Noen få ble stjerner, andre hørte vi aldri noe mer til. Men samtlige vinnere av Eurovision har en historie. Vi tar en dykk inn i både det kjente og ukjente, der vi forsøker å finne ut hva som hendte med navn og artister etter en Eurovision-seier. I dag tar vi turen helt tilbake til 1958 for å stifte bekjentskap med tidenes første franske vinner, André Claveau.
Og her har vi et navn som var blant veteranene allerede i 1958, da Claveau var 47 år gammel da han fremførte Dors, mon amour – Sov, min kjære. I ettertid kanskje blant de mer glemte vinnerne, selv gjennom de første årgangene av Eurovision.
Claveau var et velkjent og etablert navn i etterkrigstiden i Frankrike. Han var fra Paris og hadde fått sitt gjennombrudd allerede på 30-tallet. Under krigsårene ble en av landets fremste navn innen den klassiske franske balladetradisjonen, og etter hvert krysset også karrieren inn på kinolerretet. Flere av disse filmene inneholdt selvfølgelig låter fra Claveau, som ikke akkurat var til ulempe når det gjaldt populariteten.
Fra 1938 og til starten av 60-tallet hadde han dusinvis av slagere i hjemlandet, og flere av filmene hans var blant datidens absolutt største suksesser i det franskspråklige markedet. Et par av låtene hans var også oversatt til norsk, deriblant ESC-vinneren som ble innspilt av Nora Brockstedet. Det to år før Norge i det hele tatt deltok i konkurransen.
Da den nye popbølgen inntok Frankrike etter 1963 (yeye-bølgen), trakk Claveau seg høflig tilbake fra både mikrofon og lerret etter 30 år som en av landets store mannlige sangere. Etter dette var opptredene ikke en gang sporadiske, da han sjelden viste seg offentlig og levde et tilbaktrukkent liv like frem til sin død – 91 år gammel i 2003.
Det siste man så av André Claveau som artist, var en kjapp opptreden i 1969.
André Claveau er alllikevel skrevet inn i historiebøkene for alltid, som den første mannlige artisten som vant konkurransen – og den første internajsonale ESC-låten som ble oversatt til norsk.
Og så bør det legges til at låtskriverne bak vinnerlåten i 1958, kanskje opplevde enda større suksess: Pierre Delanoë er udødeliggjort gjennom en rekke innspillinger fra Edith Piaf, mens Huberg Giraud stod ba fikk en av tidenes kanskje mest repterenede og irriterende(?) hits inn på 70-tallet med Mamy Blue …
