Helt fra første gang jeg hørte «A monster like me» har jeg hørt vinnertoner i låta.
Jeg var rimelig sikker på seier i den norske finalen. Men både pizzalåt og Erlend Bratland trodde jeg skulle bli utfordrere, siden en ballade vant også i fjor, så helt sikker var jeg ikke. I den internasjonale finalen har jeg sagt hele tiden at vi kan vinne med full klaff i framføringen, og med mye flaks.Etter generalprøvene med publikum i salen i går, tror jeg vi kan slå fast at vi har fått til det der med full klaff.
Nå gjenstår flaksen.Vi må ha flaks med startnummer, vi må ha flaks med at noen ballader ryker ut i kveldens semifinale, og vi må nesten håpe at en del av våre konkurrenter ikke treffer helt blink. Selv om slike tanker ikke er helt edelt å tenke, tror jeg det må til om vi skal kunne ha sjanse til seier.
Men det er ikke umulig.
Det er en litt pussig stemning rundt det norske bidraget i år. Norsk presse ignorerte Mørland og Debrah før den norske finalen, mens alle de andre artister fikk et eller annet oppslag. Fansen og oddsen holdt «A monster like me» som favoritt til seier i den norske finalen, mens pressen på sin side skrev om Alexandra Joner, Erlend Bratland og Stayzman og Laaz.
Da «A monster like me» hadde vunnet ble det framstilt som en overraskelsesseier i avisene.
Pressen ikke hadde fulgt med i timen og fått med seg låtas potensiale.
Siden har det vært stille. I følge Aftenposten har det sjelden vært skrevet så lite om de norske vinnerne i norske aviser. Min personlige psykologisering av dette er at en del journalister ble litt såre på at de hadde oversett Mørland og Debrah, og følte seg snytt når de snappet seieren foran meideyndlingene med pizzlåta som ville skaffet morsomme overskrifter i noen månder framover.
I stedet fikk de et arbeidsjern fra Grimstad og en rødhåret primadonna hra Hadeland, med bakgrunn som artister i henholdsvis England og Sveits.
Hva skal man skrive om da? Ingen skandaler, ikke noe sirkus. Bare ren og skjer målbevisst jobbing.
Mørland og Debrah er såkalte indieartister. Det betyr at de er uavhengige uten kapitalen fra plateselskap eller management i ryggen. Derfor har de hatt mindre ressurser til å drive PR for seg selv. I stedet har de jobbet målbevisst med låta. De har deltatt på fankonserter i London og Amsterdam. De har hatt kurs for spanske musikkelever. De har gjort masse intervjuer og fått mye PR i Sveits, Tyskland, Østerrike og England.
Ikke minst har de svart på mange av de hyggelige kommentarene de har fått på YouTube og andre steder på nettet.
Men aller viktigst er at de har perfeksjonert nummeret foran kveldens semifinale.
Når norske avis-journalister i går ankom Wien så virker de nærmest himmefalne. Like himmelfalne som da de så Mørland og Debrah vinne den norske finalen; Hæ? Hva skjer? Ligger Norge på andreplass på presseavstemningen? Hæ? Synger 12.000 mennesker i salen med på det norske refrenget? Når skjedde dette?
Hæ? Har flere aviser og TV-kanaler Norge som sin favoritt?
Hæ? Har virkelig utelandsk presse hatt mer intervjuer med han derre Mørland og hu derre Scarlett enn oss hjemme i Norge.
Hæ? Jøss, har Mørland vært popstjerne i England? Hæ? Er Debrah Scarlett en habil jazzartist i Sveits?
Alt kan skje. I kveld går vi etter alle solemerker til finalen. Og med flaks kan vi oppleve det samme som i den norske finalen. Flere journalister som står som gapende spørsmålstegn.
Hæ? Hva skjedde? Vant han derre Mørland og hu derre Debrah?
Jeg ønsker Mørland og Debrah veldig lykke til i kveld!
Se Aftenposten litt himmelfalne reportasje fra Norges suksess på gårsdagens prøver her:
http://www.aftenposten.no/kultur/–Det-fungerte-ganske-stralende-8027122.html
Hva tenker du? Hva er grunnen til stillheten i Norge rudnt våre norske artister, mens fans og publikum i utlandet tydeligvis har fått med seg «A monster like me». Og er du enig i at det er mulig, om enn ikke veldig sannsynlig at Norge vinner? Med full klaff og flaks?
