Jeg vet ikke riktig hva som inntraff under gårsdagens semifinale fra Wien, men noget var noget rart?

Kanskje skyldes det at Conchita overskygget de tre (andre) såkalte programlederne. Kanskje skyldes det skuffelse over slett fremførte personlige favoritter? Eller kanskje skyldes det irritasjon over at makkverket fra Uharmenia tok seg videre på bekostning av bedre bidrag?

Sendingen var preget av rare kameravinkler, som vel i noen tilfeller må tilskrives ønsker fra delegasjonene riktignok. Men summa summarum bar det hele preg av et godt og tradisjonelt semi-show, som ikke inneholdt noe som helst ekstravagant som hevet sendingen.

Jo forresten: To ting var bra. Scenen og ikke minst lyden. Klart mikset med glimrende kanalfordeling mellom vokal og backingtrack. Scenen er også finfin, og jeg regner med til at til lørdag – kanskje allerede til morgendagen – er noe av det litt forvirrede kamerapreget rettet opp i (bokstavelig talt).

Jeg har ofte tatt meg i at låtene mange ganger om ikke blir bedre, men i alle fall blir vekket mer til live fra scenekanten i ESC-sammenheng. Det hendte ikke i går, og der henger vel  noe av det lett skuffende inntrykket mitt på, tenker jeg.

Låtene?

Tradisjonen tro knertet et par østlige land seg i hjel i en sabla blanding av koreografi, kostymer og sursynging. Moldova kom med et eller annet som vel kun kunne vært levert av nettopp Moldova, eller eventuelt Hviterussland (som var litt bedre). Makedonia må ha festet litt for mye til frokosten, mens sangpedagogene i Albania går bedre timer i møte etter å ha overlevd vokaljukkingen til stakkars Elhuffda Dani. Hvordan det … unnskyld, hun, tok seg videre til finalen, kan bli en fremtidig hovedoppgave i albanske mediestudier.
Jeg overser dermed politistyret til Moldova, forsøker ennå å renske ørene etter armenske sekstetthylinger – og går over til trioen Belgia, Nederlag og Fin-så-faen-land.

Belgia.
Kult. Helt annerledes. Låten har allerede vokst til en favoritt hos meg, og jeg ble ikke skuffet. ESC-kryss-i-taket for lørdag.

Nederlag.
Ukult og overraskende plett og platt fremført. Trijntje fikk aldri kontakt med verken TV eller publikum, og hva jeg synes var en gladlåt og et friskt pust – ble plutselig bare kjip og kjedelig. Jeg forstod allerede under fremføringen, at dette ville ikke holde.

Fin-så-faen-land.
Å, så sinte de skulle være. Disse finske ydlingene, med en karisma som en strupt Fugl Fønix som nettopp har overlevd en badstuorgie i Rovaniemi. Som ventet traff «vokalisten» ikke en tone, og hylet på slutten avslørte at krabaten har hørt litt for mye på Bruce Dickinson – og litt for lite på John Lydon. Pluss dog for Iron Maiden t-skjorte. Nei, minus, forresten.
Oppturen i går var faktisk at FInland ikke gikk videre, og dermed vender orkene tilbake til ruinene av Jarnagard og kan fortsette å drikke og ikke minst ØVE der. Heldigvis.

Serbia sendte et litt for stort lykketroll, som fikk publikum og tydeligvis TV-seerne med seg. Finaleplass. Helt OK etter å ha sett trollet «danse» av seg noen kilo under fremføringen i går.

Hellas? Husker ikke.

Estland? HUSKER! Stilig introduksjon til Elina, og selv om kameraføringen siden av og til var helt fraværende –  STIGer håper om en fin-fin plassering til en fin-fin låt også på lørdag.

Ungarn maktet å ta steget bort fra folkehøgskolen, men leirbålet dypt inne i Hakkebakkeskogen brenner ennå. Jeg er ikke den som har tenkt å slukke det, for den stillferdige fremføringen i går hevet låten fortjent inn i finalen.

Hviterussland? Husker ikke.

Russland. Husker! Men var denne fremføringen så fantastisk, da? Det bar jo rykter om noe helt stort, men det er mulig jeg bokstavelig overså noe her. En fin ballade er det uansett, og honnør til publikum som la politikk til side og klappet! Douze points til Wien. Men noen vinnerlåt er det ikke.

Romania. Veldig effektivt å inkludere guttungen fra musikkvideoen inn i grafikken, og både sjarmerende og kanskje litt manipulativt å sette ham i green-room? Jeg håper denne låten vil gjøre det bra lørdag, men synes ennå at en ren engelsk versjon (eller også rumensk) hadde vært bedre enn å blande språkene. Jeg kan ikke noe for det, men jeg hater bare slik språklapskaus – intenst!

Georgia? Husker ikke.

Danmark.

Hadde EUs kulturelle kontorer eller menneskeretsskommisjonen i Haag hatt en egen musikkavdeling, ville jeg allerede hatt sendt en nokså heftig e-post til de ansvarlige.
DETTE FINNER JEG MEG BARE IKKE I!
Hadde det vært en dårlig låt, dårlig fremført, kunne jeg det – funnet meg i det, tenker jeg på. Men her var det ikke noe slik. At noen ikke liker sjangeren, derimot, det kan jeg takle. Og jeg tror kanskje forklaringen på havariet ligger nettopp der.
60-talls-popen har nemlig aldri vært noe særlig populær i mange av østblokk-landene, og de var det jo noen av i gårsdagens semi. Det fikk hvermannsen i Minsk eller Moskva nemlig ikke lov til av det gamle Sovjet-regimet. Lov til å høre på, tenker jeg da på.
Danskene burde derfor fått noen nobelske ekstrapoeng i handicap på forhånd.

Oppsummert:
Kanskje ikke så ille som jeg vil ha det til allikevel, for jeg summerte fint opp 7, egentlig 8, riktig tippede låter videre. (Strøk Nederland underveis til fordel Ungarn.) Inn med Danmark til fordel Uharmenia – så hadde jeg kanskje vært noe mer fornøyd.
Ser med spenning frem mot morgendagens semi, der jeg regner med San Marino og Montenegro vil ødelegge låtene elegant på scenen – mens fæle Tsjekkia og Latvia (grøss) vil gjøre det motsatte.

Og i motsetning til fjorårets snorkende strom, liker jeg årets norske låt. Frem til da: BELGIA!