Jeg har bestemt meg for å late som om jeg ikke har sett eller hørt bidragene tidligere når jeg nå skal gi min «on the scene»-vurdering av bidragene i første semifinale. Det er ikke en enkel oppgave, tatt i betraktning hvor godt jeg etter hvert kjenner både sangene og fremføringene, men ok; here goes…
Forresten; jeg satt så langt unna scenen at jeg ikke brydde meg om å ta bilder. Bildene i denne artikkelen er derfor hentet fra andre opptredener og situasjoner, og er derfor bare ment som «pynt».
Jeg sitter sammen med presse og fans fra hele Europa, og selv om det ikke er mange i salen til denne generalprøven så er stemningen god på det feltet der vi sitter. Og det er da noen hundre av oss… Det bryter ut stor applaus og allsang (da-dam-da-da-da-da-da-da-dam…og så videre) når eurovisjonshymnen lyder ut over arenaen, og jeg kjenner faktisk spenningen stige i kroppen og tårene presse på litt; nå BEGYNNER det faktisk, helt på ordentlig!!
To meget hyggelig unge herrer fra Israel, som jeg så generalprøven sammen med.
De tre presentørene kommer inn og kjører gjennom den vanlige «Welcome Europe!» og forklarer stemmegiving og alt det vanlige. De virker UTROLIG dårlig forberedt, og flere av de som sitter rundt meg lurer på om dette er første gang de øver på noe som helst. Spesielt Stefan Raab roter fælt. De kommer med noen utrolig flaue blødmer, og vi er mange som håper at de dropper dem i selve sendingen…
Et av de store spenningsmomentene er postkortene; hvordan har de løst det denne gangen? Jo, det de tydeligvis har gjort er å finne et område i Tyskland, enten geografisk eller innen kunst/kultur/fritid, som representerer noe som er typisk for hvert enkelt land. Så har de fått personer fra det landet, som knyttes til det området, og de sier «Feel Your Heart Beat» på sitt språk. Enkelte er mer vellykkede enn andre, men det er en god idé, og de fleste på tribunen er fornøyd.
Magdalena Tul fremfører «Jestem» på San Marinos delegasjonsfest på EuroClub
Første land ut er Polen. Der er det transport som er temaet for postkortet, nærmere bestemt monorail.
Magdalena Tul stiller i hvit kjole med glitter på, og hun er med og danser ganske mye sammen med danserne sine. På mellomspillet har de en kul dansesekvens; jeg er spent på å se den på skjerm i arenaen under tredje generalprøve. Stemmen hennes er litt skrikete til å begynne med, men hun tar seg opp utover i sangen. Dette var en helt ok gjennomkjøring, men skal hun ha noe som helst håp om å kvalifisere seg til finalen må hun nok være fjellstø fra starten av. Lunken mottagelse fra salen.
Så er det tid for vår egen Stella, og her kan jeg love dere at det ikke var noe lunkent over publikum!! MANGE, både blant presse og fans, har med seg norske flagg, og stemningen løfter seg til nærmest magisk nivå allerede mens hun er på vei opp på scenen. Jeg får intrykk av at jeg selv er den mest lunkne, og det sier jo litt. Denne reaksjonene sier med all tydelighet at Norge går til finale.
Postkortet for Norge er hentet fra Zugerspitze, og temaet er selvfølgelig fjell.
Det er vanskelig å ikke la seg rive med av stemningen under dette nummeret; folk klapper, jubler, synger med; ja, noen reiser seg til og med og danser med… Stella er stødig vokalt, ikke noe stort, men mer enn godkjent. Kamerabruken ser skikkelig kul ut fra der jeg sitter, så det blir spennende å se resultatet på skjermen. Det brukes både steady-cam og et kamera på «løpestreng» som kommer flyvende ned fra taket; stilig.
For Albania er det et maritimt preg over postkortet; med vann, strand, båter og bading. Og her får vi kveldens første vindmaskin. Aurela har en av de kraftigste og tryggeste stemmene i konkurransen i år. Både hun, stemmen og fremføringen er sterk og tøff; jeg skulle virkelig ønske at jeg likte denne sangen… Den får en veldig blandet mottagelse i salen. Lite sannsynlig at denne kvalifiserer seg til lørdagens finale.
Aurela under sin opptreden på San Marino sin fest på EuroClub
Armenia får postkort fra en øy i nordsjøen. Emmy sitter i en diger boksehanske når nummeret starter, og både hun og dansere/korister har på seg røde «slikemorgenkåper», sånne som boksere har på seg før de går i ringen. Disse kastes imidlertid raskt, og hun er iført hvitt og sølv. Guttene hennes er i hvite t-skjorter og svarte bukser. Boksering-gimmicken funker bedre i salen enn på skjerm, sier de rundt meg som har sett «kamerabilder» av det. Bakveggen er mer forstyrrende enn noe annet, og vokalen er ikke 100%. Tror heller ikke denne går til finale.
Så er det Tyrkia som kommer på scenen, etter å ha fått et malerisk postkort fra Dresden.
Yüksek Sadakat leverer som forventet knallbra live. De er et liveband, først og fremst, så dette er noe de kan. Kostymene deres, derimot…er noe av det verste jeg har sett. Svart, grønt og glitter; ME NOT LIKE!! Og hun dama inni globuse skjønner jeg INGENTING av. Ut fra kameraarbeidet kan det se ut til å brukes en del fiffige kameravinkler; dette er et show som egentlig bare kan bli bedre på skjerm… Men sjangeren er populær, Tyrkia er populært; finaleplass burde være i boks.
Jeg falt pladask for denne t-skjorten som et av medlemmene i Yüksek Sadakat hadde på seg en kveld
Så er det tid for reklamepause, og imens får Europa se et innslag fra åpningsbanketten. Semifinalens artister synger strofer fra «Den glade vandrer», selvfølgelig på tysk. Det høres ikke spesielt morsomt eller underholdende ut, men det er faktisk dødskult og hysterisk morsomt.
Postkortet til Serbia gikk meg hus forbi, for vi drev fortsatt og snakket om pauseinnslaget. men jeg TROR de var i et kunstmuseum…
Her er det en utrolig kul bruk av bakveggen; herlige psykedeliske farger og mønstre! Kostymene de har på seg blir for «glattpolerte» for meg; jeg likte dem de hadde på seg i den nasjonale finalen mye bedre, de virket mye mer «ekte». Savner også disse firkantede greiene som hang fra taket i den serbiske finalen. Scenen fremstår som enorm og tom sett fra salen, men jeg antar det vil se ganske annerledes ut på skjermen. For første gang som jeg har hørt er Nina litt off-key i starten, men hun henter seg fort inn igjen. Jeg var helt sikker på en finaleplass for denne helt til nå…nå vet jeg ikke.
Nina fra Serbia overbeviser under San Marinos fest på EuroClub
Opera og ballett på Russlands postkort.
Alexey ser ut som han er hentet rett ut av et castingshow for musicalen Grease, både håret og den svarte skinnjakken hadde sklidd rett inn i 50-tallet. Han synger dessuten flott! Både scenen og selve nummeret er litt rare i mine øyne, med et podium som ser ut som en seng, og noen stakkars dansere/korister som driver og flytter på vegger… I tillegg synes jeg det er underlig med selvlysende firkanter bak på jakkene deres, og selvlysende sko. Selve dansenummeret er imidlertid skikkelig kult! Resten får sikkert en helt annen mening når jeg får sett det hele på skjerm. Alexey er i tillegg en av de hyggeligste artistene jeg har truffet så langt, noe som selvfølgelig gjør meg litt ekstra positivt innstilt…men jeg liker fortsatt ikke sangen…Finaleplass blir det uansett.
Alex Sparrow intervjues av svt ute i arenaen
Sveits får postkort med raske biler som kjører rally.
Dette er så ursøtt at det kunne blitt emment, men det blir bare helt utrolig sjarmerende. Anna er utsøkt vakker, kjolen hennes er semifinalens flotteste, hun har herlige sko og synger prikkfritt. De andre på scenen ser ut til å ha det ordentlig trivelig, og stemningen og følelsen smitter helt opp under taket der vi holder til. Dette kan gå riktig bra, det! Jeg tror på finale for denne.
Det er barna som representerer Georgia, gjennom at de får postkort fra en lekeplass.
Dette er så langt det mest effektive showet! Det er ikke helt ulikt maNga sitt show i fjor, med sterke blinkende «rockelys» og samme type filming også, ut fra det jeg kan tolke når jeg ser på bevegelsene til kameraene. En som har sett det på skjerm sier at det funker knallbra der også, så nå har jeg enda mer troen på en plass for Georgia i finalen på lørdag. De har heldigvis beholdt «mursteinene» fra videoen gjennom å bruke dem som backdrop. Vokalisten er riktignok litt off mot slutten, men det er visst første gangen, sies det her, så det bekymrer meg ikke. Det som imidlertid bekymrer meg litt er antrekkene deres. En kandidat til Barbara Dex?
Her er flesteparten av Eldrine, rett fra andre generalprøve til Israels fest
Sibelius hjemland Finland får postkort fra Berliner Filharmonien.
Her får vi Paradise Oscar helt alene på scenen med gitaren sin. Han ser litt rar ut; noe med måten han holder gitaren på gjør at han set litt uproposjonal ut…? I tillegg er skjorten hans noe av det styggeste jeg personlig har sett; den minner om en slags rysjebluse fra forrige århundreskifte, eller deromkring. Bakveggen fungerer kjempebra med stjernehimmel til å begynne med, men det blir litt cheesy når solen står opp…Han har finalens søteste dådyrøyne på slutten, sa noen som så showet i pressesenteret, og hele greia er veldig søtt.
«I don’t play the piano» sa Paradise Oscar, før han sang «Da-da-dam» og akkompagnerte seg selv på…PIANO!!
Maltas postkort er hentet fra et av Tysklands operahus.
Jeg blir fortsatt like sattut av at denne soulsangerinnestemmen kommer ut av lille Glen… Dette bidraget har trolig også årets mest «homofile» koreografi; danserne har nøyaktig samme rutinre og bevegelser som en tropp homifile dansere som har show på Euroclub her nede hver kveld. Og så er jo alle sammen så hæppi at jeg blir rent sliten av se på… Dette er vel det bidraget jeg er sikrest på at IKKE vil gå til noen finale, sammen med Kroatia.
Neste land ut er San Marino, og de introduseres gjennom bilder av «fjell og fjorder».
På det første tv-bildet ser det visst ut som hun er naken, sies det… Hun har nemlig fått seg ny kjole; en i utgangspunktet nokså kort, hvit kjole som har fått på seg noen filleaktige frynser slik at den ser lang ut. Den er stroppeløs og dypt utringet, og det er sikkert det som gjør at hun ikke ser påkledd ut. Hun synger egentlig kjempebra, men jeg skulle så inderlig sett/hørt henne med et annet bidrag enn dette. Denne sangen yter henne på ingen måte rettferdighet, og den er i det heletatt behagelig men stillestående. Ingen finaleplass på San Marino i år heller, tror jeg.
Senit i fri utforldelse på sin egen delegasjonsfest
Det er utforkjørende jenter som får æren av å presentere Kroatia.
Og her kommer for meg semifinalens absolutte bunnlåt. I tillegg synger hun veldig dårlig her. Jeg lurer også veldig på hvorfor hun trenger tre antrekk på tre minutter. Selv om jeg må innrømme at det første skiftet ble gjort på en morsom måte med disse frynsene som blir til et skifterom. Den første kjolen i svart og gull er fin. Den rosa hun bytter til er IKKE fin, og den siste så vi veldig dårlig fra der vi satt. Uansett hadde det holdt med en kjole…
En runde på et fiskemarked er inrtoduksjonen av Island, noe som vel ikke er helt unaturlig.
Her kommer også dagens første feilskjær; det kommer en nesten dobbelt så lang pause som det skal være. Ingen er helt sikre på hva det er som er årsaken, men det kan ha noe med glitteret til Kroatia å gjøre, eller instrumentene til Island. Men det er helt umulig å se hva som gjorde at det ble en forsinkelse. I tillegg var det noe galt med mikrofonen til Palmi (så det ut til), lyden var veldig svak og ullen på den første sekvensen han sang. Den var imidlertid ok neste gang det ble hans tur. En eller annen var også nokså off mot slutten. Dette var definitivt ikke noen god generalprøve, men showet er veldig sjarmerende og gutta er jo kjempesøte. Lover det bra for «premieren» at generalprøven ikke gikk på skinner? Jeg tror på finaleplass for Island, men det er mulig at det er hjertet mitt spm får meg til å gjøre det.
Jeg har ikke truffet noen av Sjonni’s venner enda, men her er jeg med PR-manageren deres, Felix.
Så er det klart for en reklamepause til; denne gangen er vi inne fra greenroom. De som har sett det sier at det er et skikkelig stilig greenroom, med en slags «celler» for hver delegasjon. Inntrykket skal visst være litt «space»-aktig. Blir artig å se når jeg kommer så langt.
Mat er temaet for Ungarn sitt postkort, både et besøk på et matmarked og tilbereding av råvarene. Stilig postkort.
Stilig kan jeg imidlertid ikke si at Kati er; hun har en fæl ring som synes helt opp under taket til oss, og kjolen er heller ikke mye å skryte av. Definitivt verdig en nominasjon til Barbara Dex, hun også. I tillegg er dette noe av det svakeste hun har levert her nede, sier de som sitter rundt meg. Jeg har jo ikke hørt henne live før, så jeg har ingengting å sammenligne med, men dette imponerte ikke. Det høres usikkert, uferdig og nølende ut. Jeg har sterk tvil om at dette kommer til noen finale, noe som overrasker meg. Selv om jeg ikke liker sangen selv, så har jeg vært ganske så sikker på at den vil kvalifisere seg. Kanskje jeg får oppfylt mitt eget private ønske om at Ungarn skal være «årets Belgia»?
Parker og hager symboliserer Portugal i deres postkort.
Og her vet jeg ikke hva jeg skal si. Det er ikke ofte jeg ikke finner ord, men her er det bare helt tomt. For meg (og de fleste andre som sitter rundt meg) er dette bare fælt og teit og trist, og en masse andre adjektiv i samme duren…Neitakk, ingen finale her, gitt.
Litauen introduseres gjenom barn som går på skiskole.
Dette må være finalens mest søvndyssende bidrag. Jeg synes jeg ser flere som sitter og glipper med øynene underveis. Hun synger flott, men når sangen får publikum til å sovne så er det jo ingen som hører det… I tillegg ser det litt underlig ut med tegnspråk på det ene verset, og en på raden bak meg sier «No, no, no, don’t do the movements!». Men hun hører ikke på ham. Dessuten er det da helt seriøst ikke noe (på engelsk, vel å merke) som heter «loffoffmain»?
Nå er vi snart ved veiens ende, og Aserbajdsjan presenteres med en vandring gjennom middelalderen.
Innrtykket jeg sitter med av dette bidraget er at det er hvitt og vakkert, men litt i overkant «englete» etter min smak. De synger overraskende bra, selv om det ikke er noen fantastisk vokalprestasjon. De som så det på skjerm veksler mellom å rose og slakte samhandlingen til Eldar og Nigar, men alle er enig i at sluttposituren var kjip. Det var vanskelig å få noe inntrykk av akkurat dette på så lang avstand som det var opp til oss.
Den greske gjengen under en «spontankonsert» i kaféen i presseteltet
Kveldens siste bidrag ut er Hellas, og som naturlig kan være er det mennesker som løper maraton på deres postkort.
Dette tror jeg må være årets mest schizofrene bidrag; kjip «liksom-rap» og fantastisk gresk sang i et underlig sammensurium. Stereo Mike (bare navnet gir meg utslett) er som en parodi…denne såkalte rappen hans fikser i alle fall ikke jeg. Men det er forsåvidt kompetent gjort, noe som bare skulle mangle av en universitetsprofessor i musikk og lydteknikk… Loukas sin del av sangen er hårreisende vellydende, bokstavelig talt. Han gjør det aldeles perfekt, og FOR en stemme. Jeg tror at hadde de droppet Mike og doblet Loukas sine partier kunne dette ha utfordret pallen min; trolig føket rett opp på toppen.
Dette var da mine inntrykk etter å ha sett den første generalprøven. Her var det mye bra, mye rart og mye dårlig, akkurat som vi er vant til (og ønsker) at det skal være i Eurovision Song Contest.
Mine spådommer, basert på dette, blir da at følgende låter går til finalen på lørdag;
Norge, Tyrkia, Russland, Sveits, Georgia, Island, Hellas, Finland. Disse åtte føler jeg meg ganske trygge på. De to siste plassene tror jeg kanskje at Serbia og enten Ungarn eller Albania kan ta. Det er FRYKTELIG vanskelig å spå i år…