I år er det 56. gangen Eurovision Song Contest går av stabelen og for første gangen vil den bli arrangert i selveste Baku, hovedstaden i et av øst «Europas» mest diktatoriske og lukkede land, hvor pressefrihet og menneskerettigheter er et ukjent begrep.

Oljenasjonens rikdom skal brukes for alt det den er verd til å gi resten av verden et glansbilde av Aserbajdsjan. Til dette formålet er det avsatt 8 milliarder kroner uberoende av at nøden er stor i landet. De 200 millionene, som NRK brukte, blir som en dråpe i havet sammenlignet, men på den andre siden måtte man i Norge ikke foreta en gigantisk kosmetisk forandring av Oslos fasade for å dekke over hvor dårlig det stod til med byen og folket.

Daglig blir husløse og fattige trakasert og jaget bort fra områder som skal få en forskjønnelse og løshunder blir skutt på løpende bånd, deretter kastet i store kontainere og så slengt på dynga. Alt skal være rent og pent og striglet når utenlandske delegasjoner og journalister inntar byen i mai.

For andre europeere er ESC- konkurransen uskyldig TV-moro, mens det i Aserbajdsjan er storpolitikk på høyeste nivå. I et land hvor ingen får uttale seg om hva de mener og det råder pressesensur, er det ikke lett å gi full pressefrihet til 1600 akkrediterte utenlandske journalister som kommer for å dekke finalen. Disse journalistene vil med sikkerhet ikke holde seg innenfor Eurovision-området men forhåpentligvis begi seg ut i byen og videre ut på landsbygda med massevis av observasjonslyst og spørsmål i bagasjen. Kanskje man til og med kan få noen arresterte opposisjonelle i tale.

Myndighetene strammer derfor nå grepet og regimetro aviser spyr ut svartmaling og hetsing av regimekritiske organisasjoner som «Sing for Democracy» og andre menneskerettighets-organisasjoner. Nabolandet Armenia blir beskyldt for å stå bak kontrollen og den økonomiske finansieringen av disse organisasjonene og medlemmene blir behandlet med det man kaller «Armenia-kortet». «Armenia-kortet» er det verste man kan bli utsatt for og vil si at man blir beskyldt for å være en landsforræder og man blir trakassert med stadige politiavhør, trusler og fengsel og i verste fall forsvinne helt fra jordens overflate.

Det er selvfølgelig krigen om Nagorno-Karabakh, som Aserbajdsjan tapte mot Armenia i 1993, saken gjelder, og all elendighet regimet måtte oppleve kommer derfor i følge aserbajdsjanske myndigheyer i fra Armenia. Det trues daglig med krig og mange observatører mener den ikke er langt unna.

President Ilham Alijev, som arvet vervet etter sin far i 2003, styrer landet med en jernhånd og har skapt en nasjon bygd på frykt. Derfor er det oppsiktsvekkende at organisasjoner som «Sing for Democracy» og andre går ut og taler presidenten og hans familieklan midt i mot. Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner ble et fredssenter støttet av norsk UD og flere bolighus revet for å gi plass til den enorme arenaen som nå bygges.

Enda flere bygninger står også i fare for å bli revet og beboerne tvangsutkastet, hevder organisasjonene. Myndighetene bortforklarer dette og påstår at de utvikler et ubebodd og ubygd område og at rivningen og utbygging er en modernisering av infrastrukturen. Det er tvilsomt om de som har blitt husløse er enige i beskrivelsen.

Krystallpalasset (Baku Crystal Hall) kommer til å romme 20 000 tilskuere og skal bli Bakus nye storstue med alle mulige tekniske hjelpemidler og installasjoner. Det er derfor ingen tvil om at ESC i år vil bli et spektakulært show som vil sette Aserbajdsjan på kartet. I spissen for det hele regjerer presidentens kone Mehriban Aliyeva. Hun er leder for arrangementskomiteen i ESC, som består av aserbajdsjanske næringslivstopper sammen med Aserbajdsjans innenriks og utenriksministere. Sammenlignbart skulle det tatt seg ut om Dronning Sonja skulle ha ledet arrangementskomiteen sammen med Trygve Hegnar, Petter Stordalen, Øystein Spetalen, kommunalminister Liv Signe Navarsete og utenriksminister Jonas Gahr Støre i 2010.

Både Amnesty og «Sing for Democracy» har en drøm om å få Bono (U2) og Sting til å engasjere seg i protestene. Organisasjonene jobber ikke for å ødelegge noe for avviklingen av ESC men for å få TV-seere, delegasjoner, artister, journalister og turister til og forstår at de besøker et grusomt diktatur og ikke et glitrende, nybygd paradis som myndighetene gjerne vil vise frem.

Det er altså mulig for i hugga ESC fans å ha to tanker i hodet på en gang, Glede seg over en spennende konkurranse med masse flott musikk og samtidig ta avstand i fra og fordømme diktaturet i Aserbajdsjan og se gjennom den løgnaktige propagandaen som regimet spyr ut.

Menneskerettighetsorganisasjonene sier de antagligvis ikke vil demonstrere utenfor arenaen under ESC, men finne andre egnede steder som ikke forstyrrer arrangementet. Håpet er også at alle tilreisende tar med seg de virkelige inntrykkene hjem, de som ikke handler om sang, glitter og glamour, og forteller om disse slik at verden kan forstå hvordan det aserbajdsjanske folket lider.

Kort sagt kan man si at Eurovision Song Contest i Aserbajdsjan ikke er underholdning, den er hardspikka politikk.

Kilder: Aftenposten, ABC-nyhete