Som alltid er det noen artister som blir igjen hos meg etter at Eurovision Song Contest er over. Noen ganger er det kun en, andre ganger kan det være flere. Og etter årets utgave sitter jeg igjen med nokså mange…

Tre av disse har jeg kjent til ganske lenge, hvorav en allerede er representert i CD-hyllen min, nemlig Anouk. Anouk har jeg likt, og ønsket meg i Eurovision Song Contest, helt siden hun toppet hitlistene i Norge med «Nobody’s Bride» en gang tidlig på 90-tallet. 

Den andre er Marco Mengoni, som jeg oppdaget da han deltok i italienske X-factor for tre år siden. I et av programmene sang han David Bowies «Ashes to Ashes», noe som er garantert å fange min oppmerksomhet. I tillegg sang han den uventet bra…og det er det ikke mange som gjør. Jeg har bedt om at RAI måtte velge ham som sin Eurovision-representant helt siden vi fikk vite at Italia skulle returnere tilkonkurransen.

Den tredje av årets «nykommere i platehyllen», som jeg ikke vet om jeg egentlig kan kalle ESC-funn, er islandske Eyþór Ingi. Jeg fikk ham «i bursdagsgave» i 2008, da en islandsk venn sendte meg en link til «Djúpt i þér»,og siden har jeg fulgt ham. For to år siden var jeg til og med så heldig at jeg fikk oppleve ham live i «Hárið» (Hair) i konserthuset Harpa i Reykjavik. 

Jeg vet rett og slett ikke omjeg kan kalle disse ESC-funn, men en naturlig del av platesamlingen min er de definitiv.

Det samme gjelder forsåvidt, dog i langt mindre grad, også Dorians. Jeg hadde ikke hørt noe særlig på musikken deres før den armenske finalen, men jeg visste hvem de var, og har venner som liker dem godt. Og nå er de selvskrevne i samlingen min. Jeg har blitt spesielt glad i «Sleepless Nights» og «Life Is Really Beautiful».

Amandine Bourgeois har trolig en av de beste kvinnestemmer jeg noensinne har hørt. Det har nylig blitt publisert livevideoer på Youtube der all annnen lyd enn vokalistens stemme er fjernet, og så langt er Amadine den eneste jeg har funnet som ikke bommr på en eneste tone. Og hun hadde i tillegg en av finalens vanskeligste sanger å synge. Jeg er fullstendig blown away! Det er absolutt ingen tvil om at jeg trenger Amandine i cd-samlingen min…

I tillegg til å være soloartist, er Gianluca Bezzina også vokalist i bandet Funk Initiative. Og de spiller musikk som treffer midt i sjelen min. Låten «The Liberators» har befunnet seg på spillelistene mine siden tidlig i april, og jeg tviler på at den kommer til å bli borte på en stund. Nå har han også sluppet solodebutalbumet sitt, så jeg er veldig spent på hvordan jeg liker det. 

Altså; Anouk, Marco, Eyþór, Dorians, Amandine og Gianluca Bezzina/Funk Initiative. Slett ikke verst.