Da er nok en Eurovision Song Contest over (snufs), og det er på tide med en liten refleksjon rundt hva som egentlig skjedde. Hvilke sanger og artister innfridde, hvilke resultater er jeg fornøyd med, hva var høydepunktene og hvilke opp- og nedturer opplevde jeg i løpet av sesongen. Jeg tar her med både «forsesongen», altså de nasjonale uttagningene, og selve Eurovision Song Contest. 

Både oppturene og nedturene har vært mange, og det er ikke lett å velge, men jeg kan ikke ta med alt. Så da er det bare å prioritere knallhardt, og nå er det oppturene så som står på programmet. Og husk; dette er mine helt personlige oppturer! For andre kan nettopp disse være noe av det mest tragiske som skjedde under hele sesongen! Kommenter gjerne, enten du er enig eller uenig med meg!! 
De 10 mest katastrofale nedturene mine finner du her. 

Wivs 10 mest fantastiske oppturer

10) Finalekvelden
Dette er en opptur som egentlig så ut til å bli en nedtur… Billettene våre til finalen viste seg å være på siden av scenen, faktisk var plassene våre så på siden at de var plassert skrått BAK scenen. Mens vi satt og ventet på at ting skulle starte var det flere som var lett grinete… Men så viste det seg altså at artistene gikk RETT forbi oss når de skulle opp på scenen, og da fant vi ut at det var mer enn god nok kompensasjon for litt manglende sikt! Vi byttet på å stå ytterst etter når favorittene våre kom, og jeg fikk hilse og vifte med flagg til Raphael, Eldrine, Vennene, Loucas og Blue. Og det var stor stas da flere vinket tilbake, to kom bort og hilste og jeg til og med fikk en klem i fra en på vei til scenen!!! Ved en anledning spurte en kar som sto i nærheten; «Si meg; kjenner du ALLE?» Highlight!!  

9) Island i siste konvolutten
I salen under semi en, midt oppi den norske grand prix-klubben, var nok jeg den eneste i nærheten som ikke håpet at det norske flagget skulle komme til syne i den siste konvolutten. Og selv jeg var ganske sikker på at det kom til å være «Norge i rødt, hvitt og blått» som skulle vise seg. Men jeg satt der altså med kryssede fingre og det islandske flagget og mumlet innbitt; «Island!! Island!! Island!!». Og den esksplosjonsartede gledesfølelsen da det var «blått, hvitt og rødt» som kom fram, ja, den kan nesten ikke beskrives!! Jeg tror jeg ble nesten like glad som den gjengen her: 

Jeg får fortsatt klump i halsen, tårer i øynene og et tåpelig glis rundt munnen når jeg ser dette klippet!!

8) Ungarn
Det er ingen hemmelighet at jeg «sliter med hermetiske trommer», og av alle bidragene i årets Eurovision Song Contest var det i Ungarns «What About My Dreams» at dette irriterte meg mest. Jeg fikser rett og slett ikke sånn spekulativ, kunstig «lissom-musikk», og da denne seilte opp som STOR fanfavoritt på forhånd ble jeg direkte vettskemt. Hva om fansen fikk rett, og denne elendigheten skulle gå av med seieren? Jeg fikk til og med ved en anledning beskjed om å skaffe meg musikksmak, da jeg hadde uttrykt min stor forbauselse over den populariteten årets ungarske bidrag oppnådde. Men jeg trøstet meg med Charlotte Perellis «Hero»; en gigantisk forhåndsfavoritt jeg avskydde, og som slett ikke er ulik «What About My Dreams». Og vi vet jo alle hvordan det gikk med den… Så mantraet mitt ble ganske tidlig; «Den ender som Hero!». Og det gjorde den, takk og pris!! Og med en 8.plass hos seerne og en 10.plass hos juryene i semifinalen kom den seg da til finale, der den endte på 22. og altså fjerde siste plass. Så jeg kan berolige de som eventuelt skulle være bekymret; Musikksmaken min har det helt fint, takk! 

7) Finalen
Årets line-up er for meg en av de dårligste noensinne, kanskje DEN dårligste. Til tross for dette endte altså selve finalen opp med å bli riktig så bra. En grunn til dette var selvfølgelig at fire av de fem store hadde til dels meget gode bidrag, en annen var at nesten alle favorittene mine kvalifiserte seg, mens de fleste av bidragene jeg ikke likte ikke gikk til finale. Fra den første semifinalen fikk jeg videre Georgia, Island, Hellas, Sveits og Serbia, og fra den andre fikk jeg Slovenia, Romania, Ukraina, Bosnia og Moldova. Kunne jeg fått byttet ut Ungarn og Litauen  med Albania og Norge (på grunn av populariteten her hjemme), og fått med Bulgaria og Kypros istedet for Irland og Estland, så hadde finalen vært bortimot prikkfri.

6) Juryene
Som de fleste andre lar jeg meg både begeistre og forskrekke over hvilke bidrag juryene har gitt mange poeng til. Hvordan de kunne finne på å plassere låter som Litauen, Malta og Estland såpass høyt, er over min fatteevne, og hvordan de IKKE kan gi høye poeng til Georgia, Bulgaria og Kypros er like underlig. Men juryene har tross alt vist at de har peil, ved at de ga masse poeng til Italia og nesten ingenting til Spania, Russland, Ungarn, Polen og Norge. For ikke å snakke om at de var «tøffe nok» til å stå imot navnet og gi Blue det de fortjente etter den heller tvilsomme liveprestasjonen. 

5) Intervju med «vennene»
Jeg har alltid lyst til å like den islandske bidraget, og i år var ikke det noe problem (i motsetning til i fjor…). Og det var ikke bare bidraget jeg likte, også artistene falt definitivt i smak hos meg i år. Mange flotte stemmer som sammen leverer en fin og meget singalong-vennlig sang; ikke veldig mye som er bedre enn det. Når de i tillegg er så urkoselige som det Sjonnis friends er, ja da er i alle fall jeg solgt. Og møtet med fem av herrene i gruppa og tekstforfatteren på deres hotell på formiddagen på finaledagen var et av de ubestridte høydepunktene for meg. Jeg hadde i utgangspunktet fått tildelt ca 20 minutter, men vi endte opp med å snakke i nesten en time. Intervjuet kan du lese her. 

4) Intervjuer og småprater
Jeg begynner å få dreisen på å være en del av Eurovision-sirkuset nå, og i år fikk jeg virkelig øvd meg på å intervjue. Og det var kjempeartig!! Og «alle» var superhyggelige og tok seg tid til å snakke litt. Særlig koste jeg meg da jeg snakket med Loucas fra Hellas, Amaury fra Frankrike og Alexey fra Russland. At jeg fikk kloa i Olsen Brothers var også morsomt, og alle «småpratene», blant annet med Olav Viksmo Slettan, Alexander Rybak, Stereo Mike, Raphael Gualazzi og ikke minst Eldrine fra Georia bidro til å gjøre opplevelsen min i Düsseldorf til noe helt spesielt. Sjonni’s friends koste jeg meg sånn med at de har fått sitt eget punkt; se over.

3) Alle folka
Dette er et veldig personlig punkt, for det handler om alle de herlige folka jeg har blitt kjent med, bare fordi vi har denne fantastiske felles interessen. Eurovision Song Contest er en pasjon som bringer folk sammen, uansett nasjonalitet, kjønn, religion, rase, seksuell legning, musikksmak…ingenting skiller oss, og alt forener oss. Vi kan «rakke ned på» hverandres musikksmak, men det at vi alle elsker Eurovision Song Contest gjør at vi rakker ned med et smil, ikke med ond vilje. Noen av «folka mine» traff jeg igjen etter et år, da jeg ikke har sett dem siden Eurovision-sirkuset herjet Oslo i fjor. Noen har jeg også truffet i løpet av året, og de fleste har jeg jo holdt kontakten med på ulike fora på nett. Andre ble jeg kjent med under dagene i Düsseldorf, og jeg kjenner godt på savnet etter både opplevelser og mennesker. Jeg tror ikke jeg skal nevne noen, men heller samle alle i en diger gruppe-klæm; jeg gleder meg allerede vilt og hemningsløst til å se flesteparten av dem i Baku om et år. Under ser du noen av dem på besøk på mitt «kontor». Og noen av «folka mine» vet jeg allerede nå at jeg kommer til å treffe før Baku også!!  
Dette punktet burde egentlig vært opptur nummer en, men jeg velger å la de to topplasseringene mine fokusere på de to største musikalske oppturene. 

2) One More Day 
Georgias bidrag «One More Day» med gruppen Eldrine ble jevnt over «slaktet» av alle på forhånd, noe jeg helt seriøst ikke kunne forstå. En melodi som treffer meg midt i solar plexus, en fantastisk vokalist, dyktige musikere og en mann som «brøler i mikrofonen»; kan det bli bedre? At denne til slutt havnet topp ti er helt strålende, og beviser for meg at «alt håp ikke er ute» allikevel…

1) ITALIA; Ingen over, ingen ved siden!! 
Den mest fantastiske oppturen for meg i år er Italia; først det at de er tilbake, så det at de faktisk sender ordentlig musikk og en utrolig artist, og ikke minst at de fikk et så strålende resulat! «Madness of Love» er uten tvil den beste sangen i årets line-up, noe også alle artistene jeg snakket med trakk fram. At Raphael Gualazzi også er en av de beste artistene kan det heller ikke herske noen særlig tvil om. Han er en tvers gjennom ekte musiker, artist, sanger og låtskriver, og da han fikk beskjeden om at han skulle representere Italia i ESC, som de fleste italienere ikke aner hva er, spurte han; «Får jeg presentere min egen musikk på min egen måte?» Og da svaret var ja; ja, da hadde han ikke flere spørsmål. 

Bilder; nrk.no, hotfilemusicvideo.blogspot.com, escNorge.net