Konkurranse pirrer TV-seerne. Ikke alltid er det kjendisen som er mesternes mester. Foto: – Ukjent, men antatt EncycloPetey / Wikimedia Commons – Albin Olsson / Wikimedia Commons – Silje Smith Hansen / escNorge. Redigering: Silje Smith Hansen / escNorge

Dette er et blogginnlegg skrevet av Anders M. Tangen.

Mesternes mester på NRK1 får mye oppmerksomhet om dagen. Premieren i romjula hadde godt over én million seere. Det er nesten like mange som så fjorårets norske Grand Prix-finale. Jeg er neppe alene om ikke å kjenne like godt alle som er med i konkurransen Mesternes mester. Ikke er jeg interessert i sport heller. Likevel liker jeg å følge denne serien, og finner hvert år noen jeg heier mer på enn andre. Underholdningen ligger ikke i hvor kjente deltakerne var før sending, men hvilken historie de har, og hva som skjer i løpet av konkurransen. Altså ikke helt ukjent MGP. Programleder Dag Erik Pedersen tror ikke de ville hatt én eneste seer ekstra ved å ha med enda mer kjente idrettsutøvere som Bjørn Dæhli eller Vegard Ulvang. 

Fjorårets norske finale var et av de mer «kjendisspekkede» vi har hatt. Det har vært noen år hvor flere kjente navn har deltatt enn det som har vært vanlig ellers. Eksempler på slike år kan være 1980 da Åge Aleksandersen, Radka Toneff, Jahn Teigen, Inger Lise Rypdal med flere deltok. Nesten hele popeliten var med. I 1992 var det også et ganske stjernetungt år da finalen for første gang ble sendt fra Oslo Spektrum. 

Men i all hovedsak har det vært en god blanding mellom kjente og ukjente. Om vi ser på første året med delfinaler i Norge var det ikke akkurat de største navnene i norsk musikkbransje som deltok, uten dermed å si noe galt om de som faktisk var med. Navn som Hans Petter Moen & Kim Are Hagen, Birgitte Einarsen, Jorun Erdal, Kirsti Carr, Christina Unhjem og Kathrine Strugstad var dyktige på scena, men var neppe av et slik kaliber at de i seg selv trakk seere i milliontall.

Det som trakk seere var nok at MGP gjenoppsto som en fugl Fønix med delfinalene. Det ble igjen en snakkis, og det folkelige engasjementet kom i løpet av sendingene. Det ble mange historier om de kjente mindre kjente artistene og deres vei mot en mulig seier. Så ble det jo noen dueller mellom de kjente og de ukjente. Slik det også har vært i MGP senere. Senest i fjor da ukjente Rebecca sto i gullduellen med Alexander Rybak. Det var en god historie. Som en natt-est i Mesternes mester mellom den kjent, sterk utøveren  og den mer spinkle ukjente som gir alt i konkurransen og ikke gir «kjendisen» noe gratis.
Det er mer hovedregel enn unntaket at MGP er sånn passelige kjente, og ikke superkjendiser. 

I år er det mye som tyder på at vi i MGP får navn som ODA, Alexandra Joner, Carina Dahl og kanskje noen ferske artister fra The Voice. Men også et par navn som gir gjenklang langt inn i norsk musikermiljø, og som har gjort det i en lang årrekke. 

Det er ikke noe poeng heller tror jeg at MGP skal være stappfull av superstjerner. Det er låtene som avgjør, og ikke minst hver av artistenes vei mot målet. Det kan til og med være en risiko å ha med én superstjerne. Da risikerer vi at seerne stemmer mer på artisten, enn låta. 

Om Mesternes mester sier TV-ekspert Marianne Massaiu til msn.com at det ikke er de kjente navnene som gjør Mesternes Mester, men historiene og profilene:  

NRK er svært gode til å formidle historiene til de som er med, selv om mange TV-seere ikke aner hvem deltagerne er før man ser dem på skjermen.

– De klarer å gjøre profilene interessante, og «Mesternes mester» er også godt eksempel på møter mellom generasjonene, og mellom kjønn. Man har de som gikk av med pensjon for 45 år siden, og de som gikk av for et kvarter siden, sier hun.

Morten Wiberg i Carat sier til msn.com at en annen av hemmelighetene bak milion-suksessen til Mesternes mester er at de klarer å samle hele spennet mellom 10 og 80 år med en hyggelig setting. 

Jeg mener at alt som sies om Mesternes Mester av disse medieanalytikerne kan anvendes om MGP også.

Suksessfaktoren ligger ikke i hvor kjente artistene er, men hvordan de som er med presenteres. Derfor mener jeg at det er viktig for NRK å bli bedre på å fortelle historiene til alle som skal delta i MGP enn de har vært etter at delfinalene forsvant. Da vi hadde delfinalene lå det en egen dramaturgi i å følge dem på reisen over noen uker. Nå er det over på to og en halv time. I fjor var det gode sendinger daglig fra Oslo Spektrum om MGP som sådan, men lite om selve artistene. Nå var ikke det savnet påtrengende i fjor da navnene var kjente for de fleste.

Men dersom det blir som det kan se ut nå, at årets MGP ikke blir like kjendis-tungt er det viktig at NRK som mediehus evner å fortelle historien på en så god måte at MGP blir spennende for alle.  Det kan være en forutsetning for også i år å bikke en million seere. Noe som vil være en prestasjon i en tid hvor lineær TV synker år for år. Seertall på 850 000 på årets norske finalen må kunne sies å være akseptabelt. Men Stig Karlsen og co bør jo gå får gull! Og det er jeg sikker på at de gjør. Høye seertall for MGP er et poeng i seg selv, fordi det da i seg selv vil være med å gjøre det attraktivt for norsk musikkbransje å delta.

Men da holder det ikke med topp låter og gode artister. Vi må også bli litt kjent med artistene og låtene på forhånd. Så får det bli opp til NRK å knekke koden på hvordan det kan gjøres. Jeg kunne ønske meg et lite portrett av alle ti i dagene før finalen på nett og på lineær TV.  I tillegg til radiointervjuer som NRK var gode på i fjor. 

Vi i escNorge skal følge artistene tett, og skal gjøre vår del av jobben. Så må NRK gjøre sin. Det er ikke kjendiseriet som lager en gullkantet MGP-finale. Det er de gode låtene, de gode historiene, den gode, inkluderende stemningen og følelsen av å samle folket på tvers av generasjoner og kulturforskjeller. Derfor moro å se at MGP skårer merkelig høyt blant de yngste med en markedsandel på 90% blant unge mellom 12-19 år. Det burde være umulig, men noe Stig Karlsen og co skal være stolt over. 

Men, og atter men: Det viktigste er og blir låtene som jeg selvsagt håper har både bredde og kvalitet som gjør at vi kan være stolte i Tel Aviv i Mai.