Reisen går atter inn på kontinentet, og rammer landet med treskofolket, kanalernes hjemland, en et-øret maler, tulipaner, oste, vafler, kakao, landbruk & Oransjerne – kjært barn har mange navne, landet der byder velkommen er selvføljelig Nederland.
Nederland er kanskje et av de lande, som bedst bekrefter, at lande med ”rare” og små språk, saktens kan seire i Eurovisionen. 4 seire har de taget hjem, 3 av dem på nasjonalspråket. Etter at have taget Europa på sengen med ballader i den spede start, så har nederlænderne de seinere år måtte kjempe for at komme op mod de ettertraktede topplasser i konkurransen.
Nederlands fakta:
1. plasser:
1957 – Corry Brokken ~ Net als toen
1959 – Teddy Scholten ~ Een beetje
1969 – Lenny Kuhr ~ De troubadour
1975 – Teach-In ~ Ding-A-Dong
2. plasser: –
3. – 5. plasser: 1972 (4), 1974 (3), 1980 (5), 1987 (5) & 1998 (4).
Video: Nederland i Eurovisjonen.
Nederland var med fra første færd, og stillede som alle andre med 2 låter i Sveits. Den ene var Corry Brokken, som sang en meget tidstypisk ballade i form av Voorgoed voorbij – den andra repressentanten var Jetty Paerl, med den lidt mere muntre, men lige så tidstypiske låt De vogels van Holland. Da der dette år ikke blev stemt, andet end om vinneren, er der ikke plasseringer for resten av artisterne, men vi kan hurtigt komme over det, ved at sige at Nederland ikke vandt.
I 1957 sendte man Corry Brokken igjen, denne gang med låten Net als toen. Tidens tone var helt sikkert at finne i sangen, og fin så hun ut, da hun seirede med 31 poeng, og Nederland startede dervet op med succes. Året etter på hjemmebane i Hilversum, kom Corry Brokken atter på scenen for landet, men balladen Heel de wereld imponerte ikke juryerne, hele verden gav ikke poeng, bare Sveits gav et enkelt av slaksen, og en delt 9. og sidste plass måtte Corry slutte med.
Corry Brokken fortsatte med at synge, ligesom at hun deltok i 3 film i perioden 1958 til 1968. Da nederland i 1976 skulle arransjere Eurovisionen i Hagg, fik Corry æren av vertinnerollen, som pent guidede seerne gjennem showet, hvilket også var året hvor hun stoppede som aktiv sangerinne. Sangkarrieren avløstes av jura-studie, og i 1988 blev dommer. I 1997 fik Eurovisjonen et gledeligt gensyn, da Corry leverte Nederlands stemmer i Dublin.
Ovenpå optur & nedtur, skulle der i 1959 en smule nyt til, og Teddy Scholten blev den heldige vinner hjemme, med låten Een beetje skulle hun vise Europa, hvad Nederland havde i posen. Den muntre tone i balladen tok sig til Nederlands andra seier, med sine 21 poeng.
Dorothea Margaretha ”Teddy” Scholten-van Zwieteren fortsatte i underholdnings-bransjen. Gennem 50’erne & 60’erne deltok hun I forskjellige populære tv-shows I Nederland, og i 1965 & 1966 var hun vertinne ved den nasjonale udtagning til Eurovisjonen. Derutover kommenterte hun i 1966 Eurovisjonen fra Luxembourg. Teddy Scholten døde den 8. april 2010.
Året etter, blev Nederland for første gang repressentert av en mann, da Rudi Carell stillede med låten Wat en geluk. Der var dog ikke meget held ved Rudi, da han blot sikrede landet en 12. plass, med bare 2 poeng. Cannes åpnede dørene til fest i 1961, og Greetje Kauffeld med låten Wat een dag var på plass, hun trak en 3-delt 10. plass hjem til landet med sine 6 poeng, en plassering hun delte med Finland & Monaco.
Til Luxembourg reiste duoen De Spelbrekers med låten Katinka. Men der var ikke held ved Katinka, hun inkassererte ingen poeng, og Nederlænderne måtte dele sidste plassen sammen med Østerrike, Spania & naboen Belgia. Året etter fik Annie Palmen turen over til London med låten Een speeldoos – men ak, spilledåser var heller ikke hvad de europæiske juryer ønskede, Nederland tok sig ennå en sidste plass ingen poeng, dette året sammen med Norge, Finland & Sverige.
Til Tivolis konsertsal sendte man i 1964 Anneke Grönloh med låten Jij bent mijn leven – hun fik 2 poeng i alt fra Danmark og Storbritannia, og sikrede en forbedring på plasseringen, da hun delte 10. plassen med naboen Belgia. Året etter reiste Conny Vandenbos til Napoli for at give Het is genoeg til konkurransen. Kanskje at det ble nok, i hvert fald sikrede Norges 5 poeng til Nederland en 11. plass.
I 1966 gik der mexicansk inspirasjon i nederlændernes bidrag, da Milly Scott gav Fernando en Filippo til Europa fra scenen i Luxembourg, det forsøk gav bare en 15. plass, da Milly inkasserte 1 poeng fra hver av landene på den grønne øya. Wien kaldte til samling året etter, og Thérèse Steinmetz reiste avsted til Sentral-Europa med låten Ring-Dinge. Men men, en 3-delt 14. plass deltes med Norge og vertsnasjonen Østerrike – de 2 tildelte poeng blev pudsigt nok levert av samme 2 nasjoner, som året før.
Royal Albert Hall åpnede dørene i 1968, da Ronnie Tober sang Morgen til alle seerne, men der blev ikke meget i morgen for Ronnie, da han med 1 poeng fra Italia, delte en 16. og sidste plass sammen Finland. 1969 blev året for Lenny Kuhr og låten De Troubadour, og etter nedgang kommer der oftest opgang, ”troubadinen” sikrede nederland sin 3. seir på 14 år, men de måtte som bekendt dele seiren med Storbritannia, Frankrike & vertsnasjonen Spania, men gull er nu en gang gull!
Lenny Kuhr startede sin karrierer i 1967, og det store gennembrud blev Eurovisjons-seiren, med sangen hun selv havde sat tonerne sammen på. Etter seiren og frem i 70’erne, etablerte hun en karriere i Frankrig, hvor hun bl.a. toppede hitlisterne i 1972 med låten Jesus Christo. Det største hit på hjemmebane kom i 1980 med låten Visite, som hun sang med den franske gruppe Les Poppys. I 1982 var hun atter i kamp ved den nasjonale konkurranse i Nederland, da hun havde vertinnerollen. 24 plater er der pt. kommet ud fra den produktive ”troubadine”.
1970 og Amsterdam blev verter for Eurovisjonen, Patricia and Hearts of Soul ble de heldige vinnere, som skulle stå på hjemmescenen. Låten Waterman endte på 7 poeng, hvilket det år gav en 7. plass. Året etter var det tid for duoen Saskia & Serge, som i bedste mittelalderstemning gav låten Tijd. Et nyt poengsystem skaffede hele 85 poeng til duoen, og det rakte til en flot delt 6. plass med Sverige dette året.
Nederland sendte fest og farger av sted til Skotland i 1972, da duoen Sandra & Andres sang Als het om de liefde gaat – de scorede 106 poeng til landet, og kunne omsette dem til en flot 4. plass. Ennå en gang skulle turen gå til Luxembourg, og æren gik til Ben Cramer som skulle synge om den gamle musikant, De oude muzikant. Den trak ikke de store poeng ind fra Europa, bare 69 av slaksen ble det til, og en 14. plass holdt det til.
Man kender stjernerne på… – at de er helt fremme, og at de tør at være anderledes. Til Brighton valgte man Mouth & MacNeal – og de sang I see a star. De gjorde det overbevisende nok, for de var helt fremme, og turde være anderledes, det gav poeng nok til en 3. plass. Sveriges vertskap fik gruppen Teach-In som repressentanter, og de sang Ding-A-Dong på scenen i Stockholm. De kom, de så, og de tok sig hjem den 4. seir til landet, resultatet ble 152 poeng.
Gruppen Teach-In blev stiftet i 1969, og ble opløst igjen i 1980, gjennem årene blev der skiftet ud blandt fleire av medlemmerne. Gjennem årene gav de ut 5 albums, og hele 19 singler. Østerrisk føtte Getty Kaspers som var vokalen ved seiren, forlot gruppen i 1976.
På egen scene i Hagg, valgte man at Sandra Reemer skulle vise talent – igen. Med låten The party’s over now, skulle hun slå sin flotte 4. plass fra 1972, det blev til 56 poeng, som dette år gav en 9. plass. Heddy Lester fikk en tur til Storbritannia i 1977, med låten De Mallemolen skulle hun vise hvad nederlænderne kunne gi. 35 poeng samlede hun sammen, bl.a. med 10 poeng fra naboen Belgia, men like mye hjalp det, det holdt til en enkelt 12. plass.
En tur til det franske fik gruppen Harmony, hvor de skulle synge ’t is ok – helt så ok gik det dog ikke, bare 37 poeng kunne de drive ind, dette var bare nok til en sikker 13. plass. Jerusalem var neste destinasjon som skulle besøkes, og man prøvde med ”3. gang er lykkens gang”… Sandra Reemer het nu Xandra, og sang sin låt om Colorado – hun matchede nesten de sidste poeng hun fik hjem, for 51 poeng bl.a. 10 fra Irland gav lige nok til en 12. plass dette året.
Nyt årti, og man prøver ennå en gang med noget velkennt, Maggie MacNeal får æren av at vise Oransjernes kunnen ved konkurransen, og hun gjorde forsøket med hyldesten Amsterdam. Nederlænderne var sjelv verter dette året, men ironisk nok var vertsbyen Hagg – Amsterdam scorede 93 poeng (deriblandt 4 * top karakter) i Hagg, og det gav en flott 5. plass på hjemmebanen. 1981 gik turen vest på til Irland, Linda Williams tok flyturen derover, for at fremføre låten Het is een wonder. Vittunder eller ej, Linda skaffede en 9. plass hjem med sine 51 poeng.
I 1982 ble det tid for Harrogate til at invitere til europæisk fest, deltakeren på nederlands vegne ble Bill van Dijk med låten Jij en ik – men bare Tyskland og Sverige havde noget positivt at gi, så 8 sammenlakte poeng gav en 16. plass. Året etter var det den store nabo Tyskland som lagde grunn til finalen, og Bernadette fik reisemulikheten – hun sang Sing me a song, og bak henne på scenen, stod selv samme Sandra Reemer som havde sneket sig med for 4. Gang. Det blev ikke en seir, men 66 poeng gav trods alt en flot 7. plass dette året.
I 1984 ble det Maribelles tur til at imponerer Europa, hun forsøkte sig med den klassiske ballade Ik hou van jou – men hennes følsomme kærlighetserklæring klarte ikke nok til en top plassering, hun tildeltes totalt 34 poeng, og delte 13. plassen med Tyskland. Nederlænderne holdt helligdag i 1985, men vendte tilbake igjen året etter, de 4 barfottet jenter i Frizzle Sizzle fik billetter til bergen. Låten Alles heeft ritme klarede at samle sig til 40 poeng, og nederlænderne indtok dervet en sikker 13. plass igjen.
Naboen Belgia fik æren av vertskapet i 1987, og den unge Marcha skulle prøve sig med låten Rechtop in de wind – der blev sus over feltet mot toppen, og Nederland fik bl.a. med 12 poeng fra Frankrike lakt sig på en flot delt 5. plass med Danmark, da 83 poeng kom inn på poengtavlen. Til Irland fik Gerard Joling sjansen for at vise sit værd, og der kom gang i festen da Shangri-la kom ut over scenen – en liten tilbake gang i poengene fra året før blev det, da Gerard samlet set fik 70 poeng inkludert top karakter fra Hellas & Luxembourg, men det rakte til en 9. plass.
I mitten av alt, ligger Lausanne som blev verter i 1989. Justine Pelmelay sang sine fine ballade Blijf zoals je bent til seerne, og inkaserte stor applaus – men da juryerne havde stemt, var der bare 45 poeng til overs til Justine, og med Italias 10 poeng kom hun sig til en 15. plass. Zagreb var neste destinasjon, og søstrene i Maywood skulle gøre forsøket med låten Ik wil alles met je delen – Nederland havde også tit delt med andre, men denne gang stod de alene på 15. plassen, da det lykkedes dem at få 25 poeng inn.
Nederland tok sig ennå en helligdag i 1991, og gik derfor direkte til Malmö i stedet for året etter. Humphrey Campbell viste nederlandske toner med fart, koreografi & trekharmonika, han bad om at se veien i form av Wijs me de weg – den holdt sig op til 67 poeng, og en flot 9. plass. Millstreet var neste vertsby, og Nederland valgte at sende Ruth Jacott derover, hun brakte nye spendende toner med låten Vrede. Kvalitet og anderledes toner gav bonus, og Ruth samlede flotte poeng ind fra nær og fjern, bl.a. med 12 poeng fra vertsnasjonen tok hun sig til 92 poeng, og en flott 6. plass.
1994 var det tilbake til klassisk ballade, og nu med ”motenhet”. Artisten Willeke Alberti sang Waar is de zon i Dublin, men solen ble ute, stakkels Willeke klarte bare at få 4 poeng fra Østerrike, og endte dervet som nr. 23 av 25. Året etter sat Nederland over, sendt i skammekroken av EBU for resultatet, men de var med i kampen igjen i Oslo i 1996. Duoen Maxine & Franklin Brown delte låten De erste keer med Europa, og de honorertes for den, 78 poeng kom der ind under avstemningen, og bl.a. Østerrikes top karakter hjalp parret til deres 7. plass.
1997 ble året, hvor Nederland valgte at der måtte girlpower til for at nå toppen, 5 stk. helt nøyaktigt var der i gruppen Mrs. Einstein, som i Irland sang Niemand heeft nog tijd – Malta kvitterte med 4 poeng, og Tyrkia med et enkelt, så jenterne måtte pent dele en 22. plass sammen med Sveits. Storbritannia fik året etter æren av Edsilia Rombley og låten Hemel en Aarde, og netop himmel og jord kom i bevegelse dette året, da Nederland atter gik mot toppen med hele 150 poeng, og en ganske solit 4. plass.
I 1999 gik reisen til den hellige stad, Marlayne var den som skulle forsvare fargerne, og dét med låten One good reason – 12 poeng fra naboen Belgia var en god hjelpende hånd, da hun sluttede med 71 poeng, og en delt 8. plass sammen med Danmark. Nyt årtusen, og Stockholm kaldte ennå en gang til fest, Linda Wagenmakers ble artisten som sang No goodbyes – fest, glimmer & glad musik var hvad Nederland gav, 40 poeng var hvad de fikk igjen, kun lige nok til at blive nr. 13.
København tok over hvor Stockholm gav slip, og Michelle blev jenten som skulle gøre sit forsøk. Låten Out on my own var ikke dén som løp med meist opmerksomhet i finalen, bare 16 poeng og en delt 18. plass med Latvia ble resultatet. Et år springes atter over, så Latvia ble vert for neste artist, Esther Hart. Hun stilte med One more night, et nummer som kanskje har gledet en del, men allikevel var det ikke den store sum som kom retur, Nederland fikk 45 poeng akkurat nok til å bli nr. 13.
Re-Union reiste i 2004 til Tyrkia med låten Without you, dette ble året hvor opptur ble till nedtur. I semifinalen klarte Re-Union at samle 146 poeng, hvilket gav en plass som nr. 6, bare Albania & Sverige gav ingen poeng til nederlænderne. I finalen derimot, kom der poeng fra bare Belgia, Malta & Estland – dette resulterte i bare 11 poeng og en plass som nr. 20. Ukraina lagde scene till året etter, hvor Glennis Grace gav balladen My impossible dream i bedste Witney Houston stil – men Glennis kom aldrig vitere fra semifinalen, for trods 12 poeng fra Belgia og et par andre pene cifre, så ble det til bare 53 poeng og en delt 14. plass sammen med Irland.
Trioen Treble måtte till Hellas for at forsvare de Nederlandske farger. De sang nye toner fra landet i form av Amambanda i semifinalen, men ikke mye hjalp det, bare 22 poeng kom ind, og trioen sluttede som nr. 20. Norden kaldte atter til samling, denne gang var det Helsingfors som var vertsskap, etter knapt et 10-år, så vendte Edsilia Romley retur, denne gang med låten On top of the world – men det ble ikke en gentakelse av forrige repressentasjon, for Edsilia ble i semifinalen med sine 38 poeng, hvilket kun holdt till en plass som nr. 21.
2008 stod i Beograds tegn, og østerlandske toner ble temaet i låten Your heart belongs to me, som Hind sang på scenen i den første semifinale – hun samlede 27 poeng, og ble dervet nr. 13 i semifinalen og der stoppede toget dette år. For Moskva valgte man The Toppers med låten Shine, men der skulle mere til for at imponerer Europa, 11 poeng var den fyrstelige høst som trioen fikk, fordelt på 10 fra Albania & 1 fra Danmark, det gav en 17. plass i semifinalen.
Sidste skud på stammen blev Sieneke, som lod Ik ben verliefd flyve ut i Telenor Arena under Oslos vertsskap. Hun stilte i den andra semifinale, men bare 29 poeng ble nederland tildelt, og endte som nr. 13 i semifinalen – men mon ikke at der lød et par Sha-La-Lie i Olsos gater og på kontinentet, etter at folk havde forladt arenaen denne kveld.
Slut på turen gjennem Amsterdams gater, på kanaltur i Nederland, og på et ”rart” og sjamerende språk. Nederland har været på toppen, de har også skrapet bunden, de har levert flotte ballader, nogen har fået som fortient, andre har sat positive spor i erindringer, uten at de ble belønnet på kvelden. Der er kun at ønske Nederland lykke till fremover i Eurovisjonen!