Dette er den siste av seks av artikler om ABBA – en liten reise i historien til den største gruppa som har vunnet en Eurovisjonsfinale. I denne artikkelen, tar vi en liten runde i de siste årene gruppa eksisterte: 1979 til 1982.
Abba startet 1979 med noe som kanskje er et av gruppas største høydepunkter: En stjernespekket konsert til støtte for UNICEF, der det som kunne krype og gå av stjerner i discoæraen deltok: Olivia Newton-John, Bee Gees, Earth Wind & Fire, Donna Summer…
Konserten, som også ble utgitt på album, var også en perkekt anledning til å presentere en helt ny single: «Chiquitita» – som etter discoen i «Summer Night City» og tyggegummien i «Take a Chance On Me», viste at kvartetten ønsket å vise de ulike sidene ved gruppa. Singelen har blitt blant de mest kjente Abba-låtene, selv om den ikke helt maktet å toppe listene slik de forrige låtene hadde gjort.
Da deres sjette LP – «Voulez-Vous» ble sluppet i april, var selvsagt «Chiquitita» med – men til manges overraskelse, var «Summer Night City» borte blant de ti helt nye sporene.
I tillegg slapp gruppa nok en overraskende låt som andresingle til utgivelsen: «Does Your Mother Know», var frontet av Björn! På første offisielle single siden 1973, måtte Agnetha og Frida finne seg i og spille andrefiolin på en Abba-låt.
1979 ble preget av hektisk aktivitet for gruppa. Fra «Voulez-Vous» ble det ikke sluppet mindre enn fire store singler. Egentlig fem, for dobbeltsinglen «Voulez-Vous/Angel Eyes» ble i flere land utgitt hver for seg. I tillegg gjennomførte kvartetten sin andre – og siste – store verdensturnè, og i den anledning ble det sluppet en Greatest Hits med èn ny låt: «Gimme! Gimme! Gimme! (A Man After Midnight)», som nesten danket ut de «ordentlige» singlene dette året i salgstall og popularitet.
Året ble kronet med utgivelse av en de mest kjære Abba-låtene like før juletider: «I Have A Dream». I tillegg til alt dette, fant også gruppa tid til å spille en helt ny LP med sine største slagere for det latinske markedet, ikke så rart når en er på låttitler som «Fernando» og nettopp «Chiquitita».
«Voulez-Vous» ble som album møtt med såkalte blandende kritikker. Den ble ansett som kalkulert og for tilpasset discobølgen som raste over hele verden. I tillegg begynte det å bli en god stund siden en Abba-single hadde toppet lister i Storbritannia og USA. Selv om den største USA-populariteten kanskje var på helle, skulle imidlertid gruppa få store hits der like til slutten av kvartettens dagen i 1982 – men Andersson og Ulvaeus skulle snart slå skarpt tilbake på kritikerne på de britiske øyene:
I 1980/1981 gikk to ny låter til topps på de engelske listene.
«Super Trouper» blir av mange regnet som gruppas /juvel, i sterk konkurranse med «Arrival» (1976). Albumet var en renessanse tilbake til låtmateriellet som preget «The Album» – med vekt på låter og en krystallklar produksjon.
Tre singler ble gitt fra albumet: «The Winner Takes It All», tittelsporet – og den dansevennlige «Lay All Your Love On Me» – sistnevnte en av datidas mest solgte maksisingler. Det særpregede med «Super Trouper» var antall låter som oppnådde radiospilling uten å bli utgitt som single: «Our Last Summer» og ikke minst «Happy New Year» er de beste eksemplene.
Ironisk nok var også den krystallklare, men allikevel detaljrike produksjonen grunnen til at Abba av mange ble sett på som gammeldagse utover det nye tiåret. Den nye sterile synthpopen og senere utstrakte bruk av Fairlight-syntehsizeren – skapte et nytt uttrykk i pop-verdenen – som skapte et mer sterilt, men dansevennlig radiobilde utover 80-tallet. Abbas myke sound, ble rett og slett for «soft» for den kommende generasjonen.
Ironisk nok var nettopp Benny Andersson en av de som utstrakt brukte denne Fairlight-en: I andresinglen fra deres siste studioalbum i 1981/82: «Head Over Heals».
Årene 1979 til 1981 var stadig preget av rykter i media om at kvartettens dager var talte. Ekteskapene sprakk internt, men gruppa selv var bastante på at kvartetten stadig skulle samarbeide videre profesjonelt.
Da «The Visitors» kom ut på tampen av 1981, bare albumet preg av privatlivets endringer – og fraværet av opplagte hitlåter, gjorde at albumet på ingen måte kunne følge opp den store suksessen fra «Super Trouper».
«One Of Us» gjorde det riktgnok minst like bra som forventet, men singel nummer to: «Head Over Heals» floppet omtrent – og ble en gedigen nedtur: Den var deres svakeste (i salgstall og plasseringer) låt siden 1975. Som en slags revansje, fikk derimot kvartetten litt overraskende stor suksess med «When All Is Said And Done» på Billboard – en liten, men viktig detalj som ofte glemmes i mange oppsummeringer av gruppas historie.
I 1982 jobbet kvartetten dels med nye spor i studio, samtidig som avgjørende valg ble tatt av Andersson/Ulvaeus for gruppas fremtid. Samtaler ble innledet med Tim Rice om den kommende musikalen «Chess» – mens både Agnetha og Frida jobbet med solo-utgivelser.
Innspilte sanger fra dette året, ble dels utgitt på et dobbelt samlealbum «The Singles» på slutten av året – dels glemt og kassert. De to nye låtene av årene som da ble offisielt utgitt, ble begge singler – uten den helt store suksessen: «The Day Before You Came» og «Under Attack». Sistenevnte ble gruppas siste nye, innspilte singlehit.
En av låtene som det ble jobbet med i 1982, er den myteomspunnede: «Just Like That» – som viser at meloditeften stadig var tilstede. Av forskjellige demoer som har figurert både som illegale bootlegs og i våre tider på internett, høres antydningene til en god, gammel Abba-slager med referanser til «Super Trouper»-perioden. Låta finnes i et nesten utall demoversjoner og «private» mikser. Sannsynligvis vil vi aldri få vite hvordan låta noensinne ville blitt i en endelig versjon.
Sin siste opptreden som gruppe, hadde Abba på britisk TV i desember 1982. Intensjonen var å ta en kort pause fra samarbeidet, men kvartetten kom aldri siden sammen igjen.
Først mot slutten av tiåret, begynte igjen Abba som gruppe å vekke interesse for det store publikum: Først og fremst fordi CD-mediet startet å selge. «The Visitors» hadde riktignok allerede i 1982 vært digitalt innspilt og utgikk i CD-form. Men da salget tok av for mediet på slutten av tiåret, startet også en stigende etterspørsel av eldre utgivelser av gruppa.
Resultatet ble omsider en offisiell «Best of» i 1992: «Gold», som ble en millionselger på de fleste kontinenter. Hos britene sørget synthduoen Erasure for ny interesse for en ny generasjon gjennom en hel EP med Abba-covere, og gjennom 90-tallet – ble det foretatt flere oppdateringer og lydforbedringer av hele albumkatalogen til kvartetten.
Da musikalen (og seinere filmen) «Mamma Mia» kom i 1999, var på en måte det «glemte» 80-tallet helt borte – og gruppa og ikke minst Andersson/Ulvaeus, hadde endelig nå fått den anerkjennelsen de virkelig fortjente.
PS! Jeg har valgt å stanse her i 1982 og ikke følge de videre karriererene til kvartetten, fullt klart over soloalbum og Chess og andre prosjekter!
Kilder: Abbasite.com, Kunnskapsforlagets Rock Leksikon, Wiki, Guinness British Hit Singles, John Tobler: «Abba Gold – The Complete Story. Bilder: Private samlinger, Polar, abbasite.com, abbaannual.com
