Dette er et blogginnlegg skrevet av escNorge skribent Anders M. Tangen

Flere av låtene i gårsdagens finale var som en profetisk tale. Tone Damli sang «Hurts sometimes», Kristin Husøy sang «Pray for me», og Akuvi mente det var «ugler i mosen og skitt opp i posen». Alle disse sitatene kunne funke som et apropos til gårsdagens MGP-finale. Her er mine tanker dagen derpå.

Jeg er så innmari glad i MGP og Eurovision at jeg er oppriktig lei meg på en dag som dette. Jeg er ikke sint eller rasende, bare trist på vegne av vinneren, de som ikke gikk videre, på vegne av fansen og seerne og med tanke på neste års MGP.

Spektakulær finale.

Her produserte NRKs team en spektakulær finale, med publikumsrekord, folkefest og låter som alle har fått gode anmeldelser hos anmelderne og god mottakelse hos folk flest. Alt var en gedigen opptur med gåsehud og gledestårer i øyekroken, før NRKs servere ikke håndterte den store interessen MGP faktisk skaper. Det ble sendt så mye hjerter og tomler under låtene at også stemmesystemet knelte, og folke-stemmene ble ikke en del av første runde. I stedet ble avgjørelsen overlatt til en hemmelig jury på 30 personer rundt om i landet med ulike alder, ulik bakgrunn og uten tilknytning til bransjen eller artistene. De 8300 publikummerne begynte å bue, noen gikk rett og slett ut av salen og vi nærmet oss øyeblikket i 1989 da det ble et publikums-opprør mot at Jahn Teigen ikke kom seg til gullfinale. Dessverre er det dette som kommer til å gjøre denne MGP-finalen historisk, og ikke hverken arenaen, produksjonen, låtene eller det spektakulære, inkluderende og rørende pausenummeret.

Skuffelsen

Det er trist. Det er trist for Ulrikke Brandstorp som fikk noe av seiers-glansen ødelagt av en mediestorm mot NRK og deres «avstemning». Hun var så absolutt en verdig vinner. Hun har ledet på oddsen fram til sending, flere store internasjonale bloggere sier at «Attention» kan komme til å vinne hele konkurransen i Rotterdam. Men akkurat nå, og akkurat i dag står det i skyggen av stemme-skandalen. Jeg håper folk etterhvert får ristet av seg skuffelsen, og gitt Ulrikke den støtten og medvinden hun fortjener i sin ferd mot Eurovision i Rotterdam. På veien dit har hun lovet å gjøre vel så mye promotion for låta og for Norge som KEiiNO gjorde i fjor, og det sier ikke lite.

Men tilbake står en fortørnet Rein Alexander. Hva skjedde? Terningkast 6 hos anmelderne som anmeldte showet underveis i går, men rett ut i den første runden. Han og hans dansecrew, management og støtteapparat får aldri vite om de hadde gått til gullfinalen om folket hadde fått bestemme. Det samme gjelder selvsagt også Tone, Akuvi, Solli Tangen brødrene og alle de andre som står igjen som skuffa spørsmålstegn.

De alle har lagt masse penger, tid og sjel i å delta konkurransen med hud og hår, og får skjebnen sin avgjort av en hemmelig jury på fattige 30 personer. Det holder ikke. Jeg skjønner at ting kan skje teknisk. Men backup-løsningen her var skandaløs. Når nettavstemningen knelte, så burde backupen være SMS-avstemning og ikke en hemmelig jury på størrelse med en skoleklasse.

Tilliten må gjenopprettes

Jeg er redd det ikke blir like lett å få kjente, etablerte artister til å stille opp i MGP neste år etter gårsdagens fadese. Det skal mye jobb og grundig evaluering, og forklaring til for at management, plateselskaper og andre skal tenke at: Yess, dette bruker vi mange hundre tusener av kroner på, så lar vi en «skoleklasse» bedømme innsatsen vår. Jeg håper NRK har gode krise-håndterere som så raskt som mulig kan holde kontakten med det norske musikkmiljøet på en ryddig, åpen, ærlig og ydmyk måte. Slik at tilliten kan gjenopprettes. For akkurat i dag tror jeg den ikke er tilstede.

Men jeg stilte i salen med plakat hvor det sto «Gullrikke» på, for jeg hadde henne og «Attention» som min favoritt, selv om jeg i et vanvittig sterkt startfelt kunne stilt meg stolt bak de aller fleste andre låtene også. Så jeg er jo på mange måter glad og fornøyd, men jeg har en trist klump i magen, Som synes det er så urettferdig og så pinlig at alle seerne som hadde engasjert seg, gledet seg og ville stemme, ikke fikk gjort det. De har all grunn til å være sinte og leie. Faktisk har NRK greid å skape så mye engasjement blant folk at det var engasjementet som gjorde at systemet kollapset.

Veien videre

Heldigvis var det folke-stemmene som avgjorde i de to siste rundene, og Ulrikke var en så stor forhåndsfavoritt at det ville vært nærmest naturstridig om hun ikke kom seg til gullfinalen. Og den vant hun, overraskende knepent foran Kristin Husøy på hjemmebane. Det kom mange stemmer. Mange flere enn jeg hadde trodd på forhånd, og dermed kan vi trygt si at Ulrikke har et klart mandat bak seg fra folket. Men, det vil alltid henge et spørsmålstegn i lufta rundt hele prosessen. Og det har ikke noen av de flotte artistene fortjent.

Men fram mot Eurovision i Rotterdam kan vi glede oss over at vi nå ligger på fjerdeplass på oddsen, og har en stigende tendens oppover etter å ha kåret vår vinner i den, tross alt, fantastiske finalen fra Trondheim Spektrum. Trøndelag leverte til gull, og det gullet trenger ingen å stille spørsmålstegn ved. Og i hotellbaren på vei hjem møtte jeg to megalykkelige trønderkarer som hadde vært på sin første MGP-sending og hadde lykketårer i øya over resultatet og opplevelsen, og som ikke tenkte så mye over stemmeskandalen. Det er også et perspektiv å ta med seg.