Dette er et blogg-innlegg og representere kun skribent Morten Thomassens egne synspunkter og tittelen henspiller til det østeriske bidraget tilbake i 1962.
Da nærmer ESC-oppholdet seg i Wien slutten, men de mest hektiske dagene er jo de siste på et slikt opphold og dagen ble startet med et lite kafe-besøk der jeg traff presidenter i andre ESC-klubber rundt omkring i Europa og Australia, der var det såpass koselig at jeg glemte å ta bilde.
Men, er man ESC-fan så må man ta ansvar så neste post på programmet var første gjennomkjøring av selve finalen, dette er den der det ikke er publikum med unntak av pressen som slipper inn og egentlig er det litt på kanten å ta bilder, men tror du ikke mobilen bare knipset er selv, her er Jonas på vei ut på prøvene på flaggparaden.
Første prøve var plaget av litt vel mange stopp av tekniske årsaker og i Wien har de ikke en såkalt gulv-ansvarlig som forteller de som er til stede hvorfor det er stopp i programmet slik at man skjønner hva som skjer, men alle låtene ble da servert oss etter hvert.
Og med Norge som startnummer 23 tar det over 2 timer inn i showet før Jonas får lov til å synge låten sin, i første generalprøve gikk det helt greit, men man kunne høre at han sparte stemmen sin og det er alltid viktig på prøver som ikke gjelder, denne prøven er mest for å få inn flyten i produksjonen av sendingen.
Rakk en tur innom hotellet før det var ut på arenaen igjen og til en forandring satt jeg ikke inne på pressesenteret og så juryprøven, nei du en sponsor inviterte pressen til et eget arrangement med gratis drikke og mat og det sier man da sjelden nei til og jeg hadde det hyggelig der med deler av den norske pressen.
Mest opptatt som nordmann er man jo av hvordan den norske deltageren gjør det og man må vel si at det ikke gikk helt optimalt, på en tone pekte han mikrofonen ut mot publikum, heldigvis har Norge to sinnsykt gode korister som dekket forholdsvis godt over det og mot slutten av fremføringen var det et par noter som ikke var helt 100% innenfor, dog noen mente han hørtes rocke-hes ut og da er det plutselig ikke så mye utenfor likevel.
Er litt spent på hvordan juryene reagerte på dette, vil de straffe oss eller tar de det bare som en kul del av akten til Jonas, det er ikke godt å si, rent prinsipielt burde vel Jonas følge det avtalte «manuset» for fremføringen, men på den andre siden liker jeg litt at han er en litt løs kanon, det gjør han kulere og mer menneskelig.
For, det er nemlig nok av årets deltagere som har stålkontroll og det er mellom de to bidragene der stålkontrollen råder jeg tro kampen om seieren vil stå og de landene er allerede på topp på oddsen, jeg snakker naturligvis om Finland og Australia.
Jeg blir ikke sur om Finland vinner, men min magefølelse sier Australia, føler at hun er hakket mer på saken enn våre finske venner er og dessuten har låten til Delta mer almen appell, morgendagen vil vise om jeg får rett eller om det blir et annet land enn de jeg har nevnt som tar det hjem, Finland i skrivende stund en vinner-prosent på 42% er slett ikke en overbevisende vinner-prosent å ha, bare et år tilbake hadde våre svenske venner i KAJ 50% vinnersjanse da oddsen stengte da og de endte på 4.plass.
Inne i denne hallen skal årets siste ESC-batalje avkjempes, når det gjelder Norge og Jonas Lovv har jeg et håp om at vi på en god dag kan ta oss inn på topp 10, men jeg blir heller ikke forundret om vi ender der oddsen tror vi ender og det er rundt 18.plass.
Lørdagen blir innholdsrik for min del, siste generalprøve skal tilbringes i green room, noen fordeler som president i den Norske Grand Prix-klubben skal man dog ha og som det ikke var nok, for første gang siden 2017 skal jeg se finalen live takket være en gratis-billett fra NRK, gleder jeg meg, ja gjett om!
