Lørdag 6 april markerte starten på årets promoterings-sesong. Etter en intens utvelgelsesperiode velger flere av artistene nå å reise rundt i Europa på esc-turné.Jeg syns denne perioden har noe helt spesielt ved seg. Etter en intens utvelgelsessesong strategisk presset rett inn i hverdagslivet, med så mange låter å mene noe om at du til slutt ikke klarer å skille ut hva du egentlig liker og ikke, så er det nå på tide å sette seg ned å høre på låtene, bli kjent med artistene, gjøre seg opp en mening om låtene, spekulere i sceneshowet, lage topp 41-lister, følge med på bettinglistene.

I år startet det hele med Eurovision In Concert, den største av alle konsertene, som har blitt avholdt i Amsterdam siden 2009.
Jeg var der for tredje år på rad. Hvert år har jeg tenkt at det egentlig er ganske dumt, å legge ut på helgetur til Amsterdam midt i eksamenstiden/flytteperioden, og alt annet man holder på med om våren – men jeg klarer ikke å la være. Eurovision In Concert er en helt unik opplevelse.
Navnet passer faktisk veldig bra – mens selve Eurovision-uka ofte er noe alvorspreget fordi det tross alt er en konkurranse, så er dette noe man glemmer litt når man ser esc-artistene hilse på hverandre for første gang, før de stiller seg opp for å ta pressebilder sammen – bilder som egentlig er ganske vanskelige å ta når ingen av artistene ser inn i kameraet, men isteden prater med hverandre.

Utenfor arenaen AFAS Live danner Eurovisionfans lange køer allerede i 12-13 tiden. Internettvenner møtes, folk går sammen i gjenger som består av mennesker fra alle mulige land, mens de synger med på nye og gamle esclåter.
Noen synger karaoke foran Israels Eurovision-buss som har parkert utenfor konsertområdet for anledningen. Til og med Israel-boikottere har tatt seg bryet med å komme, og går rundt og deler ut informasjonskort som skal overbevise Eurovision-fans om å boikotte årets konkurranse.

Inne er det som på ståkonserter flest – badstuetemperaturer og personal space på omtrent 5 kvadratcentimeter. Alle er dehydrert og klager på vondt i beina allerede før konserten har begynt. Men det er helt magisk likevel, og det er ingen som sitter på gulvet når vi blir varmet opp med gamle esc-vinnere på høyttalerne.

Etter omtrent en time åpner Sieneke konserten med 2010-låta «Ik Ben Verliefd (Sha La Lie)», noe som ihvertfall setter fyr på de lokale fansene i salen. Senere på kvelden får vi se flere gamle kjente fjes, blant annet Nicole som synger sin kjente vinnerlåt fra 1982 i tillegg til flere andre Eurovision-klassikere oversatt til Tysk, og et par gamle Nederlandske bidrag. Waterloo fremføres to ganger, på to forskjellige språk, og jeg klager ikke.
Kveldens høydepunkt blant åpningsnummer og pauseinnslag var definitivt Dana International. Dana ser ikke ut til å ha blitt en dag eldre siden seieren i 1998, og har fortsatt den samme ekstreme utstrålingen. Dronning av Eurovision!

Nederlands Eurovision-leksikon og kommentator Cornald Maas var vertskap sammen med Marlayne Sahupala, som representerte landet i 1999. De leder oss gjennom kvelden med klassisk halvgod Eurovision-humor, litt fakta om artistene, og nesten overdrevne vanskeligheter med å uttale artistnavn og låttitler.

Det er bare én måned til Eurovision Song Contest i Tel Aviv. (Bilde: KAN)

FREMFØRINGENE
Og så, over til låtene… Jeg vurderer og gir terningkast ut ifra hvordan jeg opplevde dem live, og ikke hva jeg mener om låtene i seg selv. For escNorges samlede vurdering av låtene kan du følge med på disse innleggene.
(PS: Rekkefølgen er tilfeldig, bortsett fra Israel og Norge)

Kobi Marimi – Home (Israel)
Det er Eurovision-vertslandets egen artist som får åpne kveldens show. Om låta kanskje ikke er like energisk som fjorårets vinner, er det ingen som kan klage på sangstemmen hans. Det eneste jeg ikke likte med denne fremføringen var når jubelen fra folkemengden ble så høy at jeg slet med å høre artisten selv. Jeg får gåsehud av den stemmen. Overraskende nok høres han like bra ut som i studioversjonen når han begir seg ut på de virkelig høye tonene mot slutten, selv om han er på gråten når han forlater scenen. Definitiv kveldens mest rørende fremføring.
Terningkast: 6

Ester Peony – On A Sunday (Romania)
Ester fra Romania ble godt mottatt av Amsterdam-publikummet. Selv om låta aldri har ligget spesielt høyt på mine egne topplister så skal jeg innrømme at hun fikk meg til å synge med også. Hun synger rent, og gjør egentlig ingenting feil – men for å være ærlig så fulgte jeg ikke så veldig godt med på hva hun holdt på med på scenen, for under fremføringen ble det sendt ut såpebobler som det kom røyk ut av når de sprakk. Kall meg barnslig, men det var utrolig artig å sprekke dem. Gøyere enn å høre på selve låta etter min mening.
Terningkast: 3

Oto Nemsadze – Sul Tsin Iare (Georgia)
En av låtene vertskapet virkelig slet med å uttale.
Oto Nemsadze fikk også jubel fra salen, selv om mange rett og slett var redde for å bli myrdet. Jeg for min del skjønner ikke hva som er så skremmende, og syns derimot Oto er ganske skjønn.
Elsker intensiteten og oppbyggingen i denne låta, det er en sånn klassisk esc-greie som alltid blir undervurdert.
Terningkast: 5

D-Moll – Heaven (Montenegro)
Denne gjengen var omtrent 100 ganger mer sjarmerende live enn jeg trodde, og de traff overraskende nok alle tonene. Tror virkelig vi har noe å glede oss til i Tel Aviv om de beholder utstrålingen!
Terningkast: 4

Miki – La Venda (Spania)
Om denne låta har virket masete tidligere, ønsker man seg bare mer etter å ha sett den live. Miki har en utrolig evne til å få alle til å virkelig kjenne på energien fra La Venda – og til å få alle til å tro de kan spansk. Dette var en av fremføringene som overbeviste både nye og gamle escfans i salen.
Terningkast: 5

Kate Miller-Heidke – Zero Gravity (Australia)
Australske Kate hadde desidert lengst reisevei, noe som dessverre kom ganske tydelig frem. Hun virket rett og slett litt sliten når hun gikk på scenen. Kanskje skyldtes det fraværet av den skyhøye kjolen og danseren som blir slengt rundt i bakgrunnen, men fremføringen av Zero Gravity var ikke så livlig som jeg kanskje hadde ventet meg. Men jeg har fortsatt tro på Australia i år, for hun bommet ikke på en eneste en av de helt utrolige tonene, og var kanskje kveldens stødigste vokalist. Hun fikk det til å virke så enkelt at flere blant publikum bestemte seg for å synge med, noe som hørtes helt latterlig ut. Jeg håper Israelsk TV gjør en god jobb med å mute publikum i Tel Aviv.
Terningkast 4

Jonida Maliqi – Ktheju Tokës (Albania)
Jeg har en tendens til å bli litt lei av Albania før showet, i og med at låta ofte har vært ute så lenge. Syns i utgangspunktet at Ktheju Tokës er en helt grei låt, men var helt uforberedt på hvor mye følelser Jonida greier å legge i fremføringen. Det er ikke alltid like lett å bli rørt av budskapet når man ikke skjønner språket, men hun greide å bevege meg likevel. Stemmen er helt fantastisk, men det er også en egen dybde i denne låta som jeg elsker.
Terningkast: 5

Serhat – Say Na Na Na (San Marino)
Om det er overraskende eller ikke er jeg ikke helt sikker på, men Serhat var den som desidert hadde mest taket på publikum. Selv om han røk ut av semifinalen den ene gangen han var med for tre år siden, og stiller landet som kanskje får minst positiv oppmerksomhet i Eurovision, så har han en utrolig høy status blant Eurovisionfans. Han blir mottatt som en konge.
Serhat er etter min mening en av årets beste liveartister. Han sprer så mye glede, og lever virkelig opp til budskapet i låta. Om publikum hadde det gøy med å se Serhat fremføre, så tror jeg Serhat selv hadde det enda gøyere.
Terningkast: 6

Lake Malawi – Friend Of A Friend (Tsjekkia)
Det er kanskje ikke noen overraskelse at dette var gøy å se live? Jeg har irritert meg grenseløst over stemmen til den dama lenge, men det hadde ikke så utrolig mye å si denne kvelden. Ekstrapoeng for kveldens høyeste hopp.
Terningkast: 4

Michael Rice – Bigger Than Us (Storbritannia)
Man forventer vel egentlig ikke så mye av ballader som denne, i og med at de er nokså vanlige – men Michael Rice tar låta opp flere hakk. Han var like revet med av balladen som Serhat av sin energiske låt, og det uten å få det til å se komisk ut. Har stor tro på denne!
Terningkast: 5

S!sters – Sister (Tyskland)
De to «søstrene» fra Tyskland hadde mange tilhengere fra hjemlandet i salen. De er utrolig sjarmerende, og sang like bra i Amsterdam som på studioversjonen. Men jeg har aldri helt greit å få taket på denne låta, og hadde kanskje håpet at livefremføringen ville overbevise meg litt mer enn den gjorde.
Terningkast: 4

Zena – Like It (Hviterussland)
Jeg blir like imponert hver gang jeg tenker på at denne jenta bare er 16 år. Hun fremførte låta med en utrolig selvtillit og utstråling. Jeg var ikke stor fan av denne låta i utgangspunktet, men nå er jeg det. Både syngningen og dansingen er så utrolig kul, og jeg gleder meg til å se sceneshowet i Tel Aviv. I Like It!
Terningkast: 5

Darude feat. Sebastian Rejman – Look Away (Finland)
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet av Sandstorm-DJen, men dette var definitivt bedre. Denne typen musikk er egentlig ikke min smak i det hele tatt, men det var utrolig bra live. Likte at Darude selv faktisk deltok, og ikke bare sto der og danset, som mange DJer gjør.
Terningkast: 4

Leonora – Love Is Forever (Danmark)
Leonora innledet fremføringen med å lære oss refrenget, noe som sannsynligvis var ganske unødvendig i og med at de fleste kunne det fra før av. Leonora ga oss definitivt kveldens koseligste opplevelse. Det er utrolig hvordan en låt kan være så søt uten å bli klein, noe flere enn jeg måtte påpeke.
Terningkast: 5

Tulia – Fire Of Love (Polen)
Tulia-jentene synger en av årets mest særegne låter like bra hver gang, men savner at det skjer litt mer. Føler låta har potensiale til et litt bedre sceneshow enn fire jenter som bare står der i veldig fancy tradisjonelle kjoler – men de skal få masse plusspoeng fordi det høres så sinnsykt kult ut.
Terningkast: 4

Hatari – Hatrið Mun Sigra (Island)
Kveldens beste fremføring etter min mening. Hatari gjør helt sin egen greie, og det kan sikkert diskuteres om det er kult, morsomt eller bare veldig kleint, men jeg forguder dem, og de skal få lov til å gjøre hva de vil for min del. Jeg kjente litt på samme greie som under Albanias låt her – at man kjenner følelsene og budskapene i sangen bare gjennom fremføringen, selv om man ikke helt forstår ordene. Samtidig var det bare så utrolig gøy å se dem live, fordi man ikke ante hva man kunne forvente seg – bare at det definitivt ikke var noe man kunne sett for seg på forhånd. For min del løftet fremføringen Island fra en 6 til en 1 (!!) plass på topp 41-lista. Utrolig spent på å se hvordan dette tar seg ut i Tel Aviv!
Terningkast: 6

Katerine Duska – Better Love (Hellas)
Katerine Duska var så uheldig at hun ble syk før Amsterdam-turen, og selv om hun sang noen strofer av låta på en imponerende måte under intervjuene, holdt det dessverre ikke helt til kvelden. Alt i alt synger hun bra, men hun treffer ikke de høyeste tonene helt. Er utrolig vanskelig å gi terningkast på denne, for det er virkelig en helt fantastisk låt og artist – men trekker den litt ned for stemmeproblemene. Jeg tror hun kommer til å synge bedre i mai!
Terningkast: 4

Duncan Laurence – Arcade (Nederland)
Denne ble mildt sagt godt mottatt av publikum – kanskje ikke overraskende, siden Duncan fremførte på hjemmebane, og i tillegg er en av årets aller største forhåndsfavoritter. Programlederne tok seg tid til en liten samtale med Duncan, og han kunne avsløre at han går for et enkelt sceneshow i Tel Aviv. Det gjorde han i Amsterdam også, og jeg tror ikke han kommer til å tape noe på det. Dette er en sang som ligger høyt på bettinglistene av en grunn, og artisten fremfører den på en helt fantastisk måte. Det aller fineste må ha vært når han sang med på de eventyr-tonene som kommer på starten og slutten av sangen. En stor del av meg håper ESC skal til Nederland i 2020.
Terningkast: 6

Jurijus – Run With The Lions (Litauen)
I utgangspunktet var jeg ikke begeistret for denne låta i det hele tatt, men Jurijus er absolutt en flink artist, og hadde bra tak på publikum. Jeg hadde det veldig gøy, mot min egen vilje, og må nok trekke den litt opp for det.
Terningkast: 3

Srbuk – Walking Out (Armenia)
Programlederne uttalte «Srbuk» overraskende bra, og Srbuk hadde en overraskende energi på scenen. Det var utrolig gøy, og jeg elsker låta i utgangspunktet. Eneste negative var kanskje at hun rett og slett tok litt hardt i noen ganger.
Terningkast: 4

Sarah McTernan – 22 (Irland)
Jeg er ikke noe fan av sånne sutre-breakup-sanger, og egentlig ikke denne heller. Men den er fengende, og Sarah er flink på scenen. Egentlig var ingenting feil med dette, men det er den jeg sitter igjen med minst minner fra. Tror hun trenger et bra sceneshow i Tel Aviv for å stå ut.
Terningkast: 3

Pápai Joci – Az Én Apám (Ungarn)
Hadde egentlig ikke forventet det, men Pápai Joci var den eneste denne kvelden som fikk tårene frem hos meg. Snakk om å få frem følelser uten et eneste forståelig ord! Der og da følte jeg denne låta handlet om alt.
Er ellers ikke en låt som har stått veldig ut for min del, men i Pápai Joci er, som vi vet fra 2017, fantastisk live, og denne kvelden sang han til en 12er.
Terningkast: 6

Eliot – Wake Up (Belgia)
I utgangspunktet aldri en låt som har festet seg hos meg, men da programlederne antydet at den handlet om klimakrisa var jeg plutselig litt mer med. Eliot var flink live, og jeg merker det er mye gøyere å høre låta nå enn det var for et par uker siden.
Terningkast: 4

Pænda – Limits (Østerrike)
Fin låt, flink artist, men i likhet med Irland er dette noe jeg ikke sitter igjen med mange minner fra. Tror likevel det har mye å gjøre med at låta har drukna i mengden for min del. Gir den derfor plusspoeng for å egentlig være en veldig fin sang med en utrolig dyktig vokalist.
Terningkast: 4

Anna Odobescu – Stay (Moldova)
En helt utrolig vokalist! Låta er kanskje litt klisje, men Anna drar den mange hakk opp. Det er helt tydelig at hun vet hva hun gjør på scenen.
Terningkast: 5

Nevena Bozovic – Kruna (Serbia)
Nevena Bozovic er utrolig flink til å synge, men syns kanskje det stopper litt der. Elsker balkan-stilen på låta, men følte ikke Nevena var helt til stede da hun fremførte.
Terningkast: 4

Luca Hänni – She Got Me (Sveits)
At noen kan danse så komisk, men fortsatt eie showet er helt utrolig. Luca Hänni dro opp den allerede fantastiske stemningen flere hakk mot slutten av kvelden. Tidligere år har jeg vært dødssliten under den nest siste låta, men denne gangen var jeg helt med.
Luca fikk omtrent alle i salen til å dirty-danse, og hadde definitivt mest kontakt med publikum av alle kveldens artister (bortsett fra Serhat kanskje).
Programlederne klarte ikke å holde seg helt nøytrale her, og det var tydelig at de hadde troen på denne låta som en vinenrkandidat. Det har jeg også.
Terningkast: 6

Keiino – Spirit In The Sky (Norge)
Jeg skal avslutte med Norge, så klart.
Keiino er som nordlyset de synger om. Spektakulære på bilder og videoer, men helt ubegripelige og magiske i virkeligheten. De gir virkelig alt. Alt for Norge, alt for Eurovision, alt for låta. Det er som å befinne seg i et slags eventyr jeg ikke en gang kan forestille meg handlingen i.
Kanskje er jeg litt blind med patreotbrillene på, men de aller fleste av mine utenlandske venner var like imponert som meg, og salen var i full fyr.
Magisk av Keiino. Har egentlig ikke helt trodd på vinnersjansene våre, men nå…
Terningkast: 6

Alt i alt var det en fantastisk kveld, og det eneste jeg virkelig savnet var de 13 artistene som ikke deltok. Nå er det bare å glede seg til Eurovision!