«Vinterens vakreste eventyr» kalte jeg Melodifestivalen i innledningen til presentasjonsartikkelen før første delfinale. Men var det virkelig et eventyr vi fikk se på SVT lørdag kveld?

En sak er at det ble rotet grovt i manuset da spenningen rundt hvem som gikk videre og hvem som ble slått ut skulle utløses, og stakkars Le Kid ble stående med skjegget i postkassen på den utstemte femteplassen etter først å ha trodd at de var trygge. Noe annet er de ekstremt lite morsomme innslagene som dukker opp mellom sangene og tværer ut programmet i det endeløse.

Selvfølgelig må det være pauser i et slikt direktesendt program. Scenen skal ryddes fra forrige nummer og gjøres klart til neste. Snabbrepris-klipp skal sys sammen. Stemmer skal telles opp. Og at Melodifestivalen er noe mer enn en ren uttagning til Eurovision Song Contest, er et velkjent faktum. Programmet skal være underholdning for hele Sverige, malt ut med så brede pensler som mulig for å engasjere flest mulig seere.

Men et visst minimumskrav til innslagene som skal sendes mellom låtene må da SVT ha? I tidligere år har vi blant annet fått Dolph Lundgren på jakt etter en udefinert trussel (2010), Björn Gustafsson og hans ablegøyer (2008), schlagerskolan med Jonas Gardell (2003) og den fantastisk ironiske TV-reporteren «Rolf Nygård» og hans elleville nedsabling av hele konkurransen i sine reportasjer (2005).

I år er vi belemret med to hysterisk umorsomme byråkrater som skal «intervjue» artistene i et Stasi-liknende kjellerlokale, utstyrt med vitser og gags som ikke en gang ville blitt akseptert i en russerevy. Platt, pinlig og patetisk er stikkord som best kan beskrive disse innslagene. Også pausenummeret med Peter Stormare som musikkprodusenten «The Hurricane» var tamt og poengløst – ikke minst fordi det var nær sagt umulig å forstå hva Stormare mumlet frem av replikker på sin falske amerikanske aksent.

Også programlederne, Rickard Olsson og Marie Serneholt, hadde sin del av daffe blødmer som falt på steingrunn. Men de gjorde uansett en grei jobb, selv om det er langt opp til standarden Kristian Luuk satte for noen år siden. Og Marie Serneholt er allerede nominert i kategorien «Årets beste replikk», da hun i sekundene før Swingfly skulle opptre for andre gang utbrøt: «Vad hände där?» om manusfadesen rundt Le Kid. En mulig klassiker på linje med fjorårets «Inget konstigt alls», det der…

Hva så med låtene, da? Tross alt er de det viktigste ved Melodifestivalen? Vel, til å være første delfinale var det vi fikk presentert på lørdag slett ikke ille. Et jevnt felt uten de helt store toppene, men også langt unna de verste bølgedalene. Og man kan ikke annet enn å rose SVT opp i skyene for scenedekor, lyssetting, kameraføring og koreografi. Her snakker vi kvalitet på topplan. Kostymene går jeg ut fra at artistene står for selv, så der er det ikke så overraskende at noen faller igjennom (Dilba, anyone…?)

At Danny tok seg direkte til Globen var høyst forventet – og svært fortjent. Han stod for kveldens beste sceneopptreden, i et utrolig profesjonelt nummer som hevet låten mange hakk. Uten å ha hørt favorittene i de andre delfinalene er det vanskelig å spå hvor høyt Danny kan komme i Globen-finalen. Noen umiddelbar vinnerkandidat vil jeg ikke si at han er, men han kan absolutt hevde seg med en liknende opptreden som på lørdag. 

Swingfly som den andre finalisten var derimot litt av en bombe. «Utenlandske» artister gjør det sjelden bra i Melodifestivalen – navn som Katrina Leskanich, Baccara, Alannah Myles, Sanne Salomonsen, Arja Saijonmaa, estiske Maarja-Liis Ilus og vår egen Maria Haukaas Mittet har alle prøvd seg, uten nevneverdig hell. Så her ble kanskje en aldri så liten barriere brutt.

At en rap-preget låt går videre til finale er også rimelig uvanlig i Melodifestival-sammenheng. Den eneste liknende låten jeg kan komme på som har gjort det like bra i en delfinale er Fridas Upp o’hoppa som gikk direkte videre fra tredje delfinale i 2008. Den endte imidlertid opp desidert sist i Globen-finalen det året, og jeg ser ikke bort fra at Swingfly lider samme skjebne den 12. mars…

På tross av mine innvendinger mot årets utgave av Melodifestivalen, merker jeg allerede at jeg gleder meg til neste lørdag og delfinalen i Göteborg. Det er alltid noe helt spesielt med Melodifestivalen, og med tanke på at Björkman & co ofte sparer de virkelig store musikalske godbitene til de senere delfinalene tror jeg vi har mye å se frem imot.

Men med den første delfinalen friskt i minne er jeg også glad for at jeg lørdag kveld kommer til å være opptatt med den norske finalen og blir nødt til å ta opp Melodifestivalen. Da kan jeg se den i ro og fred søndag formiddag, med pekefingeren trygt plassert på «fast forward»-knappen, så jeg kan spole meg forbi alt det intetsigende snikksnakket som dessverre preger årets Melodifestival.