Rolf Løvland og Fionnuala Sherry har siden «Nocturne» i 1995, gitt ut syv ordinære studioalbum. «Winter Poem» er duoens første på fire år, etter suksessen med «Inside I’m Singing» – en crossover-utgivelse som toppet de norske listene i fem uker og lå et halvt år på listene.

Tilfører så «Winter Poem» Secret Garden noe nytt – eller tråkker den godt i allerede oppkjørte musikalske spor?

Svaret må bli musikalsk ja, men tematisk et lite nei.

Rolf Løvland har vært flink til å «tematisere» utgivelsene til Secret Garden. Det har alltid vært en grunnleggende tanke bak albumene, om det så var tusenårsskiftet og orkester på 1999s «Dawn Of A New Century» – eller det neddempede jordnære uttrykket på den heller svake «Earthsongs» (2004). På «Winter Poem» kretser musikk og tekst (på de låtene som har det) naturlig nok rundt vinteren!

Musikalsk er dette Secret Garden slik de har fremstått siden 1995: Noe folk, noe klassisk – og litt ufarlig balladepop på vokalsporene. Løvlands melodilinjer fremstår kanskje sterkere enn på noen år, og åpningstrioen med Make A Wish, Song For A New Beginning og The Dream (med Moya Brennan på vokal), er riktig så trivelig. Arrangementene er i uttrykket neddempet, men det finnes mange detaljer bak pianoet, fiolinene og vokalistene – eller hva det nå er som fører melodiene fremover.

Powered By Nature er en helt ok duett mellom Tracey Campbell og Espen Grjotheim – og albumet sluttes med Suite, et fjorten minutter langt verk som ble skrevet og fremført til Expo-utstillingen i 2010. Mellom starten og denne slutten av albumet, blir det mye gjentakelser av tidligere ideer: Mye ull rett og slett. Men Løvland unngår denne gang det helt store låneopptaket fra andre komposisjoner, og at albumet er fint produsert er ikke til å komme bort fra.

Foruten nevnte vokalister, opptrer også Odd Nordstoga (på trekkspill…) og Annbjørg Lien som gjesteartister (musikere).

 «Winter Poem» fremstår i helhet som et typisk Secret Garden-album i trygge spor, men reddes i land av noen vakre øyeblikk og enkeltlåter. Noen bør allikevel snart hviske duoen i øret, at det kanskje kan være smart å ta noe større risiko fremover.

Duoen har vist at de kan – om de vil!