Et eventyr til 60 – Inger Lise Rypdal

Inger Lise Rypdal ble i desember 2009 60 år, og selv om hun de siste to tiårene har konsentrert seg mer om scene og skjerm – må hun stadig regnes som en av våre mest suksessfulle kvinnelige popartister.

Hun er også den artisten sammen med Jahn Teigen og Tor Endresen som har deltatt i flest nasjonale Melodi Grand Prix-finaler. 13 bidrag fordelt på elleve år fra 1969 til 1984 førte til en rekke topp-plasseringer i den norske finalen – og også en seier. 
(”Å for et spill” i 1973 ble imidlertid sendt til Luxembourg med Bendik Singers fremfor Inger Lise og hennes kompanjonger, Stein Ingebrigtsen, Ola Neegaard og Gro Anita Schönn.)

Inger Lise var Norges kanskje første ordentlige popstjerne (etter Wenche Myhre), og i hvert fall landets mestselgende kvinnelige artist den første halvdelen av 70-tallet.
Hennes «4 til 70» fra 1973 (som innholdt «I mitt liv», en norsk versjon av Moceades’ «Eres tu»), ble tildelt tidenes første spellemannspris for beste kvinnelig artist.

Inger Lise startet sin karriere som Inger Lise Andersen i 1968, da hun hadde blitt oppdaget av Arve Sigvaldsen (far til Are, som blant annet skrev Jan Werners MGP-bidrag «One More Time») på sagnomsuste Club 7 i Oslo. Club 7 var institusjon for det alternative musikklivet i Oslo på slutten av 60-tallet. Fra Wiki/Pax kan man lese:

«Club 7 ble startet på et tidspunkt da ungdom  verden over var på ivrig jakt etter ny kulturell identitet. Det «gamle samfunn» hadde frambragt slipset og maskingeværet, men hadde lite å gi ut over sin meningsløse forbrukerkarusell. visesang , «jazz and poetry», eksperimentteater og nye måter å kle seg ble viktige uttrykksmidler for denne generasjonen.»

Inger Lise, født på Toten, reiste nesten uten foreldrenes samtykke til dette miljøet 17 år gammel, og sang da med det Gjøvik-baserte bandet Wentzel.
I 1968 kom hennes to klassikere i «Romeo og Julie» og den kontroversielle «Fru Johnsen», en slags Frøken Bibelstripp 25 for tidlig – og som fikk sterke Indremisjonsmiljøer til å miste munn og mæle.  De ble mildere innstilt, da et famøst – men helt bevisst TV-intervju ble sendt, der hun åpenlyst klinte med kjæresten – og etter hvert ektefellen – Terje Rypdal…

Begge låtene toppet de norske listene, og regnes i dag som milepæler innen norsk pop.

Nettopp Terje Rypdal ledet Inger Lise inn på mer alternative og soul/jazz-pregede innspillinger de neste årene, men fra 1971 til 1976 – ble det «pop» for alle penga. Suksessen skyldes to faktorer: For det første ble hun tilknyttet det nystartede plateselskapet Talent, som helt bevisst la opp til å demme opp for den store utenlandske dominansen på den norske listene.

For det andre ble Norsktoppen startet – og ble umiddelbart en stor suksess. Veien lå plutselig åpen for norske artister til å promotere seg på norsk foran hundretusen av norske radiolyttere, og Talent ble en ivrig bidragsyter til store suksesser i de første årene av Norges svar på Svensktoppen (som Inger Lise for øvrig også klarte å toppe med en svensk utgave av «Romeo og Julie»).

Tre store singlehits kom fra denne perioden: «Jeg fant min frihet» (1972), «I mitt liv» (1973) og ikke minst Benny Borgs «En spennene dag for Josefine» (1974). Sistnevnte ble hennes tredje listetopper på VG-lista – kun Wenche Myhre har like mange toppsingler som Inger Lise av norske kvinnelige soloartister.

Samtidig med solo-karrieren, var Inger Lise også en av de ”tre faste” av den utskjelte Treff-serien – en albumserie med fire utgivelser årlig, der Talent bevisst sørget for at norske artister sang inn utenlandske slagere (for å demme opp på utenlandske… ja, se over……)! Resultatet ble en rekke gull og platinaplater, og Norges til da største platesuksess.

Først da produsentene i 1976/77 fikk vanskeligheter med å holde tritt med nyvinningene i de utenlandske originalinnspillingene, falt serien sammen. I alt 17 Treff-plater ble utgitt av Talent, de fleste av Inger Lise i tospann med Stein Ingebrigtsen og Gro Anita Schönn (begge med flere MGP-deltakelser) – og med gjesteartister som Dag Spantell, Ola Neegaard i første rekke – og også Jahn Teigen.

Av en eller annen grunn forsvant Inger Lise fra singlelistene etter 1974, men hennes album solgte bra like til 80-tallet. Da var på en måte hennes karriere som aktiv plateartist over, men Inger Lise forsvant på ingen måte ut av søkelyset.
Hun har bidratt først og fremst på scenen, både i teater og revyer. Film og TV-jobber har kommet med jevne mellomrom, og hun var også lenge medlem i soul/jazz-orkesteret Chipahua.

Med en vokal som ofte ble uttrykt med mye luft på stemmen, var Inger Lise en av de mest særpregede kvinnelige artisten av sin tid – og et ansikt og en artist som hele Norge kjente. For å sitere Mic.no’s oppsummering av hennes karriere:

«Inger Lise Andersen kom inn i norsk pop sent på 60-tallet som en opprørsk virvelvind. Som popstjernen Inger Lise dominerte hun platemarkedet på 70-tallet nesten like totalt som Wenche Myhre hadde gjort det tiåret før. Fra 80-tallet har hun vært Inger Lise Rypdal, en dyktig skuespiller på scene og film.»

Del:
Relaterte artikler
Eurovision 2022
2022: Alle låtene
Intervjuer
2022: Bekreftede land
Vi teller ned til Eurovision 2022
Dager
Timer
Minutter
Utforsk historien