De var unge, de var kanskje stortalenter – men de klarte aldri å nå helt opp i sine deltakelser i ESC/MGP. Hva hendte egentlig med disse barnestjernene, de yngste artistene som noen sinne har deltatt i konkurransen?
På turen møter vi fire ulike skjebner, i tre forskjellige hjørner av Eurovisjonens nedslagsområde. Vi starter her hjemme, med vår egen Anita Hegerland…:
Anita Hegerland hadde ikke fyllt ti år, da hun i 1971 sang seg inn til en fjerdeplass i den norske Melodi Grand Prix-uttakningen av året. «Gi meg en zebra» – en låt som ble husket lenge av mødre og samårige. At hun året etter forbedret resultatet med en plass, med den mer forlemmelige «Happy Hippie», er det færre som husker.
Anita var en barnestjerne i disse årene med stor «B», populær både her til lands, i Sverige – og ikke minst i (Vest-) Tyskland. Den norske og svenske suksessen kom med svenskspråklige «Mitt sommarlov» i 1970: Tyskerne ble smeltet av millionslageren «Schön ist es auf der Welt zu sein» i 1971 sammen med tyske Roy Black.
Året etter invaderte denne singlen også på de norske listene, som «Da er det skjønt å være til».
Som voksen klarte aldri Anita å etablere en stor karriere på egne bein, til tross for flere forsøk både på norsk og engelsk. Hun dukket opp igjen i MGP både i 1983 («Nå er jeg alene» nr 7) og sist i 2009 sammen med KeSera i «Party».
Hun ble allikevel et hett navn i Tyskland på slutten av 80-tallet gjenom sitt samboerskap med britiske Mike Olfield, og vokalistopptredener på hans tre album «Islands», «Earth Moving» og «Amarok». Størst suksess ble det med 1989-singlen «Innocent».
Albumet «Voices» i 1994 ble totalslaktet av norsk presse. I det skjulte har Anita jobbet bak kulissene i forlag og presse, samt deltatt med norsk stemme til flere Disney-filmer.
Sønnen (med Oldifeld) Noah, blir forøvrig regnet som et meget stort multitalent.
Franske Jean Jacques Bortala (også skrevet Bortalai) var 13 år gammel og tidenes yngste ESC-deltaker til da, da han i 1969 stilte opp for Monaco i Madrid. Han ble der nummer seks, kun slått av vinnerkvartetten og det sveitsiske bidraget. Han er kanskje den av talentene med best stemme, en stemme som forsvant sporløst etter opptredenen – så sporløst, at det mange nettsider skrives at gutten døde i en bilulykke i Sør-Frankrike ikke lenge etter finalen i 1969.
«Maman» ble innspilt på fire språk, deriblant spansk og ble en stor slager nettopp i Spania. Bidraget er ennå i dag en låt som huskes av mange. Eneste andre utgivelse vi kan finne av Jean Jacques, er «Comme vous» – også denne fra 1969, selv om han var aktiv som «ung voksen» med flere singler på midten av 70-tallet (som Jean Jacques Delarive).
Jean Jacques vendte aldri tilbake til musikken siden, men skal ha slått seg opp som rugby-trener i Toulon, mellom Marseille og Monaco. Pensjonert i dag, ryktes det at han stadig kan bli sett syngende på små klubber i det sørlige Frankrike. Om «Maman» er på repertoaret, er kanskje ikke helt usannsynlig…!
Fransk var også Nathalie Pâque med den franske balladen «J’ai volé la vie» i 1989, der hun inntok en 8. plass for i finalen i Lausanne.
Nathalie ble presentert ovenfor det europeiske publikumet som et «stortalent» som hadde vunnet «flere priser», kun 11 år gammel. Hun var egentlig belgisk, noe belgierne nok ikke hadde fått med seg da de komplett overså Nathalie med poeng.
I motsetning til hennes «forgjenger» 20 år tidligere, forlot aldri Nathalie musikken – og utga flere singler og album hjemme i Belgia i et tiår fremover. Noen stjerne ble hun derimot aldri, og på slutten av 90-tallet ble det meget stille.
De siste årene har hun dukket opp igjen – på scenen i oppsetninger av blant annet «Titanic» og «Singing In The Rain» i hjemlandet og Frankrike. Det jobbes også med et comeback på platefronten. Siste kjente opptreden av Nathalie funnet på YouTube, er fra 2007.
Noen startnumre før Nathalie, gikk duoen Gili & Galit på scenen for Israel i Lausanne. Gili var 12 år gammel, Galit cirka dobbelt så gammel. Låta «Derech hamelch» ble nummer tolv, men har blitt stående som en av fan-favorittene fra denne utgaven av Eurovision.
Gili Netanel var et kjent navn for israelsk TV-seere. Han hadde vært både på skjerm og scene siden han var 6 år gammel, men det var allikevel en liten bombe da han slo ut flere etablerte og til dels store israelske artister i den nasjonale finalen.
Gili forsvant nesten like sporløst som Jean Jacques. Han forsøkte seg med noen få utgivelser også etter Lausanne-opptredenen, men karrieren ble aldri hva vidundergutten kanskje håpet på.
Om kildene var tvetydige og mangelfulle for vår franske venn fra 1969, er de i hvert fall det for Gili Netanel. Men det virker som om han rundt 20 år gammel gjorde en kort oppstandelse hjemme i Israel, avfeide 1989-deltakelsen som en «traumatisk opplelvelse», kom ut av skapet – og flyttet (for godt) til London for å studere sang/opera!
Året etter Gilis (og Nathalies) deltakelser, sperret EBU deltakelse for artister under 16 år. Tiåret seinere fikk de yngre talentene sine egne konkurranser i MGP Nordic/Junior og ESC Junior.
Et ungt talent kan være et godt talent, et stort talent. Men samtidig kan bildet av slike, i hvert fall sett av mange som naive og sjarmerende opptredener, legge bremser på videre karrierer. Det er ikke noe vi kun finner i en konkurransen som Eurovision, men også overalt ellers for unge stortalenter på film, plate og scene.
Og nei… Sandra Kims seier i 1986 er ikke glemt, om hun så var 13, 14 eller 15 år gammel. Men hun var uansett eldre enn de fire talentene nevnt i denne artikkelen.
{gallery}ELogg/easily77/bstjerne{/gallery}
Kilder: Wiki, Den store norske hitboka, Melodi Grand Prix (Pedersen/Hansen), myspace (Nathalie Pâque), bide-et-musique.com, musicfromisrael.com, sf.tapuz.co.il, blog-rct.com
