Her er mine 10 favoritter og tradisjonen tro er Norge utelatt.

I dette spesielle året da Russland er suspendert, må man regne med voldsom jubel og mange poeng til Russlands 14 naboland. Vurderingene er gjort på grunnlag av finale- eller direkte tv-opptak. Måtte den beste vinne! Måtte vi slå svenskene! (Spøk!).

Vilkårlig plassering, bortsett fra:

1. Ukraina: Kalush Orchestra: Stefania
Regn med toppoeng og varm sympati. Dette er 2.plassen fra den ukrainske finalen, da vinneren hadde vært på Krimhalvøya hvilket er forbudt. Rap-folke-pop-gruppa er ikke den verste erstatter. Her er det rytmisk flott rap, herlig fløytespill og sannelig klappe-i-takt på siste refrenget. Sangen handler om mødre og hvor høyt de elskes. I krig og kjærlighet skjer det mye på ett år. Sees i Kyiv 2023!

2. Sverige: Cornelia Jacobs: Hold me Closer
Konkurransens beste ballade som bygges suggererende opp. Cornelia heter egentlig Jacobsdotter Samuelsson etter sin far Poodles-vokalist Jakob Samuel. Dermed kan hun alle knepene i boken. Det viktigste er derimot den fabelaktige stemmen som svøper melodien i heshet, lengsel og alt uutalt i teksten. Scenemessig er hun en Ingrid Bergman-drøm man hengir seg til. Vokalt minner hun mye om vokalist Amanda Bergman i gruppen Amason – og det er en kompliment. Du verden, som vi elsker henne!

3. Italia: Mahmood & Blanco: Brividi (Skjelvinger)
Årets storslager over middelhavsområdet til Sveits og Nederland. Mahmood ble nr 2 i 19 (Soldi), siden da er han blitt både pop- og homo-ikon i landet der all moro er forbudt og prestene går i ukledelige kjoler. Med seg her har han den blonde Blanco (!) og en kjærlighetssang mellom menn som passer alle de begge har vært med på å skrive. Dette er italiensk pop av det klassiske slaget. Absolutt ubeskrivelig vakkert, men vil Europa ha ballader i år? Du avgjør!

4. Bulgaria: Intelligent Music Project: Intention
Etter Måneskins brakseier og hitlistetriumf i fjor, er det overraskende magert blant hardrockerne. De beste er den bulgarske supergruppen med masse pøs og klisjeene i orden. Her er til og med gitarsolo i himmelske elleve sekunder! Til tross for klisjeer, gjør de det bra med frontmann, Ronnie Romero fra Chile på forbilledlig amerikansk. Ikke glem at Bulgaria deler strandlinje i Svartehavet med Ukraina – da vet vi hvor stemmene går.

5. Finland: The Rasmus: Jezebel
Her er Bulgaria UTEN gitarsolo. Til gjengjeld er de mer teatralske i kostymer og et fengende refreng om Jezebel som ikke må forveksles med andre hitlåter, for eksempel frembrakt av Frankie Laine i 1951. Her står eventyrene i kø, og hvordan det israelske dronningnavnet konkurrerer med for eksempel Elizabeth som sangtittel i Rovaniemi i 22, det vet finnene best. Det er fengende og ellers er det som det skal være i en hardrocksang.

6. Storbritannia: Sam Ryder: Space Man
Endelig kommer pop’ens hjemland med en heidundrende, skjønt tradisjonell popsang som får liv i jukeboksene. Sangen er skrevet av Ryder og folk i miljøet rundt Ed Sheeran og Dua Lipa. Skjønner? Ryder har en hes falsett og synger skikkelig bra på hele registeret. Ikke noe revolusjon, men en trygg og god, halvfort popsang. Han har langt hår og skjegg med en scenisk fremtoning Michael Bolton ville ha solgt hjemmepermanenten sin for. Bring it on, give us a hit, mate!

7. Nederland: S10: De diepte (Dybden)
Når det først er ballade-år, så får det vær så god være skikkelige saker. Det klarer Nederland med utsøkt smak, medrivende refreng og flott innlevelse fra S10, som egentlig heter Stin den Hollander. Hun har bakgrunn fra hip hop-miljø og har vært med på å lage sangen som stort sett handler om personlige kriser vi alle har hatt. Hun vet å føre seg på en scene, har bra stemme og et da-ra-ra-refreng du skal være skikkelig surmaget for ikke å like.

8. Tsjekkia: We Are Domi: Lights off
Konkurransens eneste electronica, tredje norske sang (Casper Hatlestad fra Stavanger på gitar og Benjamin Rekstad fra Nesodden på brett) og de er fra Praha med underfundig sang fra Dominica Haskova som ikke helt er Robyn på deres sjette singel, men det er «noe» i musikken som er uforglemmelig. I vellet av ballader er dette forfriskende og noe for dansegulvet vi bare hungrer etter.

9. Estland: Stefan: Hope
Og nå: Bonanza! Estisk-armenske Stefan har nesten sånn stemme Bobby Bare hadde i det Herrens år 1963 som gjorde ham til folkeeie. Etter fem toner med plystring begynner han umiddelbart på refrenget – lurt. Her er lyden av cowboyer, rodeoer, skinnvester og cowboyhatter, flanellsskjorter og ridestøvletter. Men budskapet er «Håp». Regn med et fjell av stemmer der Stefan er gjennomsjarmerende med kassegitar og et a-ho-a-ho-refreng som sitter som ei, hva heter det, kule!

10. Israel: Michael Ben David: I.M
Dette blir årets overraskelse og det er deilig å se proffer i arbeid. Michael har arbeidet i kulissene på israelsk Grand Prix lenge og er siste vinner av deres X-Factor. Han har en utagerende stil som resulterer i herlige hoftevrikk og forførende hender – men alltid i synkron rytme! Som israelere flest kommer han fra et annet sted: Moren er fra Georgia, faren fra Ukraina – vel, du regner ut stemmetallene selv. Musikken? Herlig Tel Aviv-disco med piskeslag. Dans!