Champagneflaskene er tømt, seiersrusen har lagt seg for denne gang, og det er tid for ettertanke. Eurovision Song Contest 2010 i Norge er over, og vi står igjen med en soleklar vinner: Lena med «Satellite» for Tyskland – et bidrag jeg slett ikke hadde tro på i utgangspunktet. Men Europa har talt, og vist at det er mulig også for et av de fire store, forhåndskvalifiserte landene å vinne denne konkurransen med den riktige kombinasjonen av låt og artist.

Det er utrolig morsomt at konkurransens kanskje mest trofaste deltaker (Tyskland har kun gått glipp av én eneste finale, Oslo i 1996 – og da ikke av frivillige årsaker) får oppleve suksess, og de er vel et av de få landene som faktisk uten problemer kan bla opp nok penger til å arrangere ESC til neste år. Personlig skulle jeg gjerne sett at det hadde skjedd med et annet bidrag – låten «Satellite» gjør lite inntrykk på meg, og Lena som artist finner jeg dessverre mer irriterende enn sjarmerende. Men det gjelder å svelge den personlige skuffelsen og se fremover, og for konkurransen som helhet er det utvilsomt et sunnhetstegn at en moderne poplåt som allerede har hatt stor suksess på hitlistene går hen og vinner finalen.

Norge, i likhet med de fleste andre land som hadde sendt ballader, gjorde det relativt dårlig i år. Kun Georgias «Shine» av de klassiske balladene klarte å nå opp på topp 10, mens de øvrige – Portugal, Norge, Irland og Hviterussland – alle havnet i bunnen av resultatlisten. Vi kan selvsagt spekulere i om en litt sikrere fremføring av Didrik ville brakt oss et par plasser høyere på listen, men det ville uansett ikke forandret på det faktum at det rett og slett ikke var et balladeår i år.

Norge og NRK kan imidlertid trøste seg med at de har gjennomført et nærmest prikkfritt arrangement til mye skryt fra deltakere, presse og fans. Logistikken har gått som smurt, prøver og pressekonferanser har begynt og sluttet når de skal, og selve sendingene har – med ett stygt unntak (mannen som fikk storme scenen under Spanias finalefremføring) – blitt gjennomført på en eksemplarisk måte. Noen vil kanskje mene at Norge som turistland fikk vist seg for lite frem under ESC 2010, men det var en beslutning som ble tatt tidlig i planleggingen (og i samråd med EBU). I stedet vil nok finalearrangementet i Norge bli husket for et mer neddempet arrangement enn stormannsgalskapen fra Moskva i fjor, for en sceneproduksjon som satte artistene mer i fokus, og for dyktige programledere som faktisk husket at de først og fremst henvender seg til de over 100 millioner seere som sitter hjemme foran TV-apparatene, ikke til publikum i salen (og som justerte stemmevolumet deretter…)

Å få muligheten til å følge dette sirkuset på nært hold har vært en utrolig morsom opplevelse, og både Wivian og jeg håper at dere som har fulgt bloggen vår fra Telenor Arena har satt pris på rapportene, kommentarene og synspunktene vi har meddelt. Samtidig som det ikke skal nektes for at disse to ukene har vært hektiske og slitsomme, med lite tid til overs for andre aktiviteter, har det å få være «insider» i Eurovision Song Contest utvilsomt gitt mersmak. Nå blir det altså til Tyskland reisen går til neste år – så får vi se om noen av oss børster støvet av skoletysken vår og følger med på lasset…