Dette er et blogginnlegg og representerer kun skribent Vemund Risbøl Litschutin sine egne synspunkter og tanker rundt kveldens finale.

I kveld er det endelig klart for den store finalen i Eurovision Song Contest, direkte fra Wiener Stadthalle. I år markerer konkurransen også sitt 70-årsjubileum, noe som gjør kvelden enda litt mer historisk. Med andre ord: Europa samles til glitter, glamour, pyro, kleine programledere, uventede tonearter og minst én låt man fortsatt ikke helt forstår etter tredje gjennomlytting.

Det er duket for en finale med 25 bidrag som alle på hver sin måte prøver å overbevise oss om at nettopp de fortjener pokalen. Og for en kveld det kan bli! Her får vi alt: store vokalprestasjoner, dansbare refrenger, etniske elementer, nordisk popkraft, feelgood, dramatikk og noen bidrag som gjør at man bare må trekke pusten dypt og tenke: «Ja vel, Europa. Dette var også et valg.»

Her kommer min helt subjektive vurdering av kvelden. Altså: ikke fasit, men heller ikke helt feil.

På tiendeplass har jeg Malta. Aidan synger veldig bra, og dette er et hyggelig og fint bidrag. Det er en låt jeg liker, men jeg savner kanskje litt mer futt, et tydeligere klimaks eller et lite «nå skjer det faktisk noe»-øyeblikk. Likevel: absolutt et godt bidrag, og Malta får akkurat plass på min topp 10.

På niendeplass finner vi Australia. Jeg vet at dette er en av kveldens store favoritter på oddsen, og jeg skjønner godt at mange liker den. Det er egentlig ikke noe galt med låten. Den er velprodusert, trygg og profesjonell. Problemet for meg er at den kanskje blir litt for forutsigbar. Den er inne på topp 10, men den er ingen vinner i min bok. Når det er sagt: stemmen til Delta Goodrem er helt fantastisk. Der er det bare å bøye seg i paljettene.

På åttendeplass har jeg Albania. Dette er et bidrag som virkelig skiller seg ut, både med etniske elementer og med sang på eget språk. Det liker jeg veldig godt. Eurovision trenger låter som føles forankret i noe eget, og Albania leverer nettopp det. Jeg håper virkelig dette får en god plassering i kveld.

Kypros havner på syvendeplass hos meg. Dette er en låt jeg har likt hele veien. Den har god stemning, energi og masse sommerfølelse. Her er det solbriller, strandklubb og høy faktor i Eurovision-form. Dessverre har den falt litt for meg etter semifinale 1, først og fremst fordi vokalen ikke helt sitter godt nok. Hadde vokalen vært sterkere, kunne dette faktisk vært inne på topp tre hos meg. Men låten? Den er fortsatt sommer og sol fra start til slutt.

På sjetteplass har jeg Sverige. Som vanlig leverer svenskene et solid og proft bidrag. Det er fengende, dansbart og veldig lett å like. Jeg forstår dem som mener at dette høres litt ut som en KI-generert Eurovision-låt, for ja, den treffer omtrent alle knappene en svensk ESC-låt kan treffe. Men hva skal man si? Det fungerer jo. Den appellerer til meg likevel. Og ekstra gøy er det at Julie Bergan har vært med på å skrive sangen. Lykke til, Sverige!

Femteplassen går til Frankrike. Her får vi etter min mening årets beste vokal. Det er nesten ikke til å tro at denne stemmen tilhører en 17-åring. Det er sterkt, kontrollert og imponerende. Låten skiller seg også ut i feltet, og selv om den ikke er helt oppe blant mine tre største favoritter, er dette et bidrag jeg virkelig nyter.

På fjerdeplass har jeg Israel. Noam Bettan leverer en veldig fin og feelgood poplåt. Dette er behagelig, sympatisk og lett å få sansen for. Jeg liker også veldig godt at han synger delvis på hebraisk, men jeg skulle faktisk ønske at hele sangen var på morsmålet. Det hadde gitt bidraget enda mer særpreg.

Så er vi kommet til topp tre.

På tredjeplass: Italia. Jeg elsker dette bidraget. Det gjør meg rett og slett i godt humør. Italia har en egen evne til å sende låter som føles både stilige, musikalske og sjarmerende uten å prøve altfor hardt. Dette er en låt jeg bare får lyst til å høre igjen.

På andreplass har jeg Finland. Dette er en av årets store favoritter blant både fans og oddsen, og det skjønner jeg godt. Her er det power, fyr, flamme og akkurat den typen energi man håper på fra et nordisk Eurovision-bidrag. Finland kommer ikke for å hviske forsiktig i hjørnet. Finland kommer for å ta tak i finalen og rope: «Nå kjører vi!»

Og så: min førsteplass.

Danmark.

For meg er dette en av de beste Eurovision-låtene på mange år. Ja, jeg sier det. Dette er rett og slett en låt som treffer meg fullstendig. Jeg håper virkelig at mitt andre hjemland leverer i kveld, for Danmark fortjener en opptur etter flere år uten finaleplass. Nå er de endelig tilbake, og det hadde vært så utrolig gøy om de virkelig fikk betalt for det. Danmark, dette er deres år. I hvert fall i mitt hjerte.

Alt i alt tror jeg dette blir en spennende finale med masse variasjon, sterke øyeblikk og mange ulike musikalske uttrykk. Det blir en liten reise gjennom Europa, med alt det innebærer av språk, følelser, glitter, nasjonal stolthet og mild musikalsk forvirring.

Selv skal jeg feire kvelden med gode venner og bare nyte hele showet. For dette er tross alt en fest. En stor fest. Kanskje til og med større enn 17. mai. Ja, jeg sa det. Jeg vet at ikke alle er enige med meg, men noen måtte være modige nok til å si det høyt.

Lykke til til Jonas Lovv, Danmark og alle de andre som skal i ilden i kveld. Måtte den beste låten vinne, eller i det minste den låten Europa klarer å bli enige om etter fire timer med glitter, nerver og poengkaos.