Celine Dion – gullstrupen som ble verdensstjerne

En aprilkveld i 1988 gikk den knapt 20 år gamle Celine Dion på scenen i Dublin og imponerte hele Europa med sin stemmeprakt da hun sang balladen Ne partez pas sans moi for Sveits. Etter en uhyre jevn og spennende avstemning stod Celine igjen som vinner med ett fattig poeng mer enn Storbritannias Scott Fitzgerald. Denne seieren skulle etter hvert vise seg å bli starten på en makeløs internasjonal karriere for den kanadiske gullstrupen, som i ettertid er blitt en av de mest kjente og suksessfulle ESC-vinnere gjennom tidene.

Celine Dion ble født 30. mars 1968 i den lille byen Charlemagne i den fransktalende provinsen Quebec i Canada, og vokste opp som yngste medlem i en søskenflokk på 14. Foreldrene hennes var begge musikere og drev en lokal pianobar der de i helgene pleide å opptre med barna sine. Fra hun var fem år deltok også Celine i forestillingene i baren sammen med søsknene, og hun ble raskt vant til å stå på scenen og synge live foran et publikum. Selv om hele familien var musikalske, ble det snart klart at lille Celine hadde helt spesielle evner på dette området, og hun ble oppmuntret og støttet av foreldrene og søsknene til å satse fullt og helt på musikken.

Da Celine var 12, skrev hun sammen med moren Therese og broren Jacques sin første sang, Ce n’était qu’un rêve, som ble spilt inn på en demoplate og sendt til den kjente musikkmanageren René Angelil. Angelil ble grepet av unge Celines stemme, og hadde så stor tro på at hun ville bli en stjerne at han gikk så langt som til å pantsette sitt eget hjem for å finansiere innspillingen av hennes første album, Le voix du bon Dieu.

Platen ble en salgssuksess og gjorde Celine til et kjent navn i Quebec – og året etter fikk også andre deler av verden øynene opp for henne, da hun deltok i Yamaha World Popular-sangfestivalen i Tokyo, der hun vant både musikerprisen for beste utøver samt gullmedaljen for beste sang, Tellement j’ai d’amour pour toi. I klippet nedenfor fremfører hun sangen til ære for moren sin.

I årene som fulgte ble Celine lansert i Frankrike, der hun som første kanadiske artist noensinne mottok en gullplate for singelen D’amour ou d’amitié, samtidig som hun oppnådde stadig større popularitet og anerkjennelse hjemme i Quebec. Sjansen til å bli kjent for et enda videre publikum bød seg i 1988, da Celine vant den sveitsiske uttakelsen til Eurovision Song Contest og fikk reise til Dublin i Irland. Låten hun skulle fremføre var Ne partez pas sans moi, en klassisk fransk ballade som virkelig ga Celine sjansen til å briljere med stemmen sin, som nå var ferdig utviklet og strakte seg over imponerende fem oktaver.

Som en av forhåndsfavorittene dette året (ved siden av Luxembourgs Croire, fremført av ikke ukjente Lara Fabian) entret Celine scenen med sjarmerende hjemmepermanent, iført en hvit dressjakke som var to nummer for liten og et aldeles ubeskrivelig ballerina-strutteskjørt som mest av alt minnet om en lampeskjerm fra Villa Villekulla eller der omkring. Men stemmen og innlevelsen hennes kunne ingen rokke ved, og Sveits suste rett opp i tetsjiktet fra de første jurypoengene ble delt ut.

Det viste seg raskt å være Storbritannia som skulle gi Celine den hardeste kampen om seieren, og det utviklet seg til en tøff strid mellom de to landene. Før siste jury skulle avgi sine stemmer ledet britenes Scott Fitzgerald med fem poeng. Men Jugoslavia ga Sveits seks poeng og ingenting til Fitzgeralds Go, og dermed kunne en tårevåt Celine ta seiersgangen opp på scenen for å fremføre vinnerlåten en gang til.

Den umiddelbare virkningen av seieren lot vente på seg for Celine, og mange trodde hun kom til å gå i glemmeboken som nok en anonym ESC-vinner. Men hun arbeidet målbevisst for å slå gjennom internasjonalt, og brukte blant annet tiden etter ESC-seieren til å gå på språkskole for å lære seg skikkelig engelsk. Og under ESC-finalen i Lausanne i 1989 fikk Celine nok en gang sjansen til å vise seg frem for hundretalls millioner av TV-seere da hun åpnet hele showet med å fremføre sin nye, engelskspråklige single Where Does My Heart Beat Now.

Som en følge av denne opptredenen fikk toppsjefene i Disney-konsernet øynene opp for henne, og Celine ble, sammen med Peabo Bryson, forespurt om å synge tittellåten til den påkostede tegnefilmen Beauty And The Beast – en sang som nådde topp 10 på Billboard-listen og vant en Grammy-pris, noe som gjorde at det amerikanske publikummet for første gang ble oppmerksomme på Celine Dion som artist.

Celine var for alvor på vei mot stjernene, og hun spilte nå inn flere album i rask rekkefølge, både engelsk- og franskspråklige. Her samarbeidet hun med noen av de mest kjente navnene i musikkbransjen, som David Foster, Dianne Warren, Carole King og brødrene Gibb, og hun opplevde stadig stigende popularitet både i USA, Canada og Europa.

Hennes tredje engelskspråklige album, The Color of My Love, utgitt i 1993, solgte i over 20 millioner eksemplarer og inneholdt nr. 1-hitlåter som Think Twice og nyinnspillingen av Jennifer Rushs The Power Of Love. Samtidig med at karrieren hennes tok av for alvor, gikk Celine offentlig ut og fortalte at forholdet til manageren René Angelil var blitt mer enn bare profesjonelt – de hadde forelsket seg i hverandre, til tross for at han var 26 år eldre enn henne, og i desember 1994 ble paret gift i Montreal i Canada.

Utover på 1990-tallet befestet Celine Dion sin status som en av verdens mestselgende kvinnelige artister, og som en fullblods popdiva på linje med Whitney Houston og Mariah Carey. Albumet Falling Into You fra 1996 solgte i mer enn 25 millioner eksemplarer, og samme år fikk Celine æren av å synge under åpningen av sommer-OL i Atlanta, da hun fremførte The Power Of The Dream.

På sitt neste album, Let’s Talk About Love, sang Celine duett med flere av verdens fremste artister, deriblant Barbra Streisand og Luciano Pavarotti. Inkludert på albumet var også Celines største internasjonale suksess noensinne, superballaden My Heart Will Go On, som var kjærlighetstemaet fra storfilmen «Titanic». Låten, som ryktene skal ha det til at vår egen Sissel Kyrkjebø var blant kandidatene til få å synge, vant Oscar, Golden Globe og Grammy for beste sang og toppet hitlistene over hele verden.

Celine ga ut ytterligere tre album mot slutten av 1990-tallet før hun bestemte seg for å ta en pause fra karrieren og konsentrere seg om familielivet. Ektemannen René ble på denne tiden rammet av strupekreft, men sykdommen ble oppdaget tidlig, og han fikk behandling og ble frisk igjen. Samtidig kunne en stolt Celine kunngjøre at hun var blitt gravid, noe hun hadde drømt om lenge, og 25. januar 2001 ble parets første barn, sønnen René-Charles, født.

Celines musikalske comeback ble albumet A New Day Has Come i 2002, hennes mest personlige hittil, der flere av tekstene omhandlet kjærligheten mellom mor og barn. Nok en gang ble en av hennes hitlåter brukt som filmmusikk, da I’m Alive ble kjent gjennom tegnefilmen «Stuart Little 2».

Flere album, både engelsk- og franskspråklige fulgte, men sammenliknet med suksessalbumene på 90-tallet solgte ikke disse riktig like godt, selv om det på verdensbasis kun er Madonna av kvinnelige artister som kan matche Celine Dions salgstall. Celine engasjerte seg samtidig på flere andre områder – hun lanserte blant annet sin egen serie med parfymer og ble mer involvert i veldedighetsarbeid, noe hun hadde vært svært opptatt av helt siden hennes niese Karine døde av sykdommen cystisk fibrose i 1993.

Samtidig hadde Celine et sterkt ønske om å slippe turnélivet for en stund og heller tilbringe mer tid med familien, og hun grep derfor muligheten til å inngå en kontrakt med det kjente hotellet Cæsar’s Palace i Las Vegas, der hun skulle avholde 600 konserter over en treårsperiode i et spesialdesignet, 4000-seters auditorium. Showet ble en knallsuksess, og da kontrakten utløp ved juletider i 2007 hadde nær tre millioner mennesker sett showet i Las Vegas, og det hadde spilt inn mer enn 400 millioner dollar.

Etter Las Vegas-perioden spilte Celine inn albumet Taking Chances, og i 2008 gjennomførte hun en ett år lang verdensturné over fem kontinenter. Samtidig hadde hun og ektemannen lenge ønsket seg flere barn, og etter å ha gjennomgått flere fertilitets- og prøverørsbehandlinger ble det i mai 2010 kjent at Celine var gravid med tvillinger, og i oktober født hun to små gutter, Eddy og Nelson, ved hjelp av keisersnitt. Som en konsekvens av familieforøkelsen annonserte Celine at hun kom til å returnere til Las Vegas for en ny treårskontrakt med Cæsar’s Palace, der hennes første show gikk av stabelen i mars 2011.

Parallellt med Vegas-opptredenene fortsatte Celine å spille inn album, både fransk- og engelskspråklige, og med Loved Me Back to Life fra 2013 var hun tilbake på hitlistene over store deler av verden. Men samtidig fikk Dion/Angelil-familien svært dårlige nyheter, da det viste seg at René Angelils kreft hadde returnert, og at det denne gangen ikke var noe legene kunne gjøre for å redde ham. Kanskje hadde Celine dette i bakhodet da hun ga en svært emosjonell fremføring av Edith Piafs Hymne à l’amour(«Kjærlighetshymnen»), til minne om ofrene for Paris-terroren, på American Music Awards-showet i november 2015. Knappe to måneder senere, i januar 2016, døde Angelil, 73 år gammel, og etterlot Celine som enke og mor til tre.

Mye er altså skjedd med Celine Dion, både på det karrieremessige og det personlige planet, siden hennes spede musikalske start i foreldrenes pianobar i Charlemagne. Hun er blitt en verdenskjent artist takket være sin unike stemmeprakt, og få – om noen – ESC-vinnere kan måle seg med henne når det gjelder internasjonal berømmelse og salgssuksesser, med over 200 millioner solgte plater på verdensbasis. Og til tross for at Celine sjelden omtaler ESC-deltakelsen sin i intervjuer eller kommentarer, har den utvilsomt vært med på å bane vei for den fantastiske karrieren hun har hatt, og forhåpentligvis vil fortsette å ha også i fremtiden.

 Kilder og foto: celinedion.com, sonymusic.com, columbiarecords.com, wikipedia.org.

Del:
Relaterte artikler
Eurovision 2022
2022: Alle låtene
Intervjuer
2022: Bekreftede land
Vi teller ned til Eurovision 2022
Dager
Timer
Minutter
Utforsk historien