Dette er er blogginnlegg skrevet at skribent og redaktør for escNorge; Anders Martinius Tangen.

 Den store internasjonale finalen i Eurovision Song Contest, eller Grand Prix om du vil, sendes på NRK1 og i NRKP1 lørdag 12. mai klokka 21.00. Ti sanger fra hver av semiene er med i den store finalen pluss de direkte-kvalifiserte. Tyskland, Storbritannia, Spania, Frankrike og Italia går direkte til finale. Disse landene har denne avtalen med arrangøren EBU fordi de bidrar med mest penger i kassa og har så stort seer-potensiale. Jeg har i to tidligere blogginnlegg tatt for meg alle sangene i hver av semifinalene. Nå skal jeg kikke og lytte nærmere på de seks direktekvalifiserte. Jeg presenterer dem i den rekkefølgen de er presentert på EBUs egne hjemmesider. 

Michael Schulte startet som Youtube-artist hvor han sang coverlåter. Gjennom dette fikk han ganske raskt 200 000 følgere og 50 millioner visninger. Nå er han Tysklands håp i den store finalen med en sang til faren sin som døde da Michael var 13 år gammel. «Jeg ble født fra én kjærlighet, to hjerter og vi var tre barn» synger han i sangen. Det er ikke mange pappahyllester i Grand Prix historien, og dette går rett inn i pappahjertet mitt. La meg håpe jeg får følge min tre år gamle Marie lenger på veien enn Michaels pappa fikk gjøre. Michael har vært med å skrive sangen selv, og jeg synes dette er en pen, ekte og varm sang. Michael virker også troverdig når han forteller historien sin. Melodien gjør ikke så mye ut av seg annet enn å understreke det Michael har på hjertet. Og det holder. 

Min vurdering: 8 poeng. Prosentvis sjanse for Topp Ti-plassering: 30%

Under den franske finalen var det en annen melodi som ble stemt fram av den internasjonale juryen. Denne sangen som vant til slutt, lå faktisk nesten helt nederst, men det franske folket stemte så til de grader at den vant likevel. Min teori er fordi det franske folk forsto teksten. «Mercy» handler om en av de hundretusener båtflyktninger som er tvunget til å forlate hjemmet sitt på grunn av krig og legge ut på en livsfarlig ferd over havet. Lille Mercy ble født ute på på havet, og dette skal være en sann historie. I sangen synges det: «Mamma reiste så langt, over hvert tidevann. I ni måneder var jeg trygg inne i henne. Ja, jeg var trygg. Men hun kunne ikke ignorere hva hun måtte gjøre. Å flykte fra krigen. Ingenting mer å miste. Å nei, bortsett fra livene våre». Dette var min favoritt lenge før jeg kjente, eller forsto teksten. Fordi jeg er svak for denne typen luskende elektropop som smyger seg inn i øret og fyller meg med varme og glede. Emiles stemme er varm og disiplinert. I en konkurranse hvor mange konkurrerer om å brøle høyest, er dette av det mer elegante slaget. 

Italia. Ermal Meta & Fabrizio Moro. «Non Mi Avete Fatto Niente»

Det er en høyst kompetent, godt voksen og skolert italiensk duo som både har skrevet og framfører låta. Oversatt betyr den «Vi har ikke gjort dere noe». Sangen er en dyptfølt protest mot terror, krig og vold i hele verden. Konkret nevnes terroraksjoner i Europa og kriger ellers i verden. Musikalsk er dette for meg gjenkjennelig italiensk pop. Med disse raspete stemmene italienere ser ut til å være født med. Det blir kanskje litt mye ord på kort tid, så mye at melodien får litt lite rom til å spille seg ut. 

 Min vurdering: 7 poeng. Prosentvis sjanse for Topp Ti-plasering: 60%

Spania. Amaia & Alfred. «Tu Cancion»

Amaia og Alfred er kjærester på ordentlig, og det er ganske tydelig når disse står på scenen sammen. De er så forelsket og så nære at jeg som tilskuer nesten føler meg som en kikker. Men bare nesten. For jeg kjøper denne pakka. Konkurransen ellers i år er så full av mange som skal forsøke å briljere med stemmen sin og vise hvor høyt og kontrollert de kan skrike. Dermed blir dette en ganske deilig gressplen å hvile på i den ellers til tider litt masete årgangen av Eurovision. 

Melodisk er dette en enkel, rett fram, tidløs vise. Og jeg liker det kjempegodt. 

Min vurdering: 10 poeng. Prosentvis sjanse for Topp Ti-plassering: 65%

Storbritannia. SuRie. «Storm»

Den klassisk utdannede musikeren Susanna Marie, slått sammen til SuRie, framfører Storm for Storbritannia som i år hadde finale igjen, etter mange år hvor BBC bare har plukket noen til å representere landet i finalen. 

Jeg synes ikke dette er dårlig. Men refrenget er nesten så det burde være merket slik enkelte folketoner er merket med «trad». For dette er en av disse grunnmelodilinjene som går igjen i pop-musikk. Ren melodisk er refrenget f.eks i mine ører nesten helt identisk med låta «Hold back the river» med James Bay. Hør den her og døm selv: https://youtu.be/mqiH0ZSkM9I

Likefullt er SuRie sterk på scenen, og Storbritannia fortjener en brukbar plassering i år. 

Min vurdering: 6 poeng. Prosentvis sjanse for Topp Ti-plassering: 35%

Portugal. Claudioa Pascoal. «O Jardim»

Salvador Sobral vant i fjor med ny poengrekord med sin nedtonede, vakre låt. I år ser det ut til at Portugal satser på samme hesten nok en gang. En varm, vakker melodi som ikke har noen andre formål enn å gi meg litt hvile, noe vakkert med på veien. Og vakkert synes jeg virkelig det er. 

Det krever mye mot å levere en slik sang, uten å pøse på med trommemaskiner eller strobelys for å «unngå å drukne i mengden». Jeg blir rolig og glad av dette.

Min vurdering: 8 poeng. Prosentvis sjanse for Topp Ti-plassering: 25%