Siden tidenes morgen har det i konkurransesammenheng alltid vært et nederlag å tape. En siste plass gir ingen heder og vakker omtale og den åpner oftest heller ikke dørene til et gullkantet liv. I stedet blir man snarere ledet bort og skjermet i fra blitzregn og medias krasse spørsmål, mens et skamfullt publikum toer sine hender og etter beste evne forsøker å fortrenge at du i det hele tatt deltok i konkurransen. Det spiller ingen rolle hvor mye blod, svette og tårer du har nedlagt på forhånd eller hvor mye du har øvet og trent på akkurat det du skal gjøre, om du ikke lykkes når det gjelder. Så også i Eurovision Song Contest, eller………?

Norges statistikk i konkurransen kan leses begge veier. På den enes siden ligger Norge på topp når det gjelder bunnplasseringer. Vi har totalt 10 sisteplasser hvor av fire er 0 poengere, og det er rekord så langt for begge kategorier faktisk. På den andre siden har Norge 3 seiere (like mange som Israel) og med bare 6 land foran oss, Irland (7), Storbritannia (5), Luxembourg (5), Nederland (4), Sverige (4) og Frankrike (4) er Norge også nå en av de nasjonene som har vunnet flest ganger. Med andre ord; Norges innsats totalt sett i ESC er kanskje ikke så dårlig som man  vil ha det til. Men like fullt er det de dårlige plasseringene Norge ofte blir husket for i ”Schlagerland”.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på hvilke norske melodier og artister det gjelder, vi husker de nok alle så alt for godt, men felles for flere av bidragene er at de ikke fortjente sisteplassen i konkurransen. Og hva er det da som gjorde at de havnet nettopp der? Tja det er ikke godt og si, årsakene kan være mange; tilfeldigheter, politikk, boikott, gammel vane eller en partisk jury. Men det man derimot kan slå fast er at etter at publikumsstemmene ble innført har Norges plasseringer på resultattavla steget betraktelig og gir nok et mer riktig bilde av Norges bidrag i konkurransen.

Hva så med de andre sisteplassene, de som ikke innehas av Norge? Ja det er urettferdig dømming ute og går her også. Noen land og bidrag burde fått en høyere plassering en den sisteplassen de faktisk fikk, mens andre rettmessig fortjener sisteplassen. Men igjen er det tilfeldighetene som råder i denne konkurransen og noen må jo komme sist: La oss se på noen eksempler som etter min mening er ufortjente sisteplasser:

I 1979 delte Belgia og Micha Marah med sangen Hey Nana sisteplassen med Østerrike og Christine Simons Heute In Jerusalem. Østerrike med sitt sære bidrag hadde fortjent å ha sisteplassen i fred alene, mens melodien ”Hey Nana” burde ha plassert seg langt høyere. Den var jo tross alt et typisk eksempel på 80 tallets popmelodier og orkesterarrangement var som tatt ut av de engelske disco-hitlistene. Ganske merkelig at juryen kunne mene at to så forskjellige melodier begge fortjente sisteplassen.

1983 gikk finalen i Munchen. Spania ble da representert av den i dag store flamenco sangerinnen Remedios Amaya, som framførte et noe våget stykke: Quien Maneja Mi Barca, en slags flamenco rock, som ikke ble sett på med blide øyne hverken i Spania eller i resten av Europa. Null poeng og en absolutt sisteplass i konkurransen hold på å få Remedios Amaya til å legge flamencoen på hylla og legge opp helt og holdent. I ettertid har denne melodien fått kult status i ESC kretser og mange anser at melodien ble bortdømt og oversett, da flamenco på den tiden ikke var særlig ansett i Spania. Selv mener jeg dette er et av Spanias beste bidrag noen sinne mens den kvalifiserte juryen var av en helt annen oppfattning.

I Millstreet i 1993 representerte Barbara Dex Belgia med sangen  Lemand Als Jij. Med bare 3 poeng ble sangen henvist til en 25. og siste plass i konkurransen. En totalt ufortjent plassering for denne vakre balladen i mine ører og hadde det vært mulig hadde jeg med glede byttet den ut med vinneren Niamh Kavanagh og ”In Your Eyes”. Om ikke siste plass var nok ble det i kjølevannet av konkurransen skapt en kostyme pris, Barbara Dex Award , som skulle tilegnes de verst kledde artistene i konkurransen. Den ble oppkalt etter stakkars Barbara fordi hun hadde et ”hjemmelaget” antrekk denne kvelden, noe som ikke falt i smak hos enkelte ”velkledde” ESC fans hos ”House of Eurovision”. ”Skammen” over sisteplassen og den forferdelige kledselen må ha vært tung å bære for den unge Barbara.

Marlene Mortensen stod på scenen i Tallin i 2002 og framførte Tell Me Who You Are for Danmark. Marlene var riktig nok litt nervøs, men jeg synes hun framførte en av Danmarks beste bidrag noen sinne. Melodien og Marlene Mortensen hadde fortjent en så mye bedre plassering oppe i toppen enn den siste plassen de fikk og det viser igjen at i Eurovision Song Contest er det tilfeldighetene som råder og ikke kvalitet og rettferdighet.

Andy Abraham sang Even If for Storbritannia i 2008. Et funky og soulbassert bidrag, som virkelig fikk det til å rykke i dansefoten, endte til slutt på en 25. og siste plass. Selv om dette på langt nær var Storbritannias beste bidrag gjennom tidene, hadde det fortjent en så mye bedre plassering. Tror mange med meg hadde syntes det var mer rettferdig om 17. plassen fra Spania ”Baila el Chiki-chiki” med Rodolfo Chikilicuatre og Andy Abraham med ”Even If” hadde byttet plass det året. Det håpløse spanske bidraget fortjente da virkelig en bunnplassering. Det hviskes i koridorene at Andy Abrahams dårlige plassering på resultatlista var med på å få Terry Wogan i BBC til å si «enough is enough» og legge opp som tv-kanalens komentator i ESC. Han var gått lei av at «feil» melodier vant og at Storbritannia plasserte seg dårlig i konkurransen.

Det store sjokket kom i fjor da Finlands ”Waldo People” ble nummer 25 og sist i finalen med Lose Control. Bidraget var i lang tid tippet en topplassering i finalen og ble altså helt uforklarlig dømt nord og ned av det europeiske publikum og endte sist. Rettferdig eller ikke, Finlands delegasjon og det finske folk må ha fått en skikkelig nedtur den kvelden. Etter min mening er ”Lose Control” Finnlands beste bidrag noen sinne, men de stemmeberettigede hadde en annen oppfattning og syntes at Finlands plass som vanlig skulle være på bunnen. Gud forby, de hadde jo ingen monstermasker på seg.

At gode bidrag også i framtiden vil få dårlige plasseringer vil vi nok få oppleve. Det som er litt forvirrende nå for tiden er hva vi skal betegne som sisteplassen. Med mulighet for over 40 land til å delta er det jo inført to semifinaler for kvalifisering. Er sisteplassen nå forbeholdt de land/artister/bidrag som blir slått ut og som ikke klarer å kvalifisere seg til finalen elller er det det bidraget som kommer sist i nettopp finalen. Men har du kommet til finalen har du jo faktisk gjort det bedre en de som ble slått ut, og da er man jo ikke sist.

Ikke vet jeg, men det kan virke som om de ulike land i dag er mere opptatt av om de kommer til finalen en av sisteplassen. Så kanskje det er slik det blir, de berømte sisteplassene «forsvinner» til fordel for å være et land i eller utenfor finalen. Og er du der spiller det ingen rolle hvilken plass du får, for du har i grunnen ikke kommet sist. Det ville jo ha vært deilig, spesielt for Norges del. Da tror jeg vi ville gå en mye lysere framtid i møte i Eurovision Song Contest.

Det skulle vært interessant å høre hvilke bidrag andre mener ufortjent fikk tildelt sisteplassen i de mange finalene.