Siden det vel knapt nok var en eneste overraskelse i den første semifinalen tirsdag, skulle det vel mye til om vi ikke fikk noen i går. Og det fikk vi!

Jeg hadde aldri sett for meg at Kurt Calleja skulle klare å hoie inn This is the Night til finaleplass, men noe her må jo ha truffet enten juryer eller telefonstemmere. Morsomt for Malta, og egentlig morsomt for Eurovision at en «OK» poplåt klarer å gå gjennom fra et stusselig og tidlig startnummer – og uten noen større nabohorder til å hjelpe til med ekstrapoeng.

Og refrenget er da smittende, det har jeg sagt hele tiden. Da fremstår Litauens finaleplass mer som en overraskelse. Den forstår jeg lite av, den.

Jeg skal også krype til korset ovenfor Makedonia: Et bidrag som jeg omtrent har latterliggjort, der en grei åpning plutselig blir avløst av noen vrælende og glemte gitarer fra cirka 1977. Men Kaliopi var meget dyktig på scenen, og sett i lys av flere andre opptredener i går, var finaleplassen fortjent.

Det jeg derimot ikke forstår noe av, og som stadig får meg til å le ufrivillig, er Tyrkia. Refrenget minner meg om et kastrert stev fra et forlatt gårsdbruk i Indre Setesdal, som har fått tilsatt noen tyrkiske elementer. Færrest mulig poeng til denne i morgen, takk.

Portugal med vakre Lisboa som bakgrunn, burde gått videre. Men her skjedde nok det både jeg og andre var inne på i forkant av sendingen: De mange balladene utkonkurrerte hverandre, og mange stemmer til Portugal (og også Slovenia), forsvant nok til Serbia og Bosnia. Estland synes jeg tilhører en litt annen «balladesjanger», slik at jeg tror Kuula ikke slåss om samme bermen av poeng.

Tooji og vi klarte biffen. Opptredenen virket litt nervøs, men det var allikevel en befrielse å høre Stay etter et totalt havari og katastrofal fremføring fra Slovakia. Sisteplass kanskje for Max?

Loreen? For Sverige innså jeg plutselig hvorfor jeg ikke liker Euphoria. Jeg liker den nemlig! Men når Loreen ikke klarer å få frem ordene og nærmest mumler ut versene, forsvinner både effekt og magi fra bidraget. Det kan koste henne seieren lørdag.

Eller la jeg merke til en nokså stor variasjon mellom de etablerte artistene – og de ikke fullt så etablerte artistene i går. De «store», som f.eks. Serbias og Makedonias superstjerner, leverte varene og fremstod med verdighet og trygghet på scenen. En forskremt nykommer som Joan fra Nederland, var alt annet enn noen Månestråle for Sitting Bull i går. En grei og hyggelig låt ble ødelagt – på alle tenkelige måter.

Akkurat som tirsdag, var det heller ingen fordel å starte i midten av sendingen. Hvor godt tyder det for Tooji lørdag, der han skal i ilden midt i det hele?

Sendingen i går var stramt og redigert vellykket i formen. Jeg ser frem til finalen i morgen og er spent på aserne kommer med på selve finalekvelden.

Dødkjøttet er nå borte, og bortsett fra en tam åpning med fire-fem «innledende» bidrag  – ser det ut til at vi (allikevel) får en flott finale.