Sverige, vårt blågule broderfolk her i Norden, kan blant annet beskrives med stikkord som «ordning og reda», Volvo og Saab, Wasa knekkebrød, vakre blondiner, skoger, innsjøer og kanaler, midtsommerfest med dans rundt maistången, folkparker og allsång.
Med sine drøyt 9,4 millioner innbyggere fordelt på 450 000 km2 er Sverige «storebror» i nordisk sammenheng, både i befolkningstall og utstrekning. Musikalsk må Sverige sies å være en megasuksess i verdenssammenheng, med millioner av solgte plater fra artister som ABBA, Roxette, Ace of Base og musikkprodusenter som Max Martin. Også i Eurovision Song Contest har Sverige bitt godt fra seg, og de har utvilsomt vært det mest suksessrike ESC-landet i Norden med sine fem seire og elleve pallplasseringer.
Fakta om Sverige og Eurovisjonen:
1. plass: 5 (1974, 1984, 1991, 1999, 2012)
2. plass: 1 (1966)
3. plass: 5 (1983, 1985, 1995, 1996, 2011)
I tillegg har Sverige én fjerdeplass og hele syv femteplasser. De har med andre ord havnet i topp fem 19 ganger på 50 deltakelser. Verd å merke seg er det også at Sverige, helt frem til Anna Bergendahls fiasko i Oslo, var det eneste landet ved siden av de «fire store» som hadde deltatt i samtlige ESC-finaler siden man innførte begrensninger på antallet deltakere i 1993. Musikalsk varierer bidragene deres sterkt, med alt fra «glatte» poplåter i beste schlagerstil via vare, myke ballader til samisk etnorock og melodiøse opera-arier.
Et utvalg av noen av Sveriges mer kjente bidrag (med vekt på de seneste årene) finnes her, og en fullstendig oversikt over svenskenes ESC-resultater finnes her. Men for virkelig å lære ‘søta brors’ Eurovisjons-rulleblad å kjenne, er det bare å lese videre i teksten nedenfor…
Sverige gjorde sin debut i ESC-sammenheng i 1958, med låten Lilla stjärna, som ble klokkeklart fremført av en av landets største sangstjerner, Alice Babs. Låten endte på en imponerende 4. plass (samme plassering som Norge fikk i sin debut to år senere). Svenskene valgte å følge oppskriften med kvinnelig soloartist også det påfølgende året, da Brita Borg sjarmerte seerne med sangen om Augustin, og ble belønnet med en 9. plass.
Trenden med kvinnelige soloartister holdt seg i de følgende årene, med en rekke publikumskjære navn som Siw Malmkvist, Lill-Babs og Monica Zetterlund foran mikrofonen. For øvrig ble nok Monica Zetterlunds En natt i Stockholm fra 1963 for sofistikert for Europas juryer, for den ble «belønnet» med Sveriges hittil eneste 0-poenger, og dermed deres første (av i alt to) sisteplasser.
Etter at Ingvar Wixell ble første mannlige svenske representant i 1965 var det året etter duket for Sveriges første pallplassering – en flott 2. plass ble det for Lill Lindfors og Svante Thuressons avanserte, jazz-inspirerte Nygammal vals, kun slått av Østerrikes Udo Jürgens, og med vår egen Åse Kleveland like bak på 3. plass.
I 1968 gikk Eurovisjonen for første gang i farger, og sjarmøren Claes-Göran Hederström svingte både hofter og stemmebånd idet han groovet Det börjar värka kärlek, banne mej til en fin 5. plass.
Oppskriften med en kvartett bestående av to menn og to kvinner, hvorav en blondine og en brunette, skulle vise seg å gjøre kjempesuksess i 1974, da ABBA vant Melodifestivalen med den banebrytende poplåten Waterloo, etter å ha havnet på 3. plass med den ikke ukjente Ring Ring året før. Gruppen gikk deretter helt til topps i finalen i Brighton iført sine oppsiktsvekkende kostymer og med en enkel, men effektiv koreografi.
Ledet av en dirigent med Napoleonshatt på fikk Sverige sin første ESC-seier, og Eurovisjonens kanskje største hitlåt gjennom tidene var et faktum. At nettopp Waterloo ble kåret til tidenes beste ESC-låt under Eurovisjonens 50 års-jubileumsshow i 2005 sier vel sitt om låtens enorme popularitet selv i våre dager.
Svenskene arrangerte ESC-finale i Stockholm året etter, men grunnet store protester mot den påståtte kommersialiseringen av konkurransen valgte de å stå over i 1976. Returen i 1977 ble ikke vellykket, det ble i stedet Sveriges andre sisteplass da gruppen Forbes’ hyllest til Beatles bare ble belønnet med usle to poeng fra Europas juryer.
I 1978 skulle ikke ukjente Björn Skifs (som noen år tidligere hadde en #1-hit på Billboard-listen i USA med Hooked On A Feeling) gjenopprette æren med den stillferdige Det blir alltid värre framåt natten, men han gikk i surr i teksten i andre verselinje og endte til slutt på en beskjeden 14. plass. Bedre gikk det ikke for Ted Gärdestad i 1979 – at han og koristene glemte de spesialsydde kostymene sine hjemme i Sverige og måtte stille på scenen i Jerusalem i sine private klær var nok ikke et godt tegn, for fengende Satellit endte helt nede på 17. plass.
Tiåret etter seieren med Waterloo var i det hele tatt magert for Sverige, men i 1982 innledes en «gyllen periode» i svensk Eurovisjons-historie. Duoen Chips, der Elisabeth «Bettan» Andreasson utgjorde den ene halvdelen, sang gla’låten Dag efter dag frem til en god 8. plass, med god støtte fra en saksofonspillende barbershop-kvartett i koret.
Året etter åpenbarte blott 16-årige Carola Häggkvist seg på ESC-scenen i München etter å ha gjort rent bord i Melodifestivalen, og gjorde Främling til en udødelig hit. Låten endte på 3. plass, men må i ettertid sies å være det bidraget som huskes best fra 1983-årgangen.
I 1984 var det så duket for Sveriges andre Eurovisjons-seier, da de tre blonde mormoner-brødrene (også kalt «de dansende deodorantene») i gruppen Herreys med startnummer én gikk på scenen med fancy dansekoreografi og gylne sko på bena, og sang superfengende Diggi-loo, diggi-ley til 1. plass.
På hjemmebane i Göteborg 1985 ble det nok en pallplassering til svenskene – Kikki Danielsson, iført tidsriktige pastellfarger, endte til slutt på 3. plass med sin Bra vibrationer, bak Norge og Vest-Tyskland.
Etter at Lotta Engberg måtte forandre tittelen på sitt bidrag i 1987 (Fyra Bugg och en Coca-Cola ble for sterk kost for ESC-reglementet, så reklamestuntet ble omdøpt til Bogaloo), var det Tommy Körberg som i 1988 skulle representere Sverige for andre gang. Med mektige Stad i ljus endte han på en (noe ufortjent) 12. plass, men en tolvpoenger fikk han imidlertid med seg – gitt av broderfolket i Norge. Året etter stod nok en Tommy på ESC-scenen for Sverige, denne gang Tommy Nilsson. Med blond puddelrockfrisyre og fem overivrige korister bak seg sang han balladen En dag til en imponerende 4. plass.
Carola forsøkte seg på comeback i Melodifestivalen i 1990, men nådde noe overraskende ikke helt opp. I 1991 fikk hun imidlertid revansj, og med Fångad av en stormvind gav hun vindmaskinen et ansikt og skaffet Sverige deres tredje førsteplass etter Eurovisjonshistoriens jevneste avstemning. Sverige og Frankrike endte på samme poengsum og hadde fått like mange tolvere – men Carola hadde fått flere ti-poengere, og gikk dermed foran.
Malmö fikk æren av å arrangere ESC-finalen i 1992, men nåværende Melodifestival-general Christer Björkman gjorde liten suksess som Sveriges deltaker – en beskjeden 22. plass (av i alt 23 deltakere) ble det for balladen I morgon är en annan dag.
Danseband-inspirerte Eloise med gruppen Arvingarna gav Sverige en sterk 7. plass i 1993, og i 1995 var det duket for nok en tur opp på seierspallen for svenskene da den skinnjakkekledde, halvt norske Jan Johansen sang den vakre balladen Se på mej til en flott 3. plass (bak Norge og Spania). Året etter gikk turen til Oslo Spektrum, der gruppen One More Time sørget for en ny bronsemedalje for Sverige med etno-balladen Den vilda.
Sverige gjentok ballade-eksperimentet i 1998 da flotte Jill Johnson til slutt endte på 10. plass med sangen Kärleken är, der teksten visstnok skulle handle om nylig avdøde prinsesse Diana. Men i 1999 var tempoet skrudd kraftig opp, og med intens sminke og iført et trangt, fargerikt kostyme gikk Charlotte Nilsson (senere Perrelli) helt til topps i Jerusalem med den ABBA- og dansebandinspirerte Take Me To Your Heaven.
Sveriges fjerde ESC-seier var et faktum, og året etter var Globen i Stockholm vertskap for den internasjonale finalen. Med etno-bidraget When Spirits Are Calling My Name gjorde Roger Pontare furore, ikke minst med tanke på hans noe eksentriske scenekostyme. En god 7. plass ble resultatet da status skulle gjøres opp.
Etter nok et ABBA-inspirert bidrag i 2001 gjorde Sveriges Television store forandringer før 2002-konkurransen. De innførte fire delfinaler og et oppsamlingsheat kalt «andra chansen» før den store finalen i Globen. Dette var et suksessfullt grep, og interessen for Melodifestivalen i Sverige skjøt i taket. Forventningene til at vinnerne skulle gjøre suksess i den internasjonale finalen var skyhøye, men verken Afro-Dite i 2002 eller Fame i 2003 klarte å kjempe helt i den øverste tetstriden.
Fames fremføring av Give Me Your Love fikk for øvrig vår notoriske Grand Prix-kommentator Jostein Pedersen til å sammenlikne gruppens sjarm og utstråling med bokhyllen Ivar fra IKEA…
Da var det atskillig mer schwung over Lena Philipsson, som i 2004 fikk mer enn ett øyenbryn til å heve seg over sin oppfinnsomme mikrofonstativ-koreografi til poplåten Det gör ont, som i engelsk språkdrakt ble hetende It Hurts og til slutt endte på en flott 5. plass i Istanbul.
Bedre gikk det ikke i 2009, da mezzosopranen Malena Ernman mikset pop og opera i sofistikerte La Voix, men kun endte på en skuffende svak 21. plass. Og i 2010 røk altså svenskene for aller første gang ut i semifinalen, og måtte reise hjem med halen mellom bena. Først i 2011 snudde lykken, da unggutten og popkometen Eric Saade sang broderfolket til en strålende 3. plass med Fredrik Kempe-låten Popular. Mye av Sveriges ESC-ære ble gjenopprettet med denne plasseringen, men enda bedre skulle det gå året etter. 
I 2012 dukket nemlig en mørk, langhåret og mystisk ‘hulder’ opp på scenen og trollbandt publikum, først i Melodifestivalen i Stockholm og deretter i den internasjonale finalen i Baku. Med ny rekord i antall 12’ere og poeng fra samtlige land unntatt ett gikk Loreen og låten Euphoria helt til topps og sørget for Sveriges femte triumf i ESC-historien. Svenskene får dermed nok en gang æren av å være vertskap for hele Eurovisjons-sirkuset når Malmö byr inn til stor festivitas i mai 2013.
