Da Katrina and The Waves i 1997 sørget for den første britiske seieren på 16 år i ESC, ble seieren ofte omtalt som kvartettens store comeback etter en enslig sommerhit ti år tidligere med ”Walking On Sunshine”.
Ser vi på det britiske markedet, er dette i og for seg riktig – men skummer vi fløten både i USA og andre deler av verden, hadde Katrina And The Waves større suksess enn hva som fremstilt av media den gangen.
Kvartetten kom sammen i 1981i Cambridge, England – og var egentlig bygget på restene av to tidligere grupper, Mama’s Cooking og The Waves. Gruppen var fra første stund gitarist og låtskriver Kimberley Rews prosjekt. Med seg hadde han Alex Cooper på trommer, som hadde vært med i det ”gamle” The Waves så tidlig som 1975.
Rew hadde også vært en svipptur innom The Soft Boys, som var noe som sjeldent som en innovativ og alternativ rockegruppe midt i punk-bølgen.
Amerikanskfødte Katrina Leskanich og hennes daværende samboer Vince de la Cruz om deretter med på hhv vokal og gitar, og denne besetningen var stabil helt til gruppen ble oppløst etter seieren i Dublin.
I 1983 og 1984 fikk kvartetten uventet suksess i Canada, og slapp to album der. ”Walking On Sunshine” var dermed allerede en kjent sommerlåt ”over there”, før gruppa i 1985 fikk en internasjonal platekontrakt – og valgte å spille inn ti låter fra disse to albumene for sin første internasjonale utgivelse.
I 1984 opplevde også Kimberley Rew at andre grupper spilt inn hans materiale, og ”Going Down To Liverpool” ble en liten hit i USA for The Bangles, som da ennå ikke hadde fått sitt store gjennombrudd. Låter fra denne perioden har også seinere figurert blant annet på Celine Dions 2007-utgivelse ”Taking Chances”.
”Walking On Sunshine” fra det selvtitulerte ”debutalbumet”, ble umiddelbart en suksess over store deler av verden – med topp 10-plasseringer både i UK og USA/Billboard. Her hjemme kom den aldri inn på VG-lista, men den ble radioslager av dimensjoner i 1986 – merkverdig nok ett år etter at den var utgitt.
Oppfølger-singlen ”Do You Want Crying” floppet derimot hos britene, men gjorde det bra i USA.
”Waves” kom som album nummer to i 1986, og innholdt ”Sun Street” som gjorde det meget skarpt i Tyskland og andre mellom-Europeiske land. Den nådde også Topp 20 hos britene, men kom aldri høyt på Billboard. Sangen led av den pussige skjebnen, med å bli forveklset med ”Sun City”-et artistprosjekt mot regimet i Sør-Afrika (Artists United Against Apartheid var frontet av blant andre Little Steven, Bono og Peter Gabriel).
”Waves” var som forgjengeren innom de norske listene, men solgte totalt sett betydelig lavere enn debutalbumet. Plateselskapet valgte å droppe kvartetten etter dette, men Katrina og bølgene ga ikke opp.
I 1989 slo de igjen tilbake med en stor hit i USA, der ”That’s The Way” etter hvert klatret helt opp til en fin 16. plass på Billboard. Den ble også en hit blant annet i Tyskland, men igjen var suksessen minimal hjemme på de britiske øyene. Albumet ”Breaking Hearts” og det påfølgende ”Pet The Tiger” i 1991, ga derimot ingen flere store hits.
”Edge of The Land” var CD nummer fem i 1993, og ”Angel Eyes” ble kraftig remikset som førstesingle. Den snertet innom de tyske listene, men som mange andre 80-talls grupper: Katrina and The Waves ble nå totalt overskygget av grunge og dance, og verken plateselskap eller publikum var lengre interessert i enkel gitargladpop. Et nytt album i 1995, ”Turn Around”, kjenner de færreste til.
Etter flere store singler på 80-tallet, var nå kvartetten blitt et offer for seg selv. Ble gruppen spilt på radio, var det ”Walking On Sunshine” man hørte: Det var ikke interesse for nye låter, man hadde jo denne sommerslageren som alle ønsket.
Det er vel verken første eller siste gang i rockehistorien at en gruppe eller artist har blitt utsatt for dette en-stor-låt-fenomenet, og det finnes mange eksempler på artister som har slått seg til ro med en slik status.
Katrina and The Waves ville det imidlertid annerledes.
Kimberley Rew skrev i 1996 en låt tiltenkt som en såkalt ”charity-sang” for den britiske veldedighetsorganisasjonen ”The Samaritans”. Imidlertid fikk folk fra både Warner Bros og BBC høre ”Love Shine A Light”, og kvartetten ble sterkt oppfordret til å sende denne inn til den kommende britiske ”Song For Europe”.
Der vant de finalen overlegent – og i Dublin sørget de for en britisk revansj, og en av de mest overlegne seierne i ESCs historie.
”Love Shine A Light” ble deres største singlehit både hjemme på de britiske øyene og her i Norge. Oppfølgeren ”Walk On Water”, som var tittelsporet fra albumet som kom på sommeren, fikk også en god del radiospilling, og ble en liten hit på kontinentet.
Men britiske radiostasjoner valgte fremdeles å overse kvartetten, og utover 1997/98 – ble det en intern krangel i gruppen om det musikalske samarbeidet videre – og Katrina valgte å trekke seg som bandmedlem, med følgen av The Waves ble oppløst.
Pussig nok hadde kvartetten kommet sammen i 1981, da UK sist hadde vunnet Eurovisjonen. Så da var det kanskje like greit å gi seg når de hadde 16 år etter, hadde ført trofeet tilbake til Storbritannia.
Kimberley Rew har siden etablert seg hjemme i Cambridge med lokale band, hvor og hva de to andre gutta i bandet har gjort siden bruddet – finnes det svært lite informasjon om.
Katrina gikk siden til BBC med eget show på Radio 2, og hun har også gjestet musikalscenen. De siste årene har hun turnert med eget band, og har også besøkt Norge flere ganger.
I 2005 ledet hun jubileet av ESC sammen med latviske Renars Kaupers i København, samme år som hun uten suksess forsøkte seg i Melodifestivalen med ” As If Tomorrow Will Never Come”.
Katrina And The Waves opplevde en broket karriere med oppturer og nedturer. De har allikevel opplevd mer suksess enn mange andre band kan drømme om – og selv etablerte grupper, må se langt etter en suksess som ”Walking On Sunshine”, som har etablert seg som en gjenganger på radioene, år etter år.
Kilder: Offisiell hjemmeside (katrinandthewaves.com), allmusic.com, wiki, VG, Guinnes Book of British Hit Singles. Media Control Germany.
