Som eneste representant for pressen fikk escNorge møte Peter Nalitch og Sergey (Serge) Sokolov i forbindelse med gruppens konsert under Oslo World Music Festival denne helgen. Vi fikk også anledning til å overvære lydprøvene på forhånd, noe som førte til at spørsmålslisten ble litt lengre enn den var på forhånd. For eksempel var det plutselig ÅTTE mennesker på scenen, hvor vi er vant til å se bare seks.

Serge og Peter
Foto; Wivian RK/escNorge

Vi startet med å finne ut av historien bak «Muzykalny kollektiv Petra Nalitcha» (Peter Nalitch Musikalske Kollektiv), som er det egentlige navnet på gruppa. Peter og Serge har spilt sammen siden de var 15 år gamle og gikk på musikklinjen på samme skole. Resten av gruppen har kommet til etter hvert som de har funnet musikere de har følt at kunne passe inn i konseptet deres. Sakte men sikkert har gruppen økt til åtte medlemmer, hvorav de to siste kom til ikke lenge før den russiske ESC-uttagningen i fjor. Det var derfor ingen tvil om hvilke to som måtte bli hjemme da de dro til Oslo i mai; «De to nyeste, og yngste», sier Serge.

Hele gjengen etter konserten; fra venstre Yuri, Denis, Oscar, Serge, Peter, Kostya, Dmitry og Dmitry.
Foto; Wivian RK/escNorge

På spørsmål om hvordan de vil plassere musikken sin rent sjangermessig sier de at det er vanskelig å bruke sjangerbegreper fra vestlig musikk, og at de har en egen betegnelse på den, nemlig Jolly Baburi. Dette er ikke bare en musikkbetegnelse, men regnes som et helhetskonsept som også inkluderer kunst, litteratur, filosofi og mye mer. Det er også tittelen på det nye albumet deres, som kom ut for en drøy måned siden.

Coveret til det nye albumet; Jolly Baburi

Helt fra starten har musikken deres ligget til gratis nedlasting på hjemmesiden deres, noe de forteller at er et meget bevisst valg. De mener nemlig at musikken i seg selv ikke skal koste noe. Serge sier det slik; «Hvis noen bare ønsker å lytte til musikken vår så skal ikke det koste dem noe. Vi selger også cd’er, for dem som ønsker å ha den fysiske utgaven i hylla, men da er det selve cd’en de betaler for, ikke musikken. Det samme gjelder for konserter; da er det konsertopplevelsen de betaler for, ikke musikken. Musikk skal være gratis og tilgjengelig for alle.»

Det er stort sett Peter og Serge som skriver musikken deres, både sammen og hver for seg. De både komponerer og skriver tekster, noen ganger samtidig. Oftest kommer imidlertid en tekstlinje eller en melodilinje først, og så bygger de ut fra den. De andre bandmedlemmene bidrar også en del, men det er mest i «sketching-fasen», når de jobber med idéer til nye låter.

Da de spilte konserten sin på den russiske festen under ESC spilte de utrolig mange ulike instrumenter, og de kan fortelle at det er Yuri Kostenko som er den i bandet som trakterer flest instrumenter. Han spiller saxofon, ulike fløyter, trekkspill, triangel og andre «småinstrumenter» i tillegg til å kore. Peter behersker gitar, piano og trekkspill, men hans hovedinstrument er stemmen. Serge spiller domra og gitar, og det er også han som er den mørke stemmen som utfyller Peters lyse. Ellers består gruppen av Konstantin (Kostya) Shvetsov på gitar(er), Dmitry Simonov på bass, Denis Marinkin på trommer, Dmitry Tuze på gitar og Oscar Chuntonov på keyboard.

Serge, Yuri og Peter
Foto; Wivian RK/escNorge

Under sine to opptredener i Oslo har de opprtådt på to svært forskjellige scener; den enorme i Telenor Arena, som er den største de har spilt på, og nå i Parkteatret, med en publikumskapasitet på omlag 300. De skryter veldig av lydforholdene i Parkteatret, og forteller så at de normalt spiller på arenaer som er noe «midt i mellom» de to. Serge forteller at selv om de faktisk foretrekker å spille på små, intime scener, så spiller de såpass få konserter at de er avhengige av litt større lokaler for å nå flest mulig publikummere.

Jeg trekker fram at jeg har sett klipp fra flere utendørskonserter på Youtube, og Peter blir straks meget entusisatisk. Han forteller om en utendørsscene i Moskva som ligger i en stor park, nesten som i en skog, der hele familier kommer på konserter. De kan også ta med seg de minste barna dit, for siden det er utendørs er det jo ikke noe problem med røyk og altfor høyt volum.

Starten på bandets karriere var jo videoen til sangen «Guitar» som de la ut på Youtube. Videoen spredte seg som ild i verkelig knusktørt gress og ble snart en kult-greie. På spørsmålet om de hadde forventet at den skulle bli en sånn enorm suksess ser Peter og Serge på hverandre før de utbryter i kor; «YES!!» før de ler godt og lenge. Peter utdyper; «Nei, vi forventet ikke at det skulle bli SÅ stort SÅ fort, så akkurat det var en veldig gledelig overraskelse.  Men vi har alltid vært helt sikre på at det vi gjorde var bra, og at folk før eller siden skulle oppdage det også. Hvis vi ikke hadde trodd det ville vi ikke jobbet så hardt i alle disse årene.»

Fordelingen av sanger på russisk og engelsk er 60/40 i favør russisk. Jeg spør om det er bevisst at de lager flere engelske tekster nå enn tidligere, hvorvidt det har noe å gjøre med at de gjennom ESC har fått presentert seg for et europeisk publikum, og at de nå ønsker å slå gjennom også utenfor Russland? Peter sier at det ikke er noe bevisst valg, og han er heller ikke helt overbevist om at de faktisk skriver så veldig mye mer på engelsk nå enn før. Serge utdyper; «Vi velger ofte det språket som passer best til melodien. Det er gjerne det fonetiske som avgjør hvilket språk teksten skrives på.» De er enige om at språket ofte ikke spiller så stor rolle, at det er stemningen, atmosfæren, sjelen til musikken og klangen i orden som avgjør om folk liker en sang eller ikke. Som eksempel trekker de fram Beatles og Rolling Stones i Russland på 60-og 70-tallet. De fleste forsto ikke engelsk, men ikke desto mindre ble begge bandene veldig populære i landet.

I det siste har det dukket opp en del videoer på Youtube av Peter som synger opera, og jeg spør om dette er noe vi vil få høre mer av framover. Han forteller da at han studerer klassisk sang på  musikkonservatoriet i Moskva for tiden. «Jeg er interssert i å finne ut hvor mye forskjellig jeg kan gjøre med stemmen min. Dette er nok noe jeg kommer til å utforske så lenge jeg lever.» sier han med et bredt smil. Men vi får ikke noen klassiske innslag i kveldens konsert opplyser Serge.

Over til mer direkte Eurovision Song Contest-relaterte spørsmål.

«Vi ønsket å dele musikken vår med flest mulig,» er begrunnelsen for at de i det hele tatt deltok i den russiske utvelgelsen til ESC. De hadde i utgangspunktet ikke regnet med å vinne den russiske finalen, spesielt ikke siden de deltok med en melankolsk ballade. De fleste tilbakemeldingene de hadde fått fra folk i Russland var at de burde stille med en mer dansevennlig, uptempo-låt. Og da de vant den nasjonale finalen ble de dømt litt nord og ned fordi de hadde valgt en ballade. Men de hadde troen på «Lost and Forgotten», og i ettertid har jo resultatet vist at de hadde grunn til det.

På bakgrunn av dette måtte jeg spørre om de ble overrasket da de kvalifiserte seg til finalen. «Nei», sier Peter, «vi ble egentlig ikke det. Men vi er klar over at mange hjemme i Russland ble det. Vi ble bare veldig, veldig glade!» Og da sluttresultatet var klart, og de hadde endt på en respektabel 11.plass var det en liten triumf over de som hadde ment at en sang som «Lost and Forgotten» ikke hadde noen plass i Eurovision-sirkuset.

Er det noe de husker spesielt godt, fra Eurovision-deltagelsen, noe som gjorde spesielt inntrykk på dem? Igjen kommer det tydelig frem at det er musikken som er i forkus for disse gutta, for det de trekker frem her er utviklingen av nummeret deres under prøvene i Telenor Arena. «Hele toukersperioden var en stor opplevelse, og det er vanskelig å trekke fram en ting» sier Peter. «Men den jobben vi gjorde, sammen med de dyktige folkene fra NRK, for å presentere sangen vår på en best mulig måte er nok det vi husker aller best» fortsetter Serge. «Det å finne kameravinkler, ansiktsuttrykk som skulle passe teksten, plasseringen på scenen…alt dette er det som var viktigst for oss.» Jeg påpeker at det faktisk skjedde en del nokså store endringer i nummeret fra den første prøven og til det ferdige «produktet», og trekker fram at Peter blant annet måtte flyttes frem på scenen på grunn av «snøen… «Ja, husker du da jeg fikk et «snøfnugg» i halsen?» utbryter Peter, og vi får oss alle en god latter.

«Lost and Forgotten», Parkteatret 6.november

Hvilken effekt har ESC-deltagelsen hatt på karrieren deres, nasjonalt og internasjonalt? «Innad i Russland har effekten vært enorm» sier Peter. Svært mange flere russere har blitt oppmerksomme på musikken deres, og de selger mange flere plater. Effekten i resten av Europa er vanskeligere på måle nøyaktig, mener Serge. De hadde allerede før ESC linet opp en rekke opptredener på ulike festivaler rundt i Europa, men en viss økning i interessen fra arrangører utenlands mener de at de kan merke.

«Ville dere stilt opp i Eurovision Song Contest igjen, hvis dere ble spurt?» avslutter jeg. «Nei», sier Serge, etter å ha vekslet blikk med Peter. «Vi ville nok ikke det. Vi hadde ikke egentlig noe mål om å vinne ESC, vi ville bare dele musikken vår med flere mennesker. Og det målet har vi jo nådd.»

Da hadde jeg egentlig fått spurt om det jeg ville, og takket for at de tok seg tid til å snakke med meg. Men så greide jeg ikke la være; jeg bare måtte stille et siste spørsmål. «Kommer dere til å synge den nydelige sangen dere sang på den første pressekonferansen i Telenor Arena?» «Vi hadde ikke tenkt det,» svarte Peter, «men siden du spør så pent, så kan vi kanskje avslutte konserten med den.»

Så satte da escNorge sitt lille, beskjedne preg på Peter Nalitch&Friends’ konsert på Parkteatrets scene, en kald kveld i november.

Bilder; peternalitch.ru
escNorge.net