Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter.

ESC-nedturene for våre irske venner ser ikke ut til å ha noen ende, i nesten 20 år fikk de trone alene på toppen som tidenes mestvinnende nasjon, men i år fikk de selskap øverst på akkurat den seierspallen og at det ble våre svenske venner som fikk den æren hadde vel neppe gitt noen store odds akkurat.

Etter mange år med intern utvelgelse at låt hadde dette landet i vest en finale og der gikk bandet Wild Youth av med seieren med en låt som faktisk ikke var helt hakkende gærn etter manges mening.

«We Are One» het den og dessverre skulle det vise seg at når den kom seg til den internasjonale finalen ble ikke håpet de kanskje må ha hatt om å ta seg til finalen ikke innfridd, det har de bare klart en gang siden 2013 og det var som kjent i 2018.

Jeg føler vel at det ikke var låten som var det største problemet og hovedfaktoren til at de bare til sammen mottok 10 poeng fra 5 land, deriblant Norge som faktisk mente denne låten var verdt 3 poeng.

Først vil jeg si at gutta i Wild Youth deltok i den definitivt tøffeste semifinalen, et faktum understreket av at fire land bare fikk 24 av de 928 poengene delt ut, folket hadde rett og slett brukt opp stemmene sine på andre land.

Når det gjelder selve opptredenen plages den av en vokal som er ustødig og litt skrikete til tider og hvem som i all verden fikk ideen til å putte vokalisten i en gull-lame-drakt vites ikke, for meg ble det veldig snålt.

Jeg savner også band-følelsen, her er det fire karer som gjør hver sin ting og hvorfor hører vi så mye vokal mens vokalisten helt klart ikke synger?

Han plages også av litt vel mye nervøsitet og han klarer aldri å få helt kontakt med meg som TV-seer og da faller mye av sjarmen i låten og fremføringen egentlig bort, en mye strammere opptreden hadde tatt dem mye lengre tror nå jeg.

Uansett, man kan jo bare lure på hva dette landet egentlig må gjøre for å bli en anstendig ESC-nasjon igjen.