød-løper arrangementet vet nok at det skal finne sted på rådhuset i Wien og jeg var innom der en tur og der er de allerede klare for innrykket at 35 delegasjoner som skal være med på åpningen.
Noen få skritt fra dette flotte rådhuset ligger en av filialene til kaffehuset Sluka som er det kaffehuset som har fått tildelt Norge og Moldova som EurofanCafe og jeg måtte jo ta en kakebit der.
Jeg mener å ha lest at disse kakehusene skulle servere kaker fra de landene de var verter for, men det kunne damen bak disken fortelle at det hadde de absolutt ingen planer om, da hun så min skuffelse over dette fortalte hun at opplegget med denne EurofanCafe-greia var litt uavklart og de fleste av kaffehusene som var med hadde nok ikke kapasitet til å finne på noen kaker å bake fra de landene de var vert for.
Dog spurte hun meg om hva som var den mest kjente norske kaken og da viste jeg henne en kjapp video på hvordan man lager Kvæfjordkake, også kalt Verdens Beste, men da hun spurte (på tysk) om navnet på kaken tenkte jeg at Kvæfjord ikke forstås i tyskspråklige land, så jeg smelte til med navnet «De Beste Im Welt» jeg.
Og kaken jeg smakte på var fylt med aprikoser som var litt sure, vaniljesausen var vassen, så i grunnen savnet jeg muligens Kvæfjordkaka akkurat der gitt, men bakeriet var pent pyntet med norske og moldovske flagg, det skal de ha.
Jeg bor i sentrum av Wien og det er det mange flotte merkebutikker og absolutt alle av de kjente klesmerkene er representert og da jeg så en litt pen skjorte våget jeg meg inn i en av butikkene, men å ha en ekspeditør som fotfølger meg i butikken gir meg noia og en eventuell handel ble veldig uaktuell ganske fort, det faktum at en litt kul shorts jeg så kostet €570,- gjorde nok kjøpet enda mer uaktuelt.
Nei, lykken er noe som er gratis og i anledning frigjøringsdagen etter andre verdenskrig fikk jeg oppleve en gratis-konsert med ingen ringere enn Wiener-filharmonikerne som de hadde nært et slott i sentrum av Wien.
Flott konsert og ingen skal si at denne karen ikke er utvidet kulturell smak, men nå er det slutt på turismen for min del, i dag lørdag er jeg høflig invitert til den norske ambassadørboligen for en liten nordisk fest og siden jeg da er så godt i gang drar jeg rett på festen til San Marino etterpå, høres ut som en plan det.
