Det er utrolig mange artister som har deltatt i ESC gjennom tidene. Enkelte av disse hører vi aldri noe mere til etter konkurransen, og det kan ofte være like greit. Andre har et eller annet man ikke greier å gi slipp på så lett; i alle fall er det slik for meg.
Det kan være ulike grunner til at en artist fanger min interesse, alt fra en kul opptreden til en sang som passer midt i musikksmaken min, men svært ofte spiller stemmen en avgjørende rolle. Enkelte stemmer treffer meg midt i hjertet, og her skal jeg ta for meg noen av de artistene som for meg har fått «et liv etter ESC». Flere av disse har etter hvert sneket seg inn blant mine absolutte favorittartister, og det er dem jeg vil presentere her.
Sebastien Tellier representerte Frankrike i Beograd i 2008, med sangen ”Divine”. Han endte på en meget skuffende 19.plass med kun 47 poeng. Dette kan han nok i stor grad takke seg selv og ikke minst koristene sine for…
Hvis jeg hadde basert meg kun på live-opptredenen på selve finalekvelden så ville denne fantastiske artisten gått meg hus forbi. Han gir nemlig et ”noe sært” inntrykk på scenen, og da koristene i tillegg sang utrolig falskt helt fra starten av, og Séb selv heller ikke presterte spesielt sterkt, ble hele fremføringen en, ja, jeg vil nesten bruke ord som skandale og katastrofe.
Heldigvis er jeg som kjent en ”grand prix-tulling” som hører alle sangene på forhånd, og studioversjonen av denne sangen er absolutt genial!! Den landet øyeblikkelig trygt og godt på min ”topp 5” gjennom tidene, og der kommer den nok til å forbli en stund.
Da jeg hadde hørt ”Divine” for første gang satte jeg i gang på YouTube, og jeg fant masse herlig musikk!! Sébastien Tellier er en artist som synger på både fransk, engelsk og italiensk, han komponerer og skriver tekster og i tillegg spiller han opptil flere instrumenter; blant flere andre gitar og piano/synth.
Han platedebuterte i 2001 med albumet «L’incroyable vérité» (Den fantastiske sannheten), og «Divine» er hentet fra hans femte album «Sexuality» som ble utgitt i 2008, akkurat rett etter fristen for når bidrag til ESC kunne vært utgitt.
Jeg var på konsert med ham på «Blå» i Oslo 2.mai i fjor. Han er noe av det mer innadvendte jeg har sett live; og i løpet av de ca 90 minuttene han var på scenen røkte han MINST en 20 pakning sigaretter og drakk bortimot en tønne øl. Interessant… Men til tross for at han ikke tok av seg de karakteristiske solbrillene en eneste gang under konserten, så hadde han et nærvær og en kontakt med publikum som var nesten fysisk.
Jeg satt bare noen meter fra ham, og jeg følte ham i alle fall sterkt. Da han spilte «Divine» (som jo ver den sangen jeg kjente best på det tidspunktet) og «La Dolce Vita» (som er min absolutte favoritt) kjente jeg at jeg var helt på gråten!! Ingen annen artist enn David Bovie har fått meg til å føle det sånn. Derfor ble jeg også litt forundret over at det gikk så skrekkelig dårlig live i Beograd; men det er jo stor forskjell på live på en røykfyllt klubbscene og live i en hall der det «viktigste» er å spille for kamera.
.
Av alle hans sanger er det nok ”La Dolce Vita”. som er min favoritt; for meg er dette ren, skjær nytelse. I tillegg til denne liker jeg også veldig godt «L’amour et la Violence» og «Elle».
Det er selvfølgelig ikke bare jeg som har falt for Séb; mye av musikken hans har vært brukt både i film, tv-serier og reklame.
”Fantino” (som jeg ikke har greid å finne link til) ble brukt i ”Lost in Translation”, ”Look” ble brukt i en episode av ”Ugly Betty”, ”La Ritournelle” ble brukt i en episode av ”Gossip Girl” og ”Divine” er bakgrunnsmusikken i en Renault-reklame som har gått på flere tv-kanaler siden i fjor. I tillegg har han laget filmmusikken til den franske filmen ”Narco” fra 2004.
Jeg gleder meg voldsomt til neste gang jeg får sjansen til å høre ham live, og venter i stor spenning på neste album. Ryktet skal ha det til at det ikke er så altfor langt unna…fingers crossed!!
