Med under en uke igjen til en ny vinner av MGP skal kåres stiger spenningen rundt hvilken representant som skal sendes til Stockholm i mai måned. Fans og anmeldere har allerede sagt sitt om de ti låtene og artistene i Melodi Grand Prix 2016. Nå er det skribentene i escNorge sin tur til å si sin mening om bidragene.
I denne miniserien i to deler skal du få lese hva ni av escNorges skribenter synes om årets norske startfelt, og vi gir poeng til hver låt på en skala fra en til ti. I første del var det Elouiz, Freddy Kalas, Laila Samuels, Makeda og Pegasus som ble bedømt, og dem kan du lese om i lenken nederst i artikkelen. I dag er det klart for Agnete, Stage Dolls, Stine Hole Ulla, Suite 16 og The Hungry Hearts feat. Lisa Dillan.
Agnete – «Icebreaker»
Anders
Låta har en interessant oppbygging med mer tempo i versene enn i refrengene. Jeg skjønner at noen sliter litt med dette. For meg gjør det låta interessant, og litt provoserende noe som på en elegant måte gjør den fengende. Det er som en god Bordeaux-vin. De er ikke alltid like lette å like med en gang, men sitter der den skal etter å ha fått litt luft og bli rullet rundt i munnen. Jeg liker at refrenget bryter isen i refrenget, som en isbryter som seigt skjærer seg gjennom den kalde isen. En sterk tekst. Agnete er en stødig liveartist med masse TV-erfaring og vil trolig lede denne inn til seier.
Christian
Låta begynner bra og bygger seg opp til noe stort. Når refrenget kommer forventer man en slags EDM-eksplosjon. I stedet bytter låta takt til en nedsenket valsrytmelignene komposisjon og hele greia faller pladask sammen til noe platt og kjedelig. At denne låta er favoritt til å vinne MGP sier noe om startfeltet.
Eirik F
Agnete har stått på min ønskeliste til MGP i mange år, så det er veldig hyggelig at hun er med! Men dessverre så skuffer låta meg, til tross for at flertallet ser ut til å ha denne som favoritt klarer jeg ikke å skjønne hypen rundt «Icebreaker». En ganske platt låt der den største mangelen er et melodiøst refreng som det er lett å få på hjernen. Dessuten minner den mistenkelig mye om «Euphoria» i versene. Jeg er heller ikke så fan av denne kjølige produksjonen, skjønt det passer jo låt-tittelen godt. Jeg er helt sikker på at Agnete kommer til å levere en solid fremførelse, men det holder ikke for meg når jeg finner låta såpass intetsigende som jeg gjør.
Eirik H
I motsetning til mange andre har jeg ikke noe problem med den brå overgangen til refrenget. Jeg var redd det skulle ende i en sånn trance/dancesuppe som jeg ikke er så glad i. Synes refrenget er mektig og sterkt og jeg håper virkelig det blir bra live. Dette er en låt som også har vokst på meg.
Eivind
Loreen-start ender ut i powerrefreng. Temposkiftet (ikke taktskifte, det er noe helt annet) er uventet, men melodilinjene i refrenget er ikke sterke nok til å redde spenningen.
Mandy
Det er nesten umulig å beskrive hvor mye jeg digger denne låta! Den omtalte overgangen mellom vers og refreng er nytt og så ulikt noe annet jeg har hørt før – og er det en artist som kan levere en låt som dette, så er det Agnete. Overgangen mellom bridge og siste refreng sitter som et skudd hver eneste gang og gir meg gåsehud fra topp til tå. Dette er den totale pakka – Agnete synger som en gudinne, hun er nydelig å se på og hun leverer alltid live. Hvis hun får et show som understreker teksten og temposkiftet i låta så ser jeg i krystallkula at hun vinner MGP og reiser til Stockholm.
Mic
Der er ikke meget som tiltaler mig i dette nummer, for mig bliver det mekanisk og rotet. Jeg kender ikke Agnete, men jeg sidder et eller andet sted tilbage med en mavefornemmelse om, at dette bliver halvsurt live.
Thomas
Agnete er en dyktig og flott artist, men dessverre har hun ikke fått i nærheten av like godt materiale å jobbe med i år som da hun var med sist. Låten begynner friskt, men faller pladask sammen når temposkiftet kommer i refrenget og klarer aldri å redde seg inn igjen. Jeg håper virkelig ikke dette blir årets norske ESC-bidrag; i så fall blir det tredje år på rad jeg ikke kan stille meg bak vår egen låt…
Tommy
Dette er en av to låter som oppnår så mange poeng som jeg anser som toppscore i årets MGP. Agnete er en fantastisk vokalist live, og låten skiller seg ut med temposkiftene mellom vers og refreng. Jeg liker dette godt, og tror også denne, ved siden av Lailas Afterglow, er Norges eneste sjanse til en finaleplass.
Stage Dolls – «Into the Fire»
Anders
Mark Spiro har vært med å finpusse på denne låta. Mark Spiro er en amerikansk produsent og låtskriver som blant annet har samarbeidet med Julian Lennon for å nevne noen. Det er kanskje hans fortjeneste at låta er mindre trønderrock, og mer likt det lydbildet som Coldplay har på sin siste plate. For meg er dette helt greit, men ikke mer. Det blir verken fugl eller fisk. Ikke er det trønderrock, og ikke er det Coldplay. Men likevel, et hederlig forsøk og fantastisk moro at de er med.
Christian
Nei, nei, nei og atter nei. Dette er under pari og det forundrer meg at Stage Dolls har lyst til å ødelegge det gode inntrykket jeg har fra forne tider med dette skvipet. Jeg har ikke ord for hvor tamt jeg synes dette er, og gamle, gode Stage Dolls får kun 2 poeng for dårlig smak.
Eirik F
Så moro at Stage Dolls er med! Hyggelig overraskelse. Låta byr på rockefot og luftgitar. Vi har hørt dette mange ganger før, men som årets mest rocka bidrag er det et lite frisk pust som forhåpentligvis kan skape litt liv i Spektrum. Lett på øret og lett å synge med på. Et helt ålreit bidrag.
Eirik H
Hadde håpet på noe røffere fra dem. Låta er helt grei, men dette kunne kommet fra hvem som helst, ja kanskje noen betydelig yngre. Synes ikke dette viser frem erfaringen de har. Skuffet.
Eivind
Det blir dessverre ikke mye ild når gamle rockehelter leker boyband. Håpløst. Rett og slett helt på snørra elendig!
Mandy
Enda en låt som overrasker positivt. Dette er rock slik jeg liker det, ikke for hardt og med herlig allsangpotensiale – Åh åh åh åh! Luftgitar anyone? Fengende bidrag fra de rutinerte gutta som absolutt kan dra i land stemmer fra gammel og ung. Med et fresht show og masse pyro tror jeg denne kan være med i kampen om en plass i gullfinalen.
Mic
Skal det være rock, skal det være ordentligt! Her er der en bid vej op endnu, nogenlunde stykke, men desværre ikke mere end det. Lidt monotont for min del. Har dog valgt at runde karakteren op.
Thomas
Gamle rockere blir som nye – eller kanskje ikke… Det blir noe litt møllspist over dette, en forsøksvis ‘clap-happy’ låt som aldri tar av, men forblir kjedelig og intetsigende i samfulle tre minutter. Kanskje årets fremste tissepauselåt, hvis man ikke vil oppleve nostalgifaktoren ved å se gamlekara på scenen, da…
Tommy
Kjedelig er det som slår meg når jeg hører denne. Legger lite merke til noe som helst i denne låten. Av tusen innsendte bidrag, så bør det jo absolutt være noe som er bedre enn det her? Fyll kaller man denne.
Stine Hole Ulla – «Traces»
Anders
Låta er for meg en klassisk Disney-ballade. Så er det spørsmålet om en liker det eller ikke. For meg er stemmen litt for skingrende, og det treffer ikke meg helt i hjertet dette. Dessverre. Men dette appellerer nok til mange prinser og prinsesser rundt om i Norge.
Christian
Mange sammenligner Stines stemme med Sissel Kyrkjebøs. Ingenting kan vel være så langt fra sannheten som nettopp det i mine ører. Der Sissels stemme er varm og fyldig er Stines kjøligere og mere nasal. Låte er så nær Disney og animerte filmer som man kan komme og har derfor ingenting originalt ved seg synes jeg. Det er noe gammeldags og utbrukt over hele konseptet og jeg får meg ikke til å tro at dette vil nå en finale i Stockholm. Pluss til orkesterarrangementet som er svulmende og for Stines friskhet og en glød som virker ekte.
Eirik F
At Stine har stemmen i behold er det overhodet ingen vits i å diskutere, klokkeklar og fortryllende. Låta er en blanding av noe fra en Disney-film og en storslått musikal. Både stemme og låta minner meg om Maria Arredondo. Jeg må dessverre si at jeg finner låta veldig uinspirerende og kjedelig. Mine ører begynner å bli litt trøtt på slike store ballader som ikke har en eller annen ingrediens som skiller den ut fra andre låter i denne stilen. Vokalen er fantastisk, men låta mangler den magien som de nok ønsker å få fram her.
Eirik H
Disney-ballade de luxe. Skulle ønske de hadde gjort den mindre Disney og mer moderne pop-ballade så kanskje det hadde blitt noe. Stine er en flott sangerinne, men det skjærer litt vel høyt innimellom i denne låta. Håper det blir fyldigere live.
Eivind
Noen har nevnt at Stine er våre dagers svar på Sissel. Da forstår jeg at Sissel har holdt seg borte fra forsidene for en stund. Stemmen til Stine er døll og skrikende og uten innlevelse. Låten er en Disney-ballade uten mening. Tornerose ville ikke ha sovet i hundre år til etter å ha hørt dette makkverket. Hun ville hatt tidenes mareritt.
Mandy
Denne minner meg veldig om noe Løvland kunne skrevet og den vandrer litt i samme landskap som Arredondos «the Touch», men her må da Askepott, Elsa og Pocahontas ha bidratt som låtskrivere? Den kunne vært hentet rett ut av en Disney-film. Versene er sterkere enn refrenget og dessverre syns jeg stemmen til Stine blir alt for skarp mot slutten.
Mic
Her kom så Disney-slaskeren! Det kan jo både være en fordel og en ulempe. I dette tilfælde er jeg desværre mere til sangen end jeg er til Stines stemme, som jeg synes bliver for skinger til melodien. Hvis stemmen lød mindre skinger, ville vurderingen også ligge det højere.
Thomas
Hurra for at vi har med en klassisk, svulstig og storslagen ballade i årets MGP! Dette er kanskje den fineste melodilinjen i hele startfeltet (i hvert fall den mest nynnevennlige), selv om opphavsmennene nok har vært og lånt litt fra refrenget til Lena Anderssons ‘Säg det med en sång’ fra Melodifestivalen 1972. Stines klokkeklare stemme passer perfekt til materialet, men hun må passe seg så det ikke blir for skarpt på de aller høyeste tonene. Disney eller ikke, jeg kliner til med nest høyeste score.
Tommy
Etter en kjedelig låt er det balsam for ørene og sjel å høre Stines nydelige stemme. Låten har en herlig melodi og en flott stemning jeg kjenner jeg liker. Hvordan denne hadde gjort det i Eurovision er jeg derimot usikker på. Men her og nå var det veldig befriende å høre.
Suite 16 – «Anna Lee»
Anders
Låta er veldig enkelt produsert, men du verden så effektivt refrenget er. Da jeg intervjuet guttene for escNorge under artistslippet sang de refrenget live så det gjallet i veggene. Jeg er derfor ikke bekymret for at dette vil fungere på scenen. Refrenget sitter der det skal.
Christian
Frisk og ungdommelig låt fra startfeltets yngste. Trallvennlig refreng som kan klistre seg til hjernen ganske raskt kan være en pluss-faktor. Tror likevel ikke denne låta klatrer til topps da nananana ca hundre ganger i teksten blir for enkelt. Man kan helt ganske sikkert bli fort lei de strofene.
Eirik F
Na na na na na na na. Det enkleste er ofte det beste sier Rema 1000, det mener Suite 16 også. En låt som er på høyden med det mest fengende One Direction har disket opp med. Skal dette bli første gang Norge sender et boyband til Eurovision? Det er ikke umulig! Klarer de å levere tror jeg dette kan sjarmere og fenge flere enn man kanskje skulle tro. Låta sitter ved første lytting. Låta er langt fra orginal, men en av årets fengende refreng og rett og slett en solid låt.
Eirik H
Unektelig en fengende poplåt som er allsangvennlig. Jeg synger alltid med, men det gir meg ikke noe mer enn en OK lytteropplevelse der og da. Det er rett og slett bare et produkt. Gutta virker ålreite, men jeg er spent på om de er gode live eller ikke. Et fint ungt innslag er det uansett, noe som er fint for å dra de unge til MGP også.
Eivind
Litt for «safe» produsert popsak med kanskje et av tidenes mest lettfattelige MGP-refreng. Samtidig var det denne låten jeg måtte høre en gang til etter første gjennomhøring av årets finalelåter. Det er alltid et godt tegn. En outsider og joker til finalen, og min favoritt i årets startfelt.
Mandy
Festen fortsetter! Boyband er vanligvis ikke noe jeg går i gang på, men hvordan kan man mislike dette? Sukkersøte gutter, proppet fulle på energi med et brennende ønske om å få Spektrum til å synge og danse. Jeg nynner, eller «nanner» med hele veien. De kan smelte alt fra de yngste pikene til de godt voksne damene, og man skal ikke undervurdere et hamrende hjerte og lynraske tomler! Jeg tror Suite 16 kan være med å kjempe helt i toppen. Nananananana Hey!
Mic
Klassisk boyband, som uden tvivl kommer til at tiltale mange yngre, men som også vil kunne charmere sig ind hos det mere modne publikum. Så klassisk som det næsten kan blive, men det fungerer.
Thomas
Frisk og fengende boybandmusikk. Låten er ganske umiddelbar, men mangler den virkelig catchy ‘hook-en’ som ville gitt den det lille ekstra. Imidlertid kan gutta i bandet sikkert sjarmere mange stemmer ut av den yngre delen av publikum, så får vi satse på at stemmene deres matcher intensiteten og drivet i bidraget. Det kan bli en aldri så liten outsider, det her…
Tommy
Joda, fengende dette, men jeg syns allikevel det blir litt barnslig. Når det gjelder boyband-låter i år, så mener jeg Danmarks bidrag treffer mye bredere enn dette.
The Hungry Hearts feat. Lisa Dillan – «Laika»
Anders
Jeg elsker dette. Dette er virkelig så absurd og sprøtt at jeg kjøper det glatt. Låta er noe Frankrike kunne funnet på å sende om de var i et avantgarde humør. Refrenget er faktisk skamløst kommersielt. Midt oppe i det hele er det en litt trist metafor om hunden Laika som ble sendt alene ut i verdensrommet, men som savner sin jentekjæreste og discomusikken. At jentene i gruppa er lesibiske er ikke noe de holder hemmelig, men er forsåvidt ikke noe stort poeng heller, annet enn at tekstlinjen «I walk the streets of Moscow with my girlfriend» får en ekstra dimensjon når den framføres av disse profilerte lesbiske damene. Siden jeg i år ikke tror vi har en låt som har store muligheter for å vinne ESC i Stockholm kan vi ha det gøy. Så for meg kan vi like gjerne «ta en Ukraina» og sende denne absurde, men fengende galskapen til Stockholm. Jeg digger den kalde, elektroniske rytmen i møte med Lise Dillans varme vokal. Kjør hardt, kjør stil, sier jeg. En mulig ESC-klassiker.
Christian
Norsk versjon av Alf Poiers «Weil der Mensch zählt» eller Rodolfo Chikilicuatre med «Baila el Chiki-chiki»? Ja jeg tror nesten det. Morsom låt med særpreg men vi vet jo at disse humoristiske låten ikke går hjem i Eurovision. Låta får meg for øvrig til å tenke på «Disco Tango A la Carte», Danmarks bidrag i 1979 perfekt framført av Tommy Seebach med Debbie Cameron på kastanjett. For å sitere Charlotte Perrelli sier jeg «Kul låt, men fel forum.»
Eirik F
Galskapen lenge leve! Man kan velge å synes dette er harry og irriterende. Men jeg velger å la meg fenge av denne underholdende galskapen. Refrenget er årets mest catchy og Lisa Dillans vokal er hærlig hypnotisk og passer låta perfekt. En sang om en diskoelskende hund er banalt, men jeg digger det! Klarer The Hungry Hearts å servere et sceneshow der den elleville galskapen blir enda tydeligere skal jeg stemme på dem. Vi har ingen låt som er en klar vinnerkandidat for Eurovision og da mener jeg at vi kan slippe oss litt løs og sende noe fengende og moro til Stockholm. Voff Voff!
Eirik H
Årets WTF-låt. Jeg synes vi trenger dette i MGP, noe som skaper litt debatt og som skiller seg ut. Låta er på mange måter ganske kul, men fremstår litt på kanten til tull og det trekker litt ned sammen med snakkeversene på dårlig engelsk. Det ABBA-inspirerte refrenget og den kreative teksten trekker opp.
Eivind
Av og til er det befriende å møte noes om er helt annerledes. Her går absolutt alt mot det meste. Ingenting i den hysteriske teksta rimer på noe som helst, og musikalsk høres det hele ut som en sørpefull blandings av Boney M., Modern Talking tilsatt litt Dschingis Khan og Pet Shop Boys – men med kvinnestemmer. Fullstendig absurd. Og det verste av alt, jeg liker det.
Mandy
Så spacet, i ordets rette forstand, at det blir dødskult! I love to disco, og det tror det mange andre også gjør. Etter første gjennomhøring av årets låter satt «Laika» svidd fast i øregangen og den blir aldri kjedelig å høre på. Jeg gleder meg virkelig til å se hva performance-bandet gjør på scenen i Spektrum og jeg tror denne kan bli en sterk konkurrent i årets finale.
Mic
Har man en forkærlighed for russiske noter, så er der lagt op til fest i Spektrum her. Jeg vælger at tage de positive briller på, og håber at vi ikke får et bidrag på scenen a la Ukraina 2007, og siger velkommen til Ruski-party anno 2016! Vil man lefle for de tidligere Sovjet-stater, så er det denne hest der skal spilles på! Jeg bliver glad her.
Thomas
Vanskelig å vite hvor man skal begynne, for dette lar seg jo ikke putte i bås. Discorytmer, Thorbjørn Jagland-engelsk, lesbisk agitasjon, marsjtramping, en hund i verdensrommet… men så tar jeg meg i å sitte og smile bredt når jeg hører det, mest fordi refrenget er utrolig fengende. Dette skiller seg definitivt ut, og selv om det er såpass ‘unorsk’ at jeg neppe tror det går helt til topps, håper jeg i hvert fall på et festlig og minneverdig sceneshow i Spektrum.
Tommy
En av to låter jeg virkelig ikke tåler i år. Det politiske i denne låten syns jeg også er usmakelig. Russland-hetsing er ‘so yesterday’, som de sier i USA.
Artistbilder: © Kim Erlandsen, NRK
