Cliff Richard – Britenes stolthet

richard58

Sir Cliff Richard var og er britenes juvel og store stolthet: En gentleman, artist og stjerne som etter seks tiår ennå holder stand:

Som eneste artist har Cliff Richard hatt nummer én hits hjemme på de britiske øyer i fem forskjellige tiår, og de aller fleste utgivelsene hans har solgt i sekssifrede antall.

14. oktober i fjor feiret Harry Rodger Peavoy Webb, som er hans egentlig døpenavn, seg selv med en storslagen 70-årsfest.

Cliff Richard var rockestjernen som nesten fra første vokalstrofe avstod fra piker, vin og sang. Han ble lansert som britenes svar på Elvis, men Richards rock & roll hadde egentlig mer til felles med den adskillig ufarligere og erkebritiske skiffle-stilen: En sjanger egentlig myntet på jazz og blues, og spilt i raskt tempo på utradisjonelle instrumenter som vaskebrett (som ordet «skiffle» kommer fra).

Richard var født i India, men kom til England da britene ga opp kolonigrepet i øst i 1947. Han dannet gruppen Drifters på midten av 50-tallet, men fikk først platekontrakt om han valgte å opptre som soloartist i 1958.

The Drifters ble allikevel med Richard som backingband i et tiår fremover, men måtte pga av navneproblemer med de amerikanske Drifters – raskt bytte navn. Gruppa ble selvfølgelig kjent som The Shadows.

60-tallskarrieren til Cliff Richard var stor og omfattende. Han la tidlig om til en betydeligere mer ufarlig stil i svak retning beat, med innflytelse fra Elvis-ballader, music-hall og country. Klassikerne kom på rekke og rad etter gjennombruddene «Move It» i 1958.

I Norge hadde han i en fireårs-periode syv listetoppere og til sammen langt over 20 forskjellige låter på VG-lista. Hjemme i Storbritannia gikk hver eneste låt fra 1960 til 1965 inn på topp 10 – ja, de fleste endte som regel opp som listetoppere, eller i hvert fall like under.

Selv ikke da Beatles slo knock-out på andre samtidige idoler, mistet Richard sine popularitet. En låt som «The Minute You’re Gone», som var alt annet enn beat eller rølpete Stones-rock, ble en gedigen suksess tidlig i 1965.

I ekte 60-talls tradisjon, kombinerte også Richard popkarrieren med diverse filmer. To av disse var «The Young Ones» og «Summer Holiday», som også ble to av hans mest kjente låter fra denne perioden.

Men så begynte en liten nedtur: Richard sto frem som kristen i 1965, og mange fans og også kritikere var i villrede på hvordan Cliff nå ville håndtere karrieren videre.

Musikalsk ble musikken enda mer polert og ufarlig, og skepsisen økte med religiøse undertoner i låter og opptredener på kristne shows og sentre. Allikevel var navnet Cliff Richard så innbarket i det britiske publikumet og markedet, at det vil bli mer riktig å si at karrieren mer stagnerte enn stanset opp.

Det var vel derfor naturlig at da britene og BBC skulle slo på stortromma som tittelforsvarere for første gang for en Eurovisjons-finale på hjemmebane, var Cliff Richard mannen som også skulle forsvare tittelen.

Britene hadde her en artist som i tillegg til å være stor både hjemme og på kontinentet, også kunne synge live – han så bra ut, og låten «Congratulations» var allerede høyt oppe på listene. I tillegg var den skrevet av samme låtskriverteam som «Puppet On A String», som hadde brakt Grand Prix til London.

Man skal heller ikke glemme et av Richards sjakktrekk mot det tyskspråklige markedet tidlig på 60-tallet, et eksempel som også banet vei for Wenche Myhres deltakelse der: De aller fleste av Richards hitsingler ble nemlig sunget og utgitt på tysk.

Britene regnet derfor med topp-poeng fra både sør og nord, noe de også fikk. Suset av skuffelsen da «Congratulations» ble slått med ett fattig poeng av en spansk «La-la-la»-låt, henger kanskje ennå igjen i Londons gatehjørner.

richard68

congratcoverpowerto

 

«Congratulations» beviste derimot at Cliff Richard allikevel var å regne med. Den inntok listetoppene over store deler av Europa, og har blitt en evergreen av de sjeldne for låter fra Eurovision Song Contest.

Etter nederlaget (eller triumfen?), ble 1968 og tiåret som kom adskillig mer turbulent for Richard. The Shadows ble oppløst, og de store hitlåtene forsvant i etterdønningene av nyere musikkstiler som soul og tungrock.

Det måtte nok en deltakelse i Eurovision for å bringe Cliff tilbake til de øverste delene av listene: «Power To All Our Friends» ble selvfølgelig aldri noen ny «Congratulations», men den ga Richard en ny stor slager i 1973. Den ble bare nummer 3 i Luxembourg, vittig nok enda en gang med Spania foran seg («Eres tu») – og med vertslandet helt på toppen.

 

«Power To All Our Friends» var en noe uvanlig og tidsriktig låt i konkurransen. Mange spekulerer i på om jurysystemet (som dette året kun bestod av 2 enslige medlemmer fra hvert land) samt Cliffs noe overivrige fremføring førte til at seieren glapp.

Låten ble allikevel en forsiktig start på en ny karrierehøyde etter fem magre år: Et par år seinere kom den noe omdiskuterte «Devil Woman», og på slutten av tiåret sang det meste av verden på «We Don’t Talk Anymore», sterkt influert av discoen.

80-årene ble preget av mer «modne» utgivelser, om vi ser bort fra den mer outrerte nyutgivelsen av «Living Doll» i 1986 sammen med humortrioen The Young Ones.

Hans siste listeplassering som singleartist kom i Norge i 1989 med «Mistletoe And Wine» (nok en nr 1 hos britene) – og med «Saviour’s Day» på topp i 1990 – var rekordboken klar: Cliff Richard hadde nå oppnådd listetoppere i hvert eneste tiåret siden debut i 1958.

 

De siste to tiårene har Cliff Richard konsentrert seg mer om scene og musikaler enn som pop- og plateartist. Han har stadig en meget sterk posisjon hos det britiske folk, selv om han til tider har tatt til motmæle mot britiske radio- og TV-stasjoner som anser ham som «out» og lite aktuell.

Allikevel nådde hans jubileums-single i 2008 «Thank You for a Lifetime» en tredjeplass på de britiske listene.

I 2010 fremførte han – selvfølgelig – «Congratulations» under Dronning Margrethes 70-årsdag.

Cliff Richard var og er en av de største stjernene som noen gang har deltatt i Eurovision. Han var unik da han opptrådde i 1968, da han var (utenom USA) et av verdens største popnavn: Så stor at han ikke hadde noe å tape, tvert imot.

I motsetning til mange andre stjerner som så og ser en deltakelse i konkurransen som den sikre død, har Cliff ærlig og redelig sett det positive og fordelen i en opptreden. Det var enkelt og greit en anledning (eller for Cliffs del… To anledninger) til å promotere en hitsingle: Og ikke minst, å få en slager! Noe Richard klarte både i 1968 og 1973, til tross for at seierne glapp begge gangene.

Som Cliff selv uttalte i forbindelse med sin gjesteopptreden i 1997-finalen:

«If a few other stars took the risk of losing, the contest might have gained credibility. It should be a showcase for the best of European pop/rock, a representation of what popular music was doing in each country, but somehow it lacks integrity.»

ricard10

 


 

Kilder: VG, wiki, «Wow! Populærmusikkens historie», «Kunnskapsforlagets Rock-leksikon», «Den store norske hitboka»,» Guinness British Hit Singles», «The Complete Eurovision Song Contest Companion», «The Eurovision Song Contest – The Official Story»: Bilder: Private samlinger, BBC og cliffrichard.org.

Del:
Relaterte artikler
Eurovision 2023
2022: Alle låtene
Intervjuer
2023: Bekreftede land
Vi teller ned til Eurovision 2023
Dager
Timer
Minutter
Utforsk historien